Et forhold i krise

I desember var Praha kledd i juleprakt: trær, boder, glitterkitsj. Egentlig er alt som det pleier å være. Bare én ting er annerledes. Ved markedet i gamlebyen har bystyret sørget for at tilkomsten er blokkert med betongblokker.

– Det er tyskernes skyld, sier Tomio Okamura.

– Hvis Angela Merkel ikke hadde invitert millioner av illegale muslimske innvandrere, ville vi vært trygge. Vi vil ikke ha det slikt. Og vi vil heller ikke venne oss til terroren.

Okamura sitter i et kjellerlokale som lukter øl og knödel (en slags melbolle). Det er ikke lenger tillatt å røyke – på grunn av EU. Ved parlamentsvalgene i oktober har hans parti «Frihet og direkte demokrati» fått mer enn ti prosent av stemmene. En enorm suksess for en høyrepopulistisk gruppering som i all hovedsak består av én mann, nemlig Okamura.

En mann som selv er barn av innvandrere. Faren er halvt japansk, halvt koreansk, hans mor tsjekkisk. Okamura ble født i Tokyo og vokste opp i Praha. Som ung voksen flyttet han for noen år til Japan, men fant seg ikke til rette der. Han jobbet som søppelkjører og popcornselger. Tilbake i Praha åpnet han et reisebyrå for asiatiske turister som gikk bra.

Tjener på EU, men vil ikke vite av det

Egentlig er Okamuras liv en suksesshistorie fra den globaliserte verden. Men det vil han ikke vite noe av.

Politikken hans sikter på det stikk motsatte. Han reklamerer for tilbaketrekningen fra verden – i det minste Europa. Hvis det var opp til ham, ville tsjekkerne stemme over å forlate EU, og det så fort som mulig.

Okamura er sikker i sin sak: – Vi ville hatt det bedre uten EU.

Den europeiske union er bygd på løgner, mener han.

– Dere har lovet at vi vil nå deres levestandard, men det har ikke skjedd.

Han er intet unntak med sine utsagn, Tomio Okamura. Heller den nye normalen.

Alle tsjekkiske partier som lyktes ved parlamentsvalget, representerer lignende oppfatninger. Til og med valgvinner Andrej Babiš kommer med EU-kritiske toner, selv om også han er blitt milliardær gjennom investeringer i Vest-Europa. I Tyskland, for eksempel, eier han bakerikjeden Lieken.

Det er ikke bare slik i Tsjekkia – også i Polen, Ungarn og en rekke andre land i Øst-Europa. Mer enn 25 år etter jernteppets fall forventer det østlige Europa seg ikke lenger særlig mye positivt fra det vestlige. Knappe 13 år etter at de ble med i EU, er de nye medlemmene lei denne unionen som de så sterkt ønsket å bli en del av. Nå fungerer det utmerket å «lage stemning» med anti-EU-harme.

Noe går grundig galt, men hva? Og hvorfor nå?

En suksesshistorie – egentlig

Østeuropeernes inntreden i EU var egentlig en suksesshistorie: økonomisk, politisk og samfunnsmessig. Av Øst-Europa kom Mellom-Europa. De statlig styrte økonomiene med sin nedkjørte tungindustri ble forvandlet til vellykkede markedsøkonomier.

Da Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn i 2004 ble medlem av EU, så det ut som en bekreftelse på liberalismens og kapitalismens seiersgang. Det virket som om disse landene ville bli vestlige – som om geografi og historie nesten ikke vil spille noen rolle lenger. Desto større er forbauselsen over at denne prosessen ser ut til å stå stille. Ja, at den til og med går i motsatt retning.

Så hva er det som skjer i øst? Hvorfor faller liberale regjeringer i land etter land? Hvorfor har høyrepopulister, som polemiserer mot EU, grepet makten mange steder? Og det til tross for at deres land og samfunn profitterer på europeiske penger og normer? Hvordan er det mulig at menneskene i de østlige EU-statene helt overveiende tenker pro-europeisk som meningsmålinger viser – men likevel stemmer anti-europeisk?

