Fattigmanns røst

Hun er en av de siste proletarene på Stortinget. Hun sier bakgrunnen hennes har hatt alt å si for hennes politiske engasjement. Familien var opptatt av politikk. Og troen på at det går an å forandre verden gjennomsyret diskusjonene på småbruket på Hedmarken. Der var de fire generasjoner i et knøttlite hus, som ikke fikk innlagt strøm før langt ut på 60-tallet. Men det var noe helt annet å være fattig den gang enn i dag. Da var det vanlig å ikke ha råd til noen ting.

- Du var ikke annerledes hvis du ikke hadde råd til ferie, for eksempel. Jeg tror jeg var på kino fire ganger før jeg fylte 20 år. Det var sånn for de fleste. Jeg følte meg ikke mindreverdig på noen som helst måte. Da var det de med penger som var annerledes, sier Karin Andersen.

Kjøpevelstandssamfunnet

- I dag er sjølbildet ditt knytta til hva du kjøper, til hva du gjør. Og alt du gjør koster penger. Å være fattig i kjøpevelstandssamfunnet tror jeg er uhyre tøft. Du skal ha ganske mye sjøltillit for å berge deg igjennom. Vi rangerer folk ut fra ytre kjennetegn. Jeg tror vi gjør det mye mer enn vi er klar over, sier Andersen og forteller at hun i et par perioder også i sitt voksne liv har vært fristet til å finne på en unnskyldning i stedet for å si: ”Jeg har ikke råd.” Nå er SV-politikeren opptatt av at forskjellene øker mellom folk, og ikke bare økonomisk.

- Det handler om de som lykkes i kjøret, og de som ikke lykkes. Da er man ikke bare fattig, men uttafor også. I dag er dårlig råd ofte kombinert med en vanskelig livssituasjon. Og i en vanskelig livssituasjon blir du trøkka rundt i apparatet, men uansett hva du gjør, så ender du opp med fire-tusen-ett-hundre-kroner og utsikt til evig fattigdom. Hvis du har en vanskelig helsesituasjon, så uansett hvor mye du tar deg sammen, så vil du ha fire-tusen-ett-hundre-kroner. Og er du rusmisbruker, som er skyldig gjeld, er oddsen for at du skal komme deg over i kjøpevelstandssamfunnet liten, selv om du skaffer deg utdanning og står på i årevis, sier Andersen – alt på én utpust.

Stille før teatret

Vår intervjuavtale med Andersen er klokken åtte. Før det må vi ha rukket å komme oss igjennom sikkerhetssjekken på Stortinget, som det siste året er blitt av samme type som på flyplasser. Andersen selv er gjerne på jobben klokka sju, iblant også seks. Hun begrunner arbeidsiveren med sin dysleksi og at stemningen på tinget er så god om morgenen.

- Jeg strever med å lese, vet du, og før klokka åtte er det stille her. Også er de her, alle de som holder bygningen i stand. For meg betyr det noe å ha tid til å veksle noen ord med de damene - ja, for det er mest damer. De er kjempeviktige for min velferd. Også er det ikke så fullt av ”important persons” som surrer rundt her. Senere blir det mer teater, sier hun og ler så den nyanskaffede fletta med røde strikker danser ertent over skuldra.

Lover omkamp

Som SV-gruppas kommunalpolitiske talskvinne har Karin Andersen ansvar for å saumfare Aetat, attføring og utviklingen i arbeidslivet med sitt sosialistiske blikk. Der hun kommer fra er det å være et ”arbeidsmenneske” den største hedersbetegnelsen. Selv har hun jobba nærmere 20 år i barnehage før politikken tok henne på heltid.

Nylig var hun ute og lovte at den bebudete arbeidslivsloven skal få et kort liv hvis det blir en rødgrønn regjering etter valget neste høst. Det er særlig planene om å åpne opp for større adgang til midlertidige ansettelser og større muligheter for fleksibel arbeidstid, som hun reagerer sterkt imot.

– Forskning viser økt sykelighet og økt dødelighet ved mer ubekvem arbeidstid og overtid. Vi vil ikke ha en slik brutalisering, slo Andersen fast da store deler av fagbevegelsen gikk til politisk streik nylig mot planene om å ”modernisere” dagens arbeidsmiljølov.

Verste politikerpreik

- Statsminister Kjell Magne Bondevik har flere ganger sagt at han er stolt over at samarbeidsregjeringen er den aller første som har lagt fram en egen fattigdomsmelding?

- Det er omtrent det verste politikerpreiket jeg hører, utbryter hun som har mottatt Klar tale-prisen for å ha satt det vanskelige offentlige språket på dagsordenen. Diplomen for utmerkelsen troner fortsatt på hedersplass på kontorveggen.

- Hva i all verden skal folk som er fattige med en Stortingsmelding når det blir tatt fra dem milliarder i kutt? Også får de noen smuler tilbake når Regjeringen ser at det går dårlig for folk. Hvem som helst kan legge fram en fattigdomsmelding! Jeg skjønner ikke at de har maga til det, når de hver dag gjør det motsatte. Bare tenk på egenandelsøkningene. Ved hver budsjettforhandling blir de knegått i Stortinget i forhold til egenandeler. Også kutt i trygdeytelser og til de som går på attføring... Det er bare så ille!

- Politikken nå er at de har det litt for godt de som har det vanskelig. Du vokser på det, sies det. Men de fleste drukner, sier Andersen. At motgang får oss til å vokse, er en forestilling med mange unntak.

- Nød lærer ikke alltid naken kvinne å spinne. Er det 17 kuldegrader ute, så fryser´a i hjæl.

Les hele saken i Velferd 8-2004