Europas gordiske knute

Det er den tiden av året da redaktørene spør etter historier om flyktninger, krigsofre, fattige og andre av de mer uheldige stilte menneskene på denne jord, til sine jule utgaver. En god dose med skyld og medfølelse i mediene hører med i julen.

Men i motsetning til hva mange kanskje forventer, er ikke julen den vanskeligste tiden for de titusenvis av flyktningene som er strandet på de greske øyer. De aller fleste av dem er ikke engang kristne, og deres problemer handler om mye mer enn en trist julehøytid.

Politisk problem

Ifølge de siste tallene er 62.000 flyktninger strandet i Hellas i øyeblikket. Tallet har ikke endret seg noe særlig i løpet av de siste månedene, etter at avtalen mellom EU og Tyrkia om å holde flyktningene igjen på tyrkisk jord trådte i kraft i mars i år.

Som kjent ønsker nesten ingen av de 62.000 å bli værende i Hellas. De startet ikke sine lange, kostbare og farlige reise for å ende opp strandet i et land som har mer enn nok med sin egen dype økonomiske krise, og som synes være ute av stand til å gi flyktningene det de ønsker seg mest av alt; arbeid, stabil inntekt og muligheten til å gjenoppbygge sine liv.

LES MER:

• Laber stemning i Athen: Hellas trenger ny politikk og nye politikere

I løpet av de siste to årene har greske medier, ikke ulikt de fleste medier i verden, utmerket seg ved å spille ut alle de mulige og umulige vinklinger som finnes om emnet: Historiene spenner seg fra frykt for horder av muslimske barbarer og ISIS krigere som svermer inn langs kysten av landet, til tåredryppende sentimentalitet over de alle druknede sjeler i Egeerhavet.

Denne påtatte sentimentaliteten blir noe billig når den ikke følges opp av politisk handling. Problemet er av en slik art at det er det umulig å ta effektivt grep for en gjennomsnittlig gresk statsborger eller for noen europeiske borgere, for den saks skyld. Flyktningproblemet i Hellas – og resten av Europa – er i dag politisk – og politikerne våger ikke å handle.

62.000 er ikke så mange

Likevel kan det være nyttig å merke seg at den «flommen av flyktninger» som mange fryktet ville true Hellas' eksistens og regelrett forandre landets befolkningssammensetning, nå er begrenset til et antall som ikke er nok til å fylle setene i Athens største fotballstadion.

Innbyggerne i Hellas kan nok ikke gjøre noe fra eller til i den politiske situasjonen – men de kan faktisk stille kritiske spørsmål til dem som bestemmer. De bør da spørre om de politiske lederne faktisk gir korrekt informasjon og bruker sine ressurser til effektiv, rasjonell og humanitær behandling av dem som har behov for hjelp og beskyttelse. Det er mange som er spent på det svaret, for å si det slik.

Sprøyter inn euro

Resten av Europa virker ivrige på å sprøyte inn mer penger for å gi inntrykk av at de bidrar til å løse problemet. Rundt 250 millioner euro har funnet veien til Hellas i det siste året, mens ytterligere 375 millioner har blitt enten lovet eller tildelt akutte hjelpetiltak og ulike frivillige organisasjoner. Disse pengene er på papiret ment å styrke tiltak som skal gjøre situasjonen for flyktningene bedre. Men det viktigste formålet med pengestrømmen er å effektivisere registreringen, relokaliseringen og den endelige bosettingen av flyktningene – det være seg i form av retur til hjemlandet eller i et annet europeisk land.

Foruten de mange frivillige organisasjonene som bistår i arbeidet, er både den greske regjeringen, EUs asylorganisasjon EASO og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) de viktigste aktørene i spillet rundt flyktningene – hver med ulike nivåer av engasjement og med ulike roller.

Samtaler med ulike fagpersoner som er involvert i prosessen, viser at den greske regjeringen får kritikk for å ha reagert svært sent, og at tiltak regjeringen vedtar stadig blir forsinket. Heller ikke kvaliteten i det greske byråkratiet holder god nok standard, heter det.

Samtidig er det et faktum at også andre land viser seg lite effektive i håndteringen av flyktningene. Dessuten var grekerne lovet å få tilsendt fagkompetanse fra andre EU-land for å få fortgang i registreringen og asylbehandlingen på gresk jord. Hittil har kun 15 prosent av den faglige kapasiteten Hellas ba om, ankommet landet.

En generell mangel på tillit mellom de ulike samarbeidspartene er utvilsomt en del av årsaken til at tusenvis av flyktninger vil møte den greske vinteren uten tak over hodet eller noen form for avklaring av egen situasjon – enten de befinner seg ute på de greske øyene eller på fastlandet.

Avgjørende valg

Men administrative problemer internt i EU, er bare en del av forklaringen. Den retorikken europeiske medier og europeiske politikere bruker for å beskrive flyktningkrisen, viser tydelig at mangelen på løsninger på langt nær bare bunner i byråkratiske problemer eller manglende finansiering.