Søken etter svaret fører oss til Praha, Warszawa og Budapest – hovedstedene til de tre landene som ledes av høyrepopulister. Selvfølgelig har dette også noe å gjøre med Vest-Europa som nesten ikke interesserer seg for Øst-Europa – og dets fordommer mot de påstått «tilbakestående» østeuropeere. Øst-Europa på sin side får gang på gang bekreftet i følelsen av at landene egentlig ikke hører til i Europa.

En parterapeut ville sagt: Forholdet er gått i stykker. Snakk åpent med hverandre og forsøk å forstå den andres perspektiver. Men det finnes ingen parterapeut.

Og flyktningkrisen gjør alt enda verre.

Flyktningene og EUs arroganse

Karel Schwarzenberg, av gammel europeisk adelsavstamning, har siden 1989 igjen bodd i Praha. Han har både vunnet og tapt på murens fall. I kommunistisk tid dro hans familie vestover. Senere fikk den tilbake enorme landområder, skoger og eiendommer. Schwarzenberg gikk inn i politikken, ble utenriksminister og en etterspurt samtalepartner hver gang det handlet om Øst-Europa. Men ved valget ble hans liberale parti «avstraffet» med 5,3 prosent, et katastrofalt dårlig resultat.

Nå sitter 80-åringen på «Kabul», antakelig Tsjekkias eneste afghanske restaurant, noe som kan bli oppfattet som et understatement i disse dager. Øst-Europa nekter i overveldende flertall å ta imot flyktninger, sier Schwarzenberg.

– Man skulle ha diskutert bedre med menneskene om de vil la fremmede komme inn, men det ble oppfattet som et diktat.

Som utenriksminister sørget han for at Tsjekkia ble en pålitelig partner i øst. Nå ser han sitt livsverk truet.

– Vi tsjekkere vet utmerket godt hva vi skylder EU, men vi føler oss ikke hjemme der.

Altfor ofte blir østeuropeerne behandlet nedlatende fra Brussel.

– Når vi har en annen oppfatning, heter det gjerne: Lær dere først å bli riktige europeere, sier han.

Øst-Europa er følsomt når det kommer til slikt, for det minner for mye om sovjettiden.

Når en liberal politiker som Schwarzenberg snakker slik, er det grunn til bekymring.

Polakkenes polakker

Warszawas bykonturer speiler Polens framgang de siste årene. Der finnes de gamle bygningene fra den grå, sosialistiske tiden, kulturpalasset i sosialistisk-klassistisk stil – Stalins forgiftede gave til byen. Men også bankenes høyblokker, som ble reist i de hektiske årene etter murens fall. Og «seilet», et tårn bestående av luksusleiligheter, 192 meter høy, tegnet av arkitekten Daniel Libeskind, åpnet for ett år siden – hovedstadens dyreste adresse.

Sannsynligvis har Polen, historisk sett, aldri hatt det så bra som nå. I 1990 sto «gjennomsnittspolakken» for en tolvtedel av produksjonen til en «gjennomsnittstysker». I fjor var den allerede steget til en tredjedel. Økonomien vokser og vokser.

Én million ukrainere er kommet til landet. Noen er flyktninger, men det fleste er arbeidere: så å si «polakkenes polakker» som vasker, pleier og pusser opp.

Men til tross for all suksess føler seg likevel flertallet av polakker åpenbart truet. Ikke så mye fra øst, men imellomtiden særlig fra vest.

Av en «ny blanding av kulturer og raser, en verden av syklister og vegetarianere som bare satser på fornybar energi og som kjemper mot enhver form for religion. Det har ingenting lenger å gjøre med tradisjonelle, polske verdier». Slik uttrykte den polske utenriksministeren Witold Waszczykowski det nylig.

Dette er polakkenes følelser i et nøtteskall. Polakker som ser på Vest-Europa først og fremst som arrogante, elitære bedrevitere som vil diktere hvordan de skal leve og hva de skal tenke.

Vil ikke la seg diktere

At Øst-Europa skal ta imot flyktninger, etter en kvote som er fastsatt av politikere i Brussel, blir av de fleste østeuropeere oppfattet som en stor fornærmelse. Flertallet tror at flyktningene særlig kommer fordi den tyske kansleren har invitert dem hit – mindre fordi det er borgerkrig i Syria.

