Erna – den falmende stjerna?

Erna Solberg brukte drøye fem år på å oppfylle sin store drøm – en koalisjonsregjering med alle de fire borgerlige partiene med. Det er og blir en politisk bragd. Det var ikke mange som trodde på det da Solberg vant valget i 2013 og etter hvert dannet regjering sammen med Frp.

Det tok imidlertid kun ett år å knuse drømmen. Først kom Venstre med i regjeringen og siden haltet et skadeskutt og internt filleristet KrF etter.

Det er både fristende og lett å si i ettertid; «Hva sa jeg?». Alle måtte jo skjønne at Frp ikke går i hop med KrF og Venstre i lengden. Så god fredsmekler er ikke en gang Erna Solberg.

Hva som nå skjer er usikkert. Det er mange spådommer der ute. Vil Frp vinne på å gå i opposisjon? Mye tyder på det – på kort sikt i alle fall. Vil Siv Jensen bli utfordret som partileder? Kanskje. Hvem vet hvor Frp-haren hopper.

Og hva med Ap og opposisjonen?

Nå som Støre & co endelig begynte å finne formen og retningen på sin opposisjonstilværelse (det tok drøye seks år), kommer Frp og forrykker all balanse i norsk politikk. Nå risikere Ap å måtte støtte Erna Solberg for ikke å bli tatt til inntekt for Frp-politikk i mange vanskelige saker – vindkraft, kraftkabler, bioteknolog, oljepolitikk …

For Ap er et Frp i opposisjon vanskeligere å forholde seg til enn et Frp i regjering. At også Senterpartiet vil kjenne på akkurat det, er et godt stalltips.

Men størst risiko løper Høyre og Erna Solberg.

Hennes posisjon er åpenbart svekket. Hun har framstått som en tydelig og klok leder de siste seks årene. Mens de andre har kranglet så busta fyker «hadde ikke Solberg brukt akkurat de ordene», men har ellers hatt forståelse for at vanskelige saker kan skape engasjement hos enkeltpartier.

Hun har også evnet å sette hardt mot hardt når det trengs – som da hun tvang sine regjeringsbarn på plass i striden om bompenger og kunne presentere et kompromiss alle tilsynelatende var happy med, men som ingen skjønte noe av.

Hvis Erna Solberg og Høyre tvinges på defensiven og til å spise kameler på tvers i tiden fram mot stortingsvalget i 2021 så kan ikke bare statsministerposisjonen stå i fare for Erna Solberg. Da risikerer hun at dannede og tålmodige Høyre-folk begynner å hviske på møblert riksmål at «nu er det snart nok».

I Høyre har man før Solbergs tid vært ganske så harde i klypa overfor ledere som ikke leverer godt nok. Ernas utvetydige lederposisjon er basert på at hun har klart å levere noe ingen andre i partiet har vært i nærheten av tidligere. Å styre sammen med Frp var lenge utenkelig. Tenk på Jan P. Syse og Carl I. Hagen i samme middagsselskap. Erna Solberg og Siv Jensen har hatt et godt forhold. Det har gjort at Michael Tetzschner og Nicolai Astrup har overlevd julebordene med Per Sandberg og Sylvi Listhaug (eller omvendt for den saks skyld).

Nå er det slutt. Og dersom mindretallstilværelsen blir like støyende framover som det enkelte «nypubertale» Frp-ere synes å legge opp til, kan veien fram mot høsten 2021 – og tiden etterpå – bli blytung for Erna Solberg.

Trøsten er at veien ser like kronglete ut for Jonas Gahr Støre. Det har også Frp sørget for.