«Fake news» – kattens lek med musen

SYNSPUNKT | Uttrykket «fake news» er hyppig brukt av den amerikanske presidenten Donald Trump, som knytter det til enhver nyhet han mener har en uheldig vinkling. Men det er like fullt et analytisk begrep for situasjoner der feilinformasjon bevisst presenteres som en vanlig nyhetsreportasje.

Denne utfordringen er ikke noe nytt. Allerede i 1925, publiserte Harper’s Magazine en artikkel om farene ved «fakenews». Men i dag er problemet uendelig mye større, da to tredjedeler av den voksne befolkningen i USA får presentert store deler av nyhetsbildet via sosiale medier. Altså en formidlingskanal som hviler på en forretningsmodell basert på ytre manipulasjon, der algoritmer enkelt kan endres med hensyn til profitt eller «skumle hensikter».

En rekke organisasjoner i både innland og utland – uavhengig av om de er amatører, kriminelle eller statlige – er dyktige på å forstå hvordan teknologiske plattformer analyserer informasjon. Russland var blant de første styresmaktene som forstod hvordan de kunne bruke sosiale medier som våpen, og klarte på den måten å utnytte amerikanske selskaper til å undergrave informasjon om sitt eget hjemlandet.

Den overveldende mengden tilgjengelig informasjon i dagens digitaliserte verden, gjør det vanskelig for folk å vite hva de skal fokusere på. Oppmerksomhet – fremfor informasjon – blir derfor den viktigste ressursen å kapre lesere, følgere og seere. Stordata og kunstig intelligens gjør mikromålrettet kommunikasjon mulig, slik sørger man for at folk mottar tilpasset informasjon i henhold til en «filterboble» basert på likesinnede.

De «frie» tjenestene sosiale medier tilbyr, er basert på en profittmodell hvor brukerinformasjon og -oppmerksomhet utgjør produktet, som siden selges til annonsører. Tjenestene har utviklet algoritmer for å kartlegge hva som opprettholder brukernes interesse, slik at de kan utsettes for enda mer målrettet propaganda, mer reklame og flere produktomtaler.

Når mennesker blir opprørteeller sinte, vekker det engasjement. Nyheter som vekker slike følelser – men likevel er falske – engasjerer flere lesere enn ekte nyheter. En studie viste at det var over 70 prosent større sannsynlighet for at slike usannheter ble re-twitret, sammenlignet med sanne nyheter. Til sammenligning, fant en studie av demonstrasjoner i Tyskland tidligere i år, at YouTube sine algoritmer systematisk ledet brukerne mot ekstremt innhold, fordi det genererte flest «klikk» og størst inntekter. Tradisjonelle nyhetsbyråers faktasjekking klarer ofte ikke å holde tritt, og kan faktisk virke mot sin hensikt ved å tiltrekke mer oppmerksomhet mot de falske nyhetene.

Det grunnleggende ved sosiale mediers profittmodell er at de kan bli brukt som våpen av både statlige og ikke-statlige aktører. Facebook fikk nylig massiv kritikk for sine strenge retningslinjer for å beskytte brukernes privatliv. Direktør Mark Zuckerberg, innrømmet at de i 2016 «ikke var forberedt på de koordinerte informasjonsoperasjonene de jevnlig står overfor». Selskapet har imidlertid ifølge seg selv «lært mye siden den gang, og har utviklet sofistikerte systemer som kombinerer teknologisk kunnskap og menneskelige ressurser, for å hindre at tjenestene blir en brukt til for eksempel å manipulere valg».

Blant annet inkluderer tiltakene Facebook har satt i gang:

• automatiske programmer som lokaliserer og fjerner falske kontoer

• de stenger Facebook-sider som sprer feilinformasjon

• de genererer en åpen rapport om hvor mange falske kontoer som blir fjernet

• de bekrefter nasjonaliteten til de som står bak politisk reklame

• de har ansatt 10.000 nye mennesker som skal arbeide med sikkerhet

• de har etablert et tettere samarbeid med politimyndigheter og andre selskaper for å adressere mistenkelig aktivitet.

Likevel er ikke problemet løst.

Sosiale medier vil fortsette kampen mot statlige og ikke-statlige aktører som prøver å utnytte systemene deres. Selv teknologiske løsninger som kunstig intelligens, er ikke skuddsikre. «Fake news» sprer seg raskere og lengre enn ekte nyheter, fordi de ofte er mer sensasjonelle og opprørende. På Twitter blir falske nyheter re-twitret av langt flere folk – og i mye raskere tempo – enn sann informasjon. Og det å gjenta innholdet – selv i en faktasjekk – kan øke et individs potensial til å akseptere informasjonen som sann.

I opptakten til det amerikanske presidentvalget i 2016, brukte det russiske byrået «Internet Research Agency» over et år på å skape utallige falske kontoer på sosiale medier, forkledd som lokale amerikanske nyhetsbyråer. Noen ganger favoriserte kontoen en kandidat, men ofte var de kun skapt for å vekke avsky mot demokratiet og gi inntrykk av kaos, samt å underminere valgdeltakelsen.

Da Kongressen vedtok «Communications DecencyAct» i 1996, ble datidens nyetablerte selskaper for sosiale medier behandlet som nøytrale aktører innen telekommunikasjon. Den forståelsen er åpenbart utdatert. Etter betydelig politisk press den senere tid, har de store selskapene sett seg nødt til å overvåke nettverkene sine nøye og fjerne åpenbart falske kontoer, inkludert de som er spredd gjennom datavirus.

Men å innskrenke retten til fri tale, som er beskyttet gjennom første artikkel i Den amerikanske grunnloven, vekker en rekke praktiske utfordringer. Datamaskiner og ikke-amerikanske aktører inkluderes ikke i denne grunnlovs-artikkelen, og private selskaper er heller ikke bundet av den. Men Grunnloven beskytter avskyelige amerikanske grupperinger og individer– og de kan operere som mellommenn for utenlandske aktører.

Heldigvis vil skaden som påføres av utenlandske aktørerofte være mindre enn den vi påfører selv. Men det finnes ingen god løsning på utfordringene knyttet til «fakenews» og utenlandsk etterligning av ekte nyhetskilder, fordi det innebærer vanskelige avveininger i forhold til grunnleggende verdier og individuelle rettigheter.

Sosiale medier frykter sensur og vil unngå offentlig regulering – som ofte kritiserer dem for både å utelate ekte nyheter og å promotere falske nyheter.

Erfaringer fra valg i Europa, tyder på at undersøkende journalistikk og en advarsel om farene ved «fake news», kan beskytte velgerne mot kampanjer med uriktig informasjon. Men kampen mot «fakenews» vil trolig forbli en katt- og mus-lek mellom leverandørene og selskapene bak sosiale medier og demokratiske institusjoner. Dette vil bli en del av bakgrunnsstøyen i politiske valg over hele verden.

Prisen vi må betale for å beskytte demokratiet, er konstant overvåkning. •

JOSEPH S. NYE er professor ved Harvard ogforfatter av «Is the American Century Over?»

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2018.www.project-syndicate.org