– Etter å ha jobbet mest med poetiske sjangre, ville jeg prøve noe nytt

Simen Hagerup romandebuterer med fantasy-romanen «Jordverv». Den håper han barna sine leser om noen år da det tross alt er en nokså forkvaklet kjærlighetserklæring til nettopp dem.

Hva handler romanen om?

– Etter å ha jobbet mest med poetiske sjangre, ville jeg prøve noe nytt, så boka er en fantasy-roman i undersjangeren «portal fantasy», som vil si at helten fraktes til en annen verden, som i bøkene om Narnia, Oz og Alice.

– «Jordverv» handler om en pensjonert fransklærerinne som brått befinner seg på den formodentlig flate jorda Krinsil, og blir nødt til å prøve å finne hode og hale i den nye situasjonen sin.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Ingen har vel noe annet å skrive ut ifra enn sitt eget hode og verden omkring. I fantasy sjangre er det gjerne forskjellene fra vår egen verden som blir spesielt talende – jeg fant det for eksempel befriende å skrive om ikke-patriarkalske samfunn, selv om boka også inneholder noen dystrere visjoner av mer autoritære samfunn.

– Når jeg skriver, fletter jeg gjerne inn personlige vink til folk jeg kjenner privat. Da ideen til «Jordverv» først tok form, hadde jeg små barn som ofte så etter drager når vi var ute i naturen. Det ga inspirasjonen til åpningsscenen, der hovedpersonens barnebarn er ute i skogen og leker at hun leter etter en tiger.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Boka er først og fremst skrevet for å underholde, med mål om å unngå en del klisjeer som ofte brukes i typiske heltefortellinger. Men enhver tekst ender jo opp med å «handle om» ett eller annet … kanskje fantasiens makt, og farene ved maktfantasier, og i siste ende hva det betyr å være menneske.

– Jeg får si som en av personene i boka, fluetilbederen Nisrahu, som på et punkt nokså lakonisk utbryter: «Livet er, kort sagt, død».

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen – i så fall: hva drev deg til å fortsette?

– For å være helt ærlig har prosessen med akkurat denne boka vært spesielt tung. Underveis har jeg tatt noen lange pauser, i tillegg til at jeg flere ganger skrotet hele manus og begynte på nytt med første kapittel. Kanskje det var ren og skjær fatalisme som gjorde at jeg holdt ut til målstreken, en litt forfengelig idé om at jeg i hvert fall burde fullføre det jeg hadde påbegynt.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg stryker mye mer enn jeg skriver. I startfasen noterer jeg gjerne store mengder, som jeg så komprimerer ved hjelp av tankekart og liknende metoder. Da handler det om å finne de beste formuleringene for å si mest mulig på en effektiv måte.

– På en god arbeidsdag kan jeg godt lire av meg noen sider, men på en enda bedre dag tar jeg de ti sidene jeg skrev uka før, og koker dem ned til jeg sitter igjen med litt mindre enn én side ferdig tekst.

Hvem har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Samboeren min er både smartere og mindre lat enn meg selv, så der har jeg noe å strekke meg etter. Ellers er det et par redaktører jeg har jobbet mye med opp gjennom årene, som begge har betydd mye for meg både som menneske og skribent. Og så kan det være uhyre inspirerende å lese, høre og møte andre forfattere som treffer en nerve.

– Jeg er litt redd for at noen skal innse at stort sett alle tekstene mine er forsøk på å emulere andres skrivemåter. Men sannheten er nok at de aller fleste forfattere har det litt på samme måte.

Nevn én person du håper leser boken – og hvorfor?

– Jeg tror ikke jeg kommer til å bli skuffet hvis jeg med hånden på hjertet svarer at jeg håper mine egne to barn vil lese «Jordverv», kanskje om noen år. Boka er nok på mange måter mest av alt skrevet til dem, som en (nokså forkvaklet, skal jeg innrømme) kjærlighetserklæring.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

– Det finnes ingen enkelt bok jeg tror vil passe for enhver smak, så det kommer litt an på leseren. Om jeg allikevel måtte velge én bok, kanskje det kommunistiske manifest: Det er kort nok til å lese på en ettermiddag, og enten man er enig eller uenig med budskapet, er det nyttig for de fleste å vite hva sosialisme egentlig er – etter et århundre preget av såkalt kommunistiske stater som egentlig har vært alt annet enn nettopp det.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Under pandemien begynte jeg endelig å trene, så den siste tiden har jeg tilbragt mye tid med Morihiro Saitos klassiske manual «Traditional Aikido, vol. 1» for å få grep om fundamentale teknikker med sverd og stokk.

– Ellers har årets strandbok for min del vært en samling politiske essays av Emma Goldman.

Hva skulle du ønske du hadde mer tid til?

– Å skrive, selvfølgelig!