Et nedskalert EU

I går truet Italias statsminister Matteo Renzi med å bryte budsjettsamarbeidet med EU. «Vi må få kontroll over vår finansielle situasjon. Vi kan ikke gi 20 milliarder euro til EU og få 12,8 tilbake», uttalte han. Han leverte også en bredside mot et EU som ikke er i stand til å finne en løsning på flyktningsituasjonen.

Italia og EU har ligget i strid i månedsvis om den italienske regjeringens forslag til budsjett. EU krever større kostnadskutt for å oppnå en akseptabel budsjettbalanse. Renzi vil ikke kutte flere kostnader enn det regjeringen alt har lagt opp til.

Meningsmålingene tyder på at Renzi vil tape avstemningen om enkelte endringer i grunnloven som han mener er nødvendige for å gi myndighetene bedre muligheter for en effektiv styring av landet. Renzi har gjort det klart for det italienske folk at han vil trekke seg dersom det ikke blir et ja-flertall i folkeavstemningen.

Ikke gitt opp

Renzi har på ingen måte gitt opp kampen om å få flertall. Når han skjerper tonen mot EU, er det for å vise velgerne at de har en statsminister som evner å kjempe for Italias interesser. Realiteten er at Italia er avhengig av et samarbeid med EU for å håndtere krisen i de italienske bankene.

Skulle Renzi tape folkeavstemningen, vil det skape ny usikkerhet i Brussel. Renzi er det tross alt mulig å ha en dialog med. Et valg i Italia i 2017 vil ventelig føre til at populister og høyreorienterte med sterkt kritiske holdninger til EU, vil styrke sin stilling.

I Østerrike kan den høyreradikale Nobert Hofer bli valgt til president i Østerrike neste helg. Det vil markere et gjennombrudd for høyrepopulistiske partier i Europa.

Neste år kan Marine Le Pen bli valgt til president i Frankrike. Hun vil avvikle det EU vi i dag kjenner.

Det er fare for at 2017 blir året da EU-samarbeidet bryter sammen. I denne situasjonen er det påfallende at både Angela Merkel, Jean-Claude Junker og de andre lederne i Brussel ikke stiller spørsmål om EU bør gjøre endringer for å møte det som skjer i medlemsstatene. Junker er mest opptatt av å kjøre en hard linje overfor Storbritannia som vil melde seg ut. Han bør innse at det er de samme kreftene som drev fram «brexit» som nå truer EU-samarbeidet. Det blåser en nasjonalistisk vind over Europa. Svaret i denne situasjonen er ikke å kjøre videre på planen om EU som en overnasjonal union med mindre makt til nasjonalstatene. Det er å be om mer bråk.

Historien inneholder en rekke eksempler på at ledere for seint slipper ideer de har vært varme tilhengere av. Ved å holde for lenge fast i idealer som møter sterk motstand, er det fare for at man kan miste alt istedenfor å bevare noe ved å ta inn over seg de endringer som skjer.

Det går an å kjempe for det en mener er rett så lenge som mulig. Så får det heller gå som det går. Alternativet er å tilpasse seg strømninger og endringer i samfunnet der målet er å bevare mest mulig av det en har tro på. Noen ganger må en skru utviklingen tilbake for å beholde mest mulig av det en har oppnådd. Noen ganger må en hive over bord noe en har kjært hvis en båt som er i ferd med å synke, skal kunne flyte videre.

Strategien for EU bør være mindre innflytelse til Brussel og større makt til nasjonalstatene. Dette fikk ikke David Cameron gjennomslag for, forståelig nok. Det fikk dramatiske konsekvenser. EU har ikke tatt inn over seg hvor fundamentalt svekket en vil stå når Storbritannia trer ut av unionen.

Både Merkel og Le Pen?

EU-lederne burde være opptatt av å gjøre så store endringer at Storbritannia kan forbli medlem. Angela Merkel bør stille seg spørsmålet: Er det mulig å ha et EU der både Theresa May og Marine Le Pen finner sin plass?

Et slikt nedskalert EU er ikke ønskelig, men det kan bli det eneste realistiske i løpet av 2017.

Det er mulig å avvikle euroen eller la de land som ønsker det beholde den. Det er mulig å avvikle EU-parlamentet og la nasjonalstatenes ledere ta den hele og fulle styring over EU. Det er mulig å droppe fri flyt av mennesker mellom landene og la det bli opp til hvert enkelt land å vokte egne grenser.

Vi trenger et sterkt EU, for det er så mange viktige saker landene må samarbeide om. Vi trenger også sterke nasjonalstater – for demokratiets skyld.