Neste år er det valg både i Frankrike og i Tyskland. Mens Marine Le Pen fra franske Nasjonal Front synes å nyte godt av all den frykten det er mulig å spa opp om flyktningene , vil Angela Merkel måtte forklare sine tidligere prioriteringer overfor sine velgere – og hennes kritikere vil ikke miste en eneste mulighet til å minne henne om at Tysklands «åpenhetspolitiikk» som ga landet 1 million flyktninger i 2015, etter deres mening er en fiasko. Terrorangrepet på julemarkedet i Berlin denne uken, gjør denne situasjonen enda vanskeligere for Merkel.

Dessuten: Ingen andre land tør binde seg opp i langsiktige forpliktelser uten at de vet i hvilken retning EUs «to store» går i flyktningpolitikken.

Lederne i Brussel hoder samtidig fast ved at avtalen med Tyrkia er den beste løsningen på problemet. Etter at den avtalen kom på plass har alle landene i Nord-Europa stengt sine grenser for flyktningene, og dermed er de etterlatt i Hellas. Rundt 20.000 av de 62.000 flyktningene i Hellas, oppholder seg på de greske øyene – og myndighetene tillater dem ikke å reise til fastlandet.

Tyrkia er et usikkert kort

Det er opplest og vedtatt at det er borgerkrigen i Syria som er hovedårsaken til flyktningkrisen i Europa – enten flyktningen er ankommet Hellas via Tyrkia eller de har kommet til Italia over Middelhavet fra Libya.

Men kun en mindre del av dem som de siste månedene har nådd kysten av Europa er syriske flyktninger. Tusenvis av mennesker fra Afrika, Afghanistan og andre fattige land har tatt turen.

Faktisk er det slik at svært mange av de syrere som ba om asyl allerede har kommet fram til ulike land i Europa, slik at flesteparten av dem som er nå er i igjen og «venter forgjeves» i Hellas og Italia er mennesker som, ifølge de siste beslutninger i EU-systemet og ulike europeiske regjeringer, ikke kommer til å få adgang, og langt mindre opphold, i Sentral- og Nord-Europa.

Det er åpenbart at Tyrkia er en sentral aktør i spillet om flyktningene på flere måter enn bare som en rute for flyktninger mot Europa. I løpet av de siste månedene har både den tyrkiske presidenten og den tyrkiske utenriksministeren med utestemme minnet Europa om at landet ikke vil være i stand til å håndtere en ny flom av flyktninger.

Trusler som dette blir ofte utstedt etter at europeiske ledere eller EU-parlamentet har kritisert tyrkisk politikk, og da særlig uttrykt misnøye med måten den tyrkiske regjeringen behandler sine borgere på etter det mislykkede kuppforsøk 15. juli.

Desperate og fattige

På den greske grense- og ferieøya Kos, venter omtrent tusen pakistanske menn på å bli registrert som asylsøkere og på å få sine saker vurdert. Nærmest uten unntak vil disse vil bli returnert til Tyrkia, der de ankom Hellas fra. På andre øyer finnes det lignende grupper i noenlunde samme situasjon.

Antallet «innkommende flyktninger» er kraftig redusert den siste tiden, men det er åpenbart at alle disse – de fleste uutdannede fattige menn – er et resultat av kyniske nettverk som forteller dem at et bedre liv i Europa er mulig. De fleste av dem flykter verken fra bomber eller IS, men de er lokket av håp om arbeid og en bedre tilværelse for seg selv og sine familier.

Kun noen titalls av disse vil ende opp med å få lov til å bo i Europa – og bare de som kan bevise at deres liv er i reell fare vil bli gitt en ny sjanse. For resten fremtiden er svært usikker.

De er færre i antall enn syrerne, og det kan også sies at mange av dem ville vært tryggere om de hadde blitt hjemme.

Men faktum gjenstår; de er fattige, desperate mennesker som ikke kan se noen fremtid i sine hjemland. Deres desperasjon vil bare øke etter hvert som de innser at veien til Europa er stengt.

Sosial uro og disputter mellom ulike grupper flyktninger eller mellom fastboende og flyktninger kan raskt utvikle seg til regelrette sammenstøt og opptøyer.

På en måte er det disse menneskene som bør stå i sentrum for diskusjonen rundt julebordet; mennesker som offisielt ikke er velkomne i Europa, men som ingen makter å stanse før de står her og banker på døra.

Så, når du skal ta den årlige familedebatten med den gretne onkelen din i julen, så kanskje du denne gangeen ikke skal spørre ham hva hans problem med «utlendinger» egentlig bunner i – spør ham heller hvorfor hans politikerne ikke klarer å løse problemet.

Stemmen fra Athen

Christos Ntatsios er en gresk journalist og skribent. Han har blant annet arbeidet som ansvarlig redaktør for den internasjonale utgaven av nettavisen «ThePressProjeckt» i Athen og som redaktør for intervjuserien «The Voice of Europe». I et tidligere liv har han tillegg livnært seg som akademiker og forretningsmann.

I en serie artikler vil Ntatsios de nærmeste ukene skrive artikler, reportasjer og analyser fra Hellas og nabolandene – i et forsøk på å forklare noen av de mange mysteriene fra Europas sørøstlige hjørne.