Etter Ernas søte kløe, ...

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Denne uken var norsk politikk seg selv igjen. Etter seks ukers unntakstilstand kom de politiske skandalene og konfliktene ut i den reneste ketchup-effekten. Saken om Nicolai Tangens luksus-seminar var den åpenbart mest spektakulære, men i denne omgangen kanskje ikke den politisk viktigste.

I hvert fall ikke i en uke der det kom opp konfliktsaker både om klima og om flyktninger – kanskje de to politikkfeltene der sprengkraften er størst. Det gjelder både mellom partiene og internt i regjeringskoalisjonen og i Arbeiderpartiet. Kanskje er sprengkraften ekstra stor nå – etter den seks uker lange koronapausen.

Høyre-løft på målingene

Én ting er at partipolitikerne har lengtet tilbake til den tiden der de kunne føre vanlige debatter igjen. Man kan merke at de er våryre. Viktigere er det at koronakrisen har gitt Erna Solberg og Høyre et stort løft på meningsmålingene. Alle de andre partiene gjør det mer eller mindre dårlig. Dermed får de et ekstra stort behov for å finne på noe for å få søkelyset vekk fra korona-håndteringen og over på andre politiske saker.

Det gjør de ved å spisse konfliktene litt ekstra og ved å argumentere enda tøffere enn vanlig, men de kan også gjøre det på mer substansielle måter. For eksempel kan Frp trekke tilbake sin støtte til regjeringen, slik partileder Siv Jensen truet med denne uken. Trusselen var knyttet til striden om hvor langt nord oljeselskapene skal få lov til å lete, men den ble ikke tatt veldig alvorlig verken av regjeringspartiene eller politiske observatører. Akkurat nå virker det ganske fjernt at Frp skulle opptre slik at Jonas Gahr Støre blir statsminister.

På den annen side: Erfaringen fra i vinter er at Frp-ledelsen av og til er villig til å løpe linen helt ut. Det er verdt å minne om at det praktisk talt ikke var noen som forutså partiets utgang av regjeringen før den aller siste uken.

Fremskrittspartiets statsråder marsjerte ut av regjeringskontorene etter at myndighetene hadde hentet ut en IS-kvinne og hennes to barn, men det var ikke bare den saken som førte til at flertallsregjeringen brøt sammen. Siv Jensen og de andre Frp-strategene kom etterhvert til at partiet ikke var tjent med å være regjeringsparti. Det var en helhetsvurdering.

I løpet av de kommende månedene kan Siv Jensen komme frem til at det også kan være skadelig for Frps oppslutning om partiet oppfattes som en for tydelig støttespiller for dagens regjering. Hun og folkene rundt henne kan resonnere seg frem til at det bare er mulig å få økt oppslutning fra velgerne, dersom man får oppmerksomheten bort fra håndteringen av koronakrisen. Og da holder det ikke for partiet å kritisere regjeringen for at den er for positivt til flyktninger og for negativ til oljeindustrien. Partiet må få vist at det har makten til å kaste Solberg-regjeringen.

Masse bråk og spetakkel

I så fall kan det fastslås at den søte kløen dagens meningsmålinger gir kommer til å bli etterfulgt av en sur svie. Den vil bestå av masse bråk og spetakkel i Stortinget og lite styringskraft for regjeringen. Erna Solberg kan få et ekstra tungt år som statsminister, og da øker også sannsynligheten for at det blir hennes siste år.

Forvaltningsplanen for Barentshavet kan være en av de sakene som gjør det ekstra vanskelig for henne. Det er i denne planen grensen for iskanten skal defineres, og det er denne grensen som bestemmer hvor langt nord det skal være tillatt med petroleumsvirksomhet.

I skrivende stund er ikke forslaget til forvaltningsplan presentert i sin helhet, men lekkasjene tyder på at regjeringen vil flytte iskanten litt sørover. Erna Solberg har følgelig ikke latt seg true av sin tidligere regjeringskollega fra Frp. Hun har satset på å komme Venstre i møte i stedet. Det måtte hun nesten etter at Trine Skei Grande i høst var ganske nær ved å stille et ultimatum. Venstres klare krav til regjeringspartnerne var at iskanten måtte flyttes så langt sør som den miljøfaglige ekspertisen anbefalte.

Venstre har definitivt ikke fått en blank seier. Dersom man skulle ha fulgt de miljøfaglige rådene, ville det ha vært nødvendig å trekke tilbake noen letelisenser som allerede er tildelt oljeselskapene, og det ser det ikke ut til at Solberg-regjeringen går inn for. Kompromisset innad i regjeringen er antageligvis slik at det kommer til å bli tungt å svelge for mange tillitsvalgte i Venstre. Det igjen vil føre til krav om andre gjennomslag i regjeringen – noe som igjen gjør det vanskelig for Erna Solberg.

Kristelig Folkeparti kommer også til å plage statsministeren. Avisen Vårt Land skrev denne uken at sentrale partifolk regner med gjennomslag for KrF-kravet om å hente ut noen av de mest sårbare flyktningene fra leirene på de greske øyene. Når de tillitsvalgte leser slikt i en av de avisene som har best kjennskap til deres eget parti, regner de med at de snart får en stor flyktningepolitisk seier.

Det trenger de etter at et fristilt Frp har skapt et nytt og liberalt stortingsflertall i gen- og biopolitikken. Da KrF gjennomførte sin linjevalgsprosess, var et av de viktigste argumentene på blå side at de kunne låse fast en restriktiv gen- og biopolitikk. Nå er en av de viktigste begrunnelsene for regjeringsdeltagelsen forsvunnet.

Dersom regjeringen står fast på sin linje om foreløpig ikke å hente ut flyktninger fra Hellas, kommer KrFs entusiasme for regjeringsprosjektet til å synke betraktelig. Og Erna Solberg vil få det enda vanskeligere.

Internt Ap-bråk

Trøsten får være at Ap også sliter med intern uenighet. Kampen innad i partiet om å hente ut flyktninger fra leirene i Hellas er blitt så høyspent at mange tillitsvalgte truer med å melde seg ut. Flyktningekompromisset som ble vedtatt på landsmøtet i fjor har vist seg å være mindre slitesterkt enn de fleste i Arbeiderpartiet hadde trodd. Stortingsgruppen prøvde denne uken å lage noe som ble fremstilt som et nytt kompromiss, men det er vanskelig å se hva som er substansielt nytt i det.

Utmeldelser trues det også med i en annen intern konfliktsak i Ap. Tillitsvalgte med nærhet til kraftkrevende industri og Nei til EU mener at Arbeiderpartiet skulle ha sluttet seg til den øvrige opposisjon og skrinlagt NorthConnect. I stedet for å si et absolutt nei til denne kraftkabelen som er planlagt mellom Norge og Skottland, velger Ap å holde fast ved en avtale med regjeringen. I den avtalen er det en åpning for at NorthConnect kan komme på et senere tidspunkt og med statlige eiere.

Arbeiderpartiets ledelse har valgt ikke å være krass opposisjon mot regjeringen. Da blir det intern opphetet konflikt istedet.