– Flyktningkrisen har ikke utløst Europas splittelse, men den er katalysatoren», sier Piotr Buras i tenketanken «European Council on Foreign Relations» i Warszawa. Han er én av Polens fremste politologer som lenge har arbeidet i Berlin. I Øst-Europa, mener han, har menneskene følelsen av å få diktert av privilegerte vesteuropeere hvem som kunne komme inn i deres land.

Motsatt oppfatter Vest-Europa menneskene i øst som folk som vegrer seg for å vise medfølelse – selv om mange av deres landsmenn søkte tilflukt i andre land i kommunisttiden. Dette påståtte, moralske sviket blir oppfattet svært nøyaktig i øst – og forsterker østeuropeernes forsvarsholdning.

Stresset av brutale forandringer

De siste 25 års brutale forandringer har sørget for stress i befolkningen. Løftet om et liv som i Vest-Europa er da ikke nok lenger.

– Derfor kan Jaroslaw Kaczynski og Viktor Orbán også gjenopplive nasjonalismen med en slik suksess, poengterer Buras.

Det regjerende PiS, Partiet for lov og rettferdighet, pleier tradisjon, nasjonalistiske fortellinger og en historisk begrunnet offermyte. Til det hører også legenden om at Russland i 2010 sørget for at flyet til Polens daværende president og PiS-medgrunnlegger Lech Kaczynski styrtet over Smolensk.

Likevel støtter 80 prosent av polakkene EU-medlemskapet. Samtidig kan 37 prosent forestille seg at det finnes en framtid for Polen også utenfor EU. Forholdet til EU og Vest-Europa er motsetningsfylt.

Mange østeuropeere, som selv har slitt i årevis for å få endene til å møtes, oppfatter det som utidig at de nå må vise seg solidarisk med muslimske flyktninger. Da hjelper det heller ikke at EU-kommisjonen nettopp har trukket Polen, Ungarn og Tsjekkia inn for EU-domstolen fordi de ikke vil ta imot flyktninger.

Annen rangs europeere?

– Vi østeuropeere har i to tiår lyttet, lært og forsøkt å hente inn. Nå slår pendelen tilbake, sier Ziemowit Szczerek, en av den polske litteraturens unge håpefulle som skriver med analytisk skarphet om nasjonens følelsesliv.

Polakkene og andre østeuropeere, har lært av historien, at de alltid har haltet etter. Vest-Europa har alltid vært rikere og mektigere. Slik har det oppstått en mindreverdighetsfølelse, er hans teori.

Dessuten har millioner av østeuropeere, delvis eller helt, flyttet til vestlige EU-land. Der utfører de ofte arbeid som den hjemlige befolkningen ikke lenger vil gjøre selv. Vesteuropeere kjenner sine østeuropeiske naboer først og fremst som vaskehjelper, pleiere, prostituerte, flyttehjelp eller billigere håndverkere – nesten aldri som leger eller ingeniører. Denne oppfatningen preger også deres selvbilde.

Høyrepopulistene i hele Europa profitterer på denne blandingen av frustrasjon og redsel som de på en smart måte fyrer opp under og som de styrer mot EU. I øst må det imidlertid legges til en annen følelse: å være annen rangs europeere.

Elitehat og grep mot demokratiet

Øst-Europas høyrepopulister får ikke bare støtte av dem som tapte på murens fall. Den gjennomsnittlige PiD-velgeren skiller seg lite fra AfD-velgeren (Alternative für Deutschland) – eller tilhengeren av Brexit:

Han lever på landet eller i et tettsted. Hans inntekt har riktignok vokst i løpet av de siste årene, men han opplever velstanden som forbigående. Han føler at det stilles spørsmål ved hans tradisjonelle binding til religion og hans hjemland, også hans tradisjonelle rolleforståelse mellom kvinne og mann. Globaliseringen, innvandringen, mangfoldet av livsformene – alt det som den liberale eliten hilser velkommen, oppfatter han som truende.

