Samfunn

Steven Pinker diskuterer om optimister eller pessimister har rett om verdens utvikling.

Et forsvar for fornuften

Slutt å sutre. Verden har aldri vært bedre. Det mener i hvert fall Harvard-professor innen psykologi og lingvistikk Steven Pinker som nå er aktuell på norsk.

Publisert Sist oppdatert

2018-boken hans «Opplysning nå - Et forsvar for fornuften, vitenskapen, humanismen og fremskritt» kommer fredag kommer ut på norsk.

Pinker går beindhardt ut. Han har sett seg lei på det han omtaler som kulturpessimister som i over 200 år har varslet dommedag.

«De har lenge hungret etter tegn til at den vestlige sivilisasjon (som alltid) er på sammenbruddets rand», skriver han og legger frem en rekke figurer.

Tallene er i stor grad hentet fra Our World in Data-prosjektet til den tyske økonomen Max Roser ved Oxford University.

Felles for figurene er at de viser at den vestlige verden har blitt bedre siden opplysningstiden - og at resten av verden viser tegn til å følge etter.

Og selv den mest nedstemte pessimist må innrømme at Pinker er ganske overtalende:

  • Forventet levealder har økt dramatisk - spesielt som følge av lavere barnedødelighet.

  • Vi har utrydder en rekke sykdommer og kurer veldig mange som tidligere førte til for tidlig død.

  • Vi har bedre tilgang på mat enn noen gang. Sultkatastrofer har aldri vært skjeldnere enn nå. Men folk må slutte å frykte genmodifisert mat om det skal fortsette.

  • Vi er rikere enn noensinne - og tar man høyde for teknologisk fremgang har selv dagens fattige tilgang på ting fortidens rikeste bare kunne drømme om - som vannklosett og tannlege.

  • Ekstrem fattigdom er nesten utryddet fra planeten - og det flere år før FN drømte om at det kunne være mulig. Gruppen som har tapt på dette, hvit arbeiderklasse er fortvilet, men etter forholdene har de det bedre enn de ville hatt det før.

  • Verden er et bedre sted for kvinner.

  • Selv om ulikheten er økende flere steder, kan ikke vår tid sammenlignes med tidligere tider. Forskjellen er enorme velferdsstater som sikrer en del tjenester for alle. Dessuten er ikke Pinker overbevist om at ulikhet fører til menneskelig lidelse.

  • Befolkningsveksten viser klare tegn til å avta med økende velstand. Vold, krig og folkemord er på de laveste nivåene i moderne historie. Ja, krigen i Syria medførte en økning, men fortsatt er totaltallene lavere enn for bare noen tiår siden.

  • Antallet drepte i trafikken er redusert med 90 prosent siden bilene først begynte å kjøre på veiene.

  • Flere får utdannelse.

Og slik fortsetter det på område etter område. Selvsagt kunne man funnet figurer som viser at verden blir et dårligere sted også.

Flere dør av luftforurensing nå, og dødsfall fra narkotiske stoffer har skutt i været, men spørsmålet er om man ville være like overbevisende.

Men hva med klima og miljø?

Der Pinker kanskje er minst overbevisende er når han forsøker å trekke inn miljøet. Her er han mest opptatt av å vise at tidligere spådommer om ressursknapphet, peak oil og befolkingseksplosjon ikke har vist seg å stemme.

Han vedkjenner at klimaproblemene er utvilsomt skremmende og at det kan bli vanskelig å løse dem. Som han skriver: «Offeret som trengs for å halvere karbonutslippene og dernest eliminere dem, vil innebære å si nei takk til strøm, oppvarming, sement, stål, papir, reising og rimelige klær og mat».

Men likevel vil han ikke gi slipp på optimismen.

For avskogingen i verden største tropiske skog, Amazonas, nådde toppen i 1995, og fra 2004 til 2013 ble den redusert med 80 prosent. Oljeutslipp til havs er på rekordlave nivåer og stadig flere områder blir vernet.

Og med ny teknologi håper han vi skal kunne skape mest mulig energi med minst mulig utslipp av klimagasser. Dette er en utvikling som faktisk har pågått siden femtitallet, da USAs karbonintensistet - altså CO2-utslipp per dollar av BNP var på sitt høyeste nivå. Siden er dette forholdet redusert med 70 prosent i de fleste vestlige land - og det er på vei nedover i Kina og India også.

Dessverre tror han ikke fornybar energi vil være tilstrekkelig. Man må dekke et areal tilsvarende Tyskland med vindmøller hvert år bare for å holde tritt med økningen i energiforbruket i verden.

Til syvende og sist tror Pinker vi må hente frem atomkraften igjen. Det er i dag den eneste energikilden som vil kunne gi store nok mengder stabil energi uten store CO2-utslipp, hevder han.

Kampen mellom optimister og pessimister fortsetter

Flere norske intellektuelle har nok gjort seg noen tanker om Pinkers tall allerede.

I forordet til den norske utgaven peker komiker og sosiolog Harald Eia et oppgjør med flere av dem, blant annet forfatteren Edvard Hoem.

I en kronikk i Klassekampen hvor han oppsummerte 68-opprøret spurte Hoem om verden egentlig var blitt en bedre siden den gangen. Han kom til at svaret var nei og pekte på manglende opprørstrang, kommersialisme og meningsløse kriger.

Eia gjør som Pinker og henter frem et knippe figurer for å undersøke Hoems samtidsanalyse. Han kommer til at nordmenn er mer fornøyde og frie enn siden målinger tok til på 90-tallet.

I januar gikk tidligere leder for FNs klimaarbeid, Erik Solheim, ut med en kronikk i Dagens Næringsliv hvor han uttrykte behov for å være optimist i klimaarbeidet.

Dagen etter ble han møtt med skarp kritikk fra filosof Arne Johan Vetlesen og sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen.

– Jeg er lei av den formen for optimisme som våre politiske ledere og lederne i næringslivet her forfekter. – Kanskje det er for seint å få konvertert Solheim. Men de unge er også blitt lei av å høre den samme historien om igjen og om igjen. De unge vil kreve forandring. Og forhåpentligvis får vi snart også noen unge politikere som våger å svare dem, var kommentaren fra Vetlesen.

Powered by Labrador CMS