Et grønt skifte nå! – ellers… katastrofe

Klimaendringene er i fokus verden over. Politiske partier, både til høyre og venstre, anlegger en «grønn» profil.

I Norge har vi sett dette skiftet, senest ved at Det norske arbeiderpartiet og Høyre, forsøker å endre sin retorikk i «grønn» retning. Det betyr at alle norske partier forsøker å framstille seg som miljøvennlige.

Men tar norske politikere egentlig på alvor den alvorlige situasjonen vi står overfor globalt med en sterkt voksende befolkning? Statsbudsjett for 2017 anklages av mange, for eksempel partiet Venstre, som en hån mot et grønt skifte.

Med den nye jordbruksavtalen ser vi at dyrkbar jord i økende grad skal legges brakk. Noe som kunne betydd mat nå og i framtiden for sultende mennesker i verden. Vi forsetter med å bidra sterkt til globale CO2-utslipp med vår olje- og gasspolitikk. Og det er ingen endring på gang. Leting med sikte på mer framtidig olje- og gassproduksjon fortsetter.

Bak denne politikken står i særdeleshet partiene Høyre og Ap. Og hvor er næringslivets ledere i debatten om et grønt skifte? Som produsenter må de begynne å lytte til varskoer og rigge om den produksjonen de rår over. Noen ganske få gjør det i Norge – og internasjonalt.

FN-panelets klimarapport om den globale økosituasjonen forelå i mars 2014. Ekspertrapporten viser at alvorlige økologiske forstyrrelser er mange og truende. Før denne rapporten ble lagt fram vil jeg nevne en liten bok fra 2013 med perspektiver på den negative globale utviklingen, skrevet av professor Stephen Emmott ved Cambridge University, UK (2013). Han er en velkjent internasjonal forsker på klimaendringer og globale økosystemer. Tittelen på boken, «10 billion», viser til at om noen tiår vil det være mer enn 10 milliarder mennesker på jorden om dagens befolkningsvekst fortsetter.

Et slikt antall kan ikke vår klode brødfø av mange grunner hvis ikke vårt forbruksmønster endrer seg. For 200 år siden, rundt året 1800, var det 1 milliard av oss. I 1960, for femti seks år siden, var tallet 3 milliarder. I 2013 var det 7 milliarder av oss. Snart vil tallet være over 10 milliarder. Vi får slik en befolkningsvekst som vokser med en fart vi kaller for eksponentiell (en bratt stigende kurve oppover mot et klimaks/sammenbrudd).

Boken har et skremmende men viktig innhold, og føyer seg inn som et grunnlagsdokument for FNs klimarapport. Den er meget kort og lettlest, og skrevet i nesten stikkords form. En rekke eksponentielt voksende kurver etterfølges av korte forklarende kommentarer. Ved hjelp av disse kurvene konkretiserer han den globale utviklingen fram mot dagens økokriser, som klimaendringene er en del av. Han viser sammenhengen mellom disse krisene og utviklingen av enorm sosial ulikhet, med fattigdom for de mange og rikdom for de få.

Dette skjer innenfor rammene av den eksplosive befolkningsveksten og overforbruket av ikke-fornybare naturressurser. Som vi erfarer allerede i dag oppstår det som følge av krig, sult og nød konfliktfylte folkevandringer mellom land og kontinenter, Presset på nasjonale grenser øker. I Norge snakker vi om innvandringsproblemet/flyktningproblemet. Dette problemet vil øke, og kommer til å forbli et hovedtema i norsk politikk i årene framover. Frps tro på nasjonal kontroll som løsning er en illusjon. Det er internasjonale tiltak som må til. «Innvandringsstopp» i den politiske debatten vil bli et tomt begrep.

Emmott spør hvordan krisesituasjonen er oppstått? Han viser blant annet til dyptgripende historiske hendelser som har skapt befolkningsvekst og sosial ulikhet. Først kom landbruksrevolusjonen som fant sted mellom det 15. og19. århundre. Dette var en revolusjon som kraftig økte produktiviteten i landbruket i deler av verden ved at matproduksjonen ble mekanisert.

Denne revolusjonen ble fulgt av den vitenskapelige og industrielle revolusjonen på 17 – 1900 tallet i de samme regioner. Det endte opp med helserevolusjonen som reduserte dødeligheten dramatisk i hele verden. Med velferdsstaten etter annen verdenskrig utviklet det moderne forbrukersamfunnet seg i den vestlige verden, basert på bruk og overforbruk av ikke-fornybare ressurser. Politikerne og næringslivsledere mistet kort og godt kontrollen. Den må gjenvinnes. Eller er de helt underlagt økonomismens hensynsløse elendighet?

For på slutten av nittenhundretallet ble forskere verden over klar over at akkumulasjonen av CO2, samt gassen metan og andre drivhusgasser i atmosfæren, forandret vårt klima på en drastisk måte i negativ retning. Årsaken var bruk av fossilt brensel, produksjon, bearbeiding, og transport av alt vi forbruker. CO2- konsentrasjonen øker år for år.

Siden den industrielle revolusjonen har den økt fra 280 deler per million (ppm) til 400 ppm i 2013 og stigende fram til in dag. Dette medfører mer global oppvarming. FN har satt en grense på gjennomsnittlig 2 graders økning for global oppvarming. Paris-avtalen om det globale klimaet setter grensen til 1.5 grader, før de riktig store økokatastrofene setter inn som følge av klimaendring.

Emmott påviser at med den vekstraten vi har i dag vil derimot 4 grader bli den gjennomsnittlige temperaturøkningen i løpet av noen tiår. Temperaturøkningen utløser irreversible negative økologiske og klimatiske prosesser.

Det blir våre barn, barnebarn og barnebarns barn som må bære konsekvensene, sier han.

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Lillehammer.