Derfor fenger høyrepopulistenes elitehat så godt i øst. De forteller velgerne: Dere har gjort nok nå. Dere trenger ikke bli som dem. Dere trenger overhode ikke å forandre dere.

Alt dette forklarer ennå ikke hvorfor regjeringene i Polen og Ungarn bygger ned rettsstaten. Demokratiet er tross alt ungt i denne regionen. Det er blitt kjempet fram. Ikke bare av liberale krefter, men også konservative. Begge leirene sto sammen i sin tid, i kampen mot kommunistene.

Likevel har PiS-regjeringen i Warszawa svekket forfatningsdomstolen – som en av sine første offisielle handlinger. Og besatt den med partipolitiske tilhengere. I tillegg skal dommere i framtiden oppnevnes av en komité som kontrolleres av flertallet i parlamentet. EU-kommisjonen har tolket dette framstøtet som et brudd på maktfordelingsprinsippet i en demokratisk rettsstat. Uansett foregår det for tiden en prosess for å vurdere rettsstatligheten i Polen.

Orbáns illliberale demokrati

Overalt i Ungarn ser for tiden en smilende, gammel mann ned fra reklametavler. Det er den ungarsk-amerikanske milliardæren George Soros (87). Ved siden av ham står, i røde bokstaver: «Ikke uten ditt samtykke!»

Plakatkampanjen skal få ungarerne til å delta i en meningsmåling, iscenesatt av regjeringen. En såkalt nasjonal konsultasjon. Velgerne skal stemme over «Soros-planen», en angivelig konspirasjon for å forringe europeisk språk og kultur slik at integrasjonen av illegale innvandrere kan skje raskere.

Soros ville hvert år hente millioner av fremmede til Europa – for å ødelegge det innenfra, slik det står i plakatteksten. «Er du enig?» Man kan krysse av or ja eller nei.

Nå finnes det selvfølgelig ingen Soros-plan, men det er underordnet for regjeringssjef Viktor Orbán og hans folk. «Illiberalt demokrati» kaller han sin måte å regjere på, en slags «demokrati light». Orbáns maktsystem lever av å skape fiendebilder, og av å fylle dem med liv – med flyktninger, romfolk eller Soros, jøden.

Men det er lettere å la seg opprøre av det «illiberale demokratiet» enn å forstå hvorfor det har så stor suksess.

For Orbán betyr «illiberalt demokrati» at institusjonene i en liberal stat ikke lenger spiller noen sentral rolle. Orbán vil ha frie hender når han regjerer. «Konsultasjoner», som denne om Soros, skal legitimere hans kurs – også når det ikke står noe om dette i landets grunnlov.

Maktmenneske uten skrupler

Orbáns måte å styre på, er relativ enkel. Støttet av et solid flertall i parlamentet, har han plassert «sine folk» i samtlige sentrale posisjoner i landets rettsvesen, den offentlige forvaltningen og statlige foretak. Statlige bygge- og investeringsoppdrag skyver han over til sine venner, eller partimedlemmer. Det kan han så flette inn i sin «store historie om gjenfødelsen av det selvbevisste Ungarn».

Landet trenger en egen elite, understreker han. Ungarsk kapital for å utjevne tiår med kommunistiske svakheter. I dette systemet med økonomisk favorisering av venner og bekjente flyter ikke sjeldent penger fra Brussel.

Men selv om den nye ungarske næringslivseliten på Orbáns nåde ligner mer på russiske oligarker enn på et overklasse-borgerskap i det 21. århundret – sannsynligheten for at pengestrømmene opphører i nær framtid, er liten. Orbán er en folketaler, en spiller, en som drar i tråder og et maktmenneske uten skrupler. Og med dette også: en av de mest begavede politikere i Europa.

– Hvis han ikke hadde strupetak på meg, ville det vært fascinerende å forske på Orbáns lederskap, sier Michael Ignatieff.

70-åringen leder et universitet i Budapest, Central European University (CEU), som av mange bare kalles Soros-høyskole. Den ble stiftet på 90-tallet, med milliardærens penger, med den hensikt å følge overgangstidene de østeuropeiske landene befant seg i. Nesten 15.000 avgangsstudenter har CEU «produsert». Det gjelder som ett av Øst-Europas beste universiteter innen sosialvitenskap og økonomi. Studentene kommer fra hele verden.

