Et langsomt EØS-drama

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Det var ikke veldig overraskende at Fremskrittspartiets stortingsgruppe onsdag bestemte seg for å støtte den rødgrønne opposisjonens kamp mot å gjøre alle EUs regler for jernbanedrift til en del av norsk rett.

Frp er blitt et tydelig nei til EU-parti og motstanden mot EØS er også økende. Selv om partiet er for den frie konkurransen som EU-reglene skal sikre, så er det blitt mer og mer skeptisk til å gi fra seg nasjonal styringsrett til ulike EU-organ.

75 år siden sist

Det oppsiktsvekkende er måten opposisjonen nå går frem på for å få stanset det som er blitt hetende EUs fjerde jernbanepakke. Selve stortingsbehandlingen kommer om noen uker, men da ligger det an til at flertallet med henvisning til Grunnlovens paragraf 83 vil be Høyesterett om å lage en utredning om Norges mulige tilknytning til EUs jernbaneregler. Et sentralt spørsmål i en slik utredning vil være om det er mulig med simpelt flertall i Stortinget å slutte seg til EUs jernbanebyrå.

Regjeringens utredere bekrefter at et slikt medlemskap i et EU-byrå kan innebære en viss suverenitetsavståelse til EU, men at den er så liten at den ikke berøres av det som er blitt kalt EU-paragrafen i Grunnloven – paragraf 115. Den dreier seg eksplisitt om avgivelse av suverenitet på et saklig avgrenset område, og stiller krav om tre fjerdedels flertall i Stortinget.

Det er 75 år siden sist Stortinget ba Høyesterett om å utrede et konstitusjonelt spørsmål på denne måten. De få gangene i nyere tid der noen har foreslått å innhente en utredning, har flertallet på Stortingets sagt nei. Politikere flest ønsker ikke en politisert Høyesterett og de ser at det kan være problematisk også for høyesterettsdommerne om de i forkant av en lovbehandling gir et råd om hvordan den skal forstås, for så i ettertid å kunne havne i situasjoner der de skal dømme etter den samme loven. Politikerne vil at Høyesteretts såkalte prøvingsrett skal være knyttet til konkrete saker, og at den ikke skal være generell – om saker som skal komme.

Hvor bevisst stortingsflertallet nå er om de mer prinsipielle sidene av denne saken, er uklart. For mange i opposisjonen har arbeidet den siste tiden utelukkende vært konsentrert om å finne frem til forslag som kunne sikre et flertall mot den fjerde jernbanepakken.

Mer politikk i Høyesterett

Samtidig er det flere tegn som tyder på at det er en økende vilje blant politikerne, og kanskje også i deler av Høyesterett, til å gi den øverste domstolen en litt mer politisk rolle. Rett før sommeren bestemte Høyesterett seg for å behandle en sak Nei til EU har reist om Norges tilslutning til EUs energibyrå Acer. Den skal behandles av Høyesterett i januar og dreier seg om nøyaktig samme problemstilling som i saken om EUs jernbaneregler. Det er bestemt at alle høyesterettsdommerne skal være med på behandlingen – noe som skjer i saker som antas å bli spesielt rettsdannende.

Forskjellen på de to sakene er at Acer-saken må ende med en forpliktende kjennelse, mens en utredning om jernbanepakken bare kommer til å være rådgivende.

Så er det store spørsmålet hvor politisk de øverste dommerne velger å være. Dersom de er utvetydige i sine råd, kan de virke meget sterkt inn på et av de aller viktigste politiske spørsmålene i vår tid – nemlig hvordan vi skal ordne vårt forhold til EU. Det gjelder spesielt dersom de kommer til at det er nødvendig med tre fjerdedels flertall i Stortinget for å slutte seg til den typen EU-byråer som Acer og ERA (European Union Agency for Railways) er.

Da kommer deler av EØS-avtalen til å forvitre. Det dramatiske for Norge er at EU i stadig større grad organiserer sin virksomhet på en måte som ikke passer for EØS-konstruksjonen. Den forutsetter at alle viktige EU-beslutninger skjer i det opprinnelige beslutningssystemet – i EU-kommisjonen og i EUs råd som består av ministere fra alle EU-landene.

Alt som kommer ut av denne opprinnelige beslutningsstrukturen blir kopiert av EØS-landene Liechtenstein, Island og Norge og formelt vedtatt våre egne statsråder – i et EØS-råd. Dersom beslutningene skal prøves rettslig, har vi en egen EFTA-domstol. Den skal riktignok dømme mest mulig likt med EU-domstolen, men den er vår egen.

Ny EU-debatt?

EUs problem over tid har vært at den opprinnelige beslutningsstrukturen har vært for lite effektiv. Derfor er både deler av regelverksutformingen og håndhevingen delegert til egne EU-byråer. EØS-landene har ingen tilsvarende kopimekanisme for det som skjer i EU-byråene, vi er stort sett blitt henvist til å slutte oss til dem.

Norske politikere står da overfor to valg: Enten å bli med i alle EUs byråer og slå oss til ro med at det meste som skjer der er fornuftig og i tråd med norsk politikk. Den suvereniteten vi avgir er mer formell enn reell. Eller vi kan si nei til medlemskap i de nye byråene og gradvis melde oss litt ut av samarbeidet med EU. Også i dette alternativet kan det argumenteres med at «utmeldingen» reelt sett vil være ganske lite omfattende.

Enten politikerne velger det ene eller andre er det vanskelig å tenke seg at det ikke vil komme et tidspunkt der flertallet av politikerne bestemmer seg for at nok er nok. EØS-konstruksjonen får for mange skader på den ene eller andre måten. Vi må ta vårt forhold til EU opp til ny vurdering.

Det er det som er dramatikken i det som skjedde denne uken. Ved å koble inn Høyesterett kan ikke bare stortingsflertallet politisere den dømmende makt. Det kan også fremskynde en fremtidig EU-debatt.

Samtidig er det fortsatt slik at et stort flertall av politikerne ønsker å feie EU-spørsmålet under teppet. De har erfaring for at det polariserer og splitter på en måte som stort sett bare tjener Senterpartiet. Spørsmålet om Høyesterett skal spille en litt viktigere politisk rolle enn det har gjort frem til er også av den typen som det tar noen tiår å avgjøre.

Om da ikke landets øverste dommere selv bestemmer seg for å innta en ny rolle. I den forbindelse er det verdt å nevne en utvikling som også har skutt fart dette året. I neste måned skal EFTA-domstolen behandle en rekke spørsmål Høyesterett har stilt som en del av opprydningen etter NAV-skandalen. Høyesterett har tilsynelatende overlatt til EFTA-domstolen å bestemme hvordan norsk trygdelovgivning skal forstås. Men det er foreløpig bare tilsynelatende. Når EFTA-domstolens høringssvar er avgitt, skal Høyesterett foreta den endelige tolkningen av reglene. Da vil Høyesterett på den ene eller annen måte si det som av politiske grunner aldri ble sagt da EØS-avtalen ble vedtatt. Nemlig at vi på det rettslige området for en stor del allerede er medlem av EU.