Bøller med landets beste høyskole

Og denne høyskolen er yndlingsmotstanderen til Orbán og hans folk.

Helt ut av det blå ble CEU på vårparten møtt med en lovendring som ville ha betydd at universitetet måtte blitt stengt. Fordi det har sitt juridiske sete i New York, men ikke underviser der, hadde det måtte legge ned i Budapest. Etter protester fra hele Europa og demonstrasjoner i Budapest ga regjeringen etter i sommer, men tok saken opp igjen i oktober. CEUs framtid er derfor uviss.

En regjering som bøller med landets beste høyskole? Slikt har aldri skjedd før noen steder i Europa. Alt det som gjør ungarerne usikre, lar seg overføre på denne undervisningsinstitusjonen. Ved CEU studerer denne «eliten» som flertallet i Ungarn har mistillit til. Soros er et symbol på den type finanskapitalisme som høyrepopulister påstår truer landets tradisjoner.

– Vi hadde illusjoner, sier Ignatieff, en av Canadas mest kjente intellektuelle.

– På 90-tallet tenkte vi i vest at landene i Øst-Europa ville riste av seg kommunismen og erstatte den med demokratiske grunnlover, multikulturisme og markedsøkonomi, som oss.

Men det var feil.

– Vi er barn av vår historie, påpeker Ignatieff. Man trenger en politikk som forstår dette, mener han.

– Også i de vestlige landene i Europa er det liberale demokratiet kommet under press.

Selsom nasjonalromantikk

Overalt i landet lar Orbán nå pusse opp gamle bygninger, ofte uten at det er klart hvorfor – bortsett fra å la fortidens prakt skinne på nytt. I år 2000 sørget Orbán for at habsburgernes stefanskrone ble flyttet fra Nasjonalmuseet til parlamentet, i en selsom seremoni. Der ligger den nå, og soldater i fantasiuniformer marsjerer rundt den, dag inn og dag ut.

Noen få meter unna presenterer Orbán den ungarske grunnloven. Den er laget slik at den ser gammel ut. Den samme grunnloven som han altså pisket gjennom parlamentet i 2011. Arrangementet ser ut som om det er falt ut av tiden, gammeldags-pompøs og bortvendt fra verdenen.

For mange ungarere gir dette imidlertid en følelse av sikkerhet, noe som forespeiler tradisjon. Et oversiktlig, kjent hjemland – uten utlendinger, hipstere og politikere fra Brussel.

Det tar 60 år å bygge et demokrati

Det egentlige maktskiftet vil vare i seks måneder, skrev den liberale, tysk-engelske sosiologen Ralf Dahrendorf da de sosialistiske statene falt sammen i 1990 og det var snakk om historiens slutt. Han anslo at det ville ta seks måneder å bygge om de økonomiske og politiske institusjonene etter sosialismens fall – men 60 år å bygge opp et demokratisk samfunn.

Det var klokt sagt, men samtidig også arrogant: for det setter den tyske erfaringen som avgjørende standard etter hvilken alle andre land vil utvikle seg. Halvparten av tiden er nå gått.

De nye populistene vil prøve alt som står i deres makt for å stenge av Europa, for å forhindre at kontinentet åpner sine grenser for flyktninger og innvandrere. De vil motsette seg en «fordypning» av Den europeiske unionen slik Angela Merkel og Emmanuel Macron ser for seg. De er imot euroen. Og noen vil helst helt ut av EU.

Den gamle nasjonalismen var en frigjøringsbevegelse fra falleferdige monarkier. Den endte på slagmarken til to verdenskriger, i kampen om herredømmet på kontinentet. Den europeiske samlingen var en konsekvens av disse krigene. Født med den hensikt at slikt aldri skulle skje igjen.

Den nye nasjonalismen er en reaksjon bygget på redsel. Fienden er ikke lenger nabolandet. Nå handler det om «eliten der oppe».

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring