Feig taushet med høy belønning

Nina Khrushcheva er professor i internasjonale relasjoner ved The New School, New York, USA.

SYNSPUNKT: På 1960-tallet skrev dissidenten og poeten Alexander Galich om Sovjetunionens stille medvirkning til Joseph Stalins forbrytelser, spesielt hvordan de medvirket til at millioner av mennesker ble holdt fanget og døde i Gulags fangeleirer. «De som var tause ble ledere, fordi taushet var gull», skrev Galich. «Vær taus, og du vil nå toppen».

Jeg hadde aldri forestilt meg at disse ordene kunne gi gjenklang i USA. President Donald Trump har imidlertid endret enhvers oppfatning av hva som er mulig.

Til tross for at Trumps presidentskap nærmer seg avgrunnen, har høytstående medlemmer av Det republikanske partiet i hovedsak forblitt tause. Det gjelder ikke bare senatets majoritetsleder Mitch McConnell og senator Lindsey Graham, men også tidligere president George W. Bush, James Baker og Dick Cheney.

Deres lojalitet har, helt siden Ronald Reagans tid, vært forankret i «republikanske verdier» – lave skatter, minimal statlig innblanding og sosialkonservatisme. Denne lojaliteten har gjort dem medskyldige i skaden Trump-administrasjonen påfører USA og resten av verden.

De siste tiårene har ikke de republikanske verdiene lykkes med å styrke økonomien blant «vanlige» amerikanere. I tillegg påførte den amerikansk-ledede invasjonen av Irak i 2003, da Bush var president, alvorlig skade på USAs internasjonale status. Samtidig begynte nasjonalistiske styresmakter i Russland, Tyrkia, Ungarn og andre steder, å sette stadig flere spørsmålstegn ved den moralske standarden knyttet til USAs globale lederrolle.

Etter at Trump, som ikke eier et moralsk kompass, kom til makten, har republikanernes politiske prioriteringer forblitt de samme – men ethvert snev av «verdier» er visket bort. Trumps svik mot USAs allierte, fornektelsen av Russlands innblanding i presidentvalget i 2016, sympatien overfor ny-nazister og de hvites overlegenhet, og en manglende evne til å skille presidentskapet fra tidligere forretningsvirksomheter, burde være nok til at enhver republikaner avstår fra å ta del i eller forsvare hans administrasjon.

Likevel har de tjenestemennene som åpenlyst uttrykte sin bekymring knyttet til Trump, heller endt opp med å normalisere presidentskapet.

I september 2018 skrev Anonymous, angivelig en høyt ansatt i Trump-administrasjonen, en kronikk i The New York Times, hvor han erklærte at «jeg er en del av motstandsgruppen», som om det skulle roe vår uro over republikanernes taushet.

«For å være tydelig», skrev Anonymous, «vi er ikke den populære ‘motstanden’ fra venstre. Vi vil at administrasjonen skal lykkes og synes at mange politiske seiere allerede har gjort Amerika tryggere og sterkere». Påstanden om at landet har blitt sterkere er imidlertid tvilsom, og Trumps katastrofale utenrikspolitikk – som er langt verre enn det vi bevitnet da George W. Bush var president – har svekket USAs tillitt og respekt i resten av verden.

Mange hadde også håpet på motstand fra tidligere ledere innen det amerikanske militæret som har tjenestegjort i Trumps administrasjon – spesielt den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren Michael Flynn og generalløytnanten Herbert Raymond McMaster, tidligere forsvarsminister James Mattis, og John Kelly, som ledet sikkerhetsdepartementet før han ble stabssjef i Det hvite hus.

Selv om Flynn kun fikk bli i sin rolle i noen få uker, og i ettertid har fått en fengselsdom, ble de tre andre ansett for å være de «voksne i rommet» og en stabil motvekt til Trumps kaotiske innfall. Men heller enn å prøve å fjerne Trump, overbeviste de seg selv om at de kunne kontrollere ham og dermed bevare egen makt. Dersom de hadde lykkes med å bevare det amerikanske politiske systemet, ville de blitt redningsmennene som ledet oss trygt tilbake til normalen.

I begynnelsen omtalte Trump disse tidligere militære lederne som «mine generaler». Men etter å ha havnet på kanten med hver og en av dem, ble alle etter hvert skjøvet ut i kulden. Deres medvirkning til Trump-katastrofen var til slutt ikke særlig forskjellig fra den kommunistiske stillheten som Galich fordømte, og som påførte Sovjetunionens befolkning enorme lidelser. Det skal også sies at disse, i hovedsak pensjonerte amerikanske generalene og løytnantene, ikke ble tvunget til å tjenestegjøre av frykt for regimet, slik den tidligere lederen i Sovjetunionen, Nikita Khrushchev, og andre, trolig må ha følt det under Stalins styre.

Nå bryter endelig noen av Trumps motstandere stillheten.

Anonymous, som kan være en av de nevnte generalene, har skrevet boken A Warning. Den publiseres i november, og ifølge forlaget er det en «eksplosiv» bok med «sjokkerende førstehåndsinformasjon om president Trump og hans meritter». I tillegg planlegger McMaster å utgi en bok i 2020, om de «mest alvorlige geopolitiske utfordringene» i vår tid, som Trump trolig vil stå overfor.

John Bolton, Trumps tredje nasjonale sikkerhetsrådgiver, som forlot administrasjonen i september og sies å arbeide med en avslørende bok, er det nyeste tilskuddet av republikanske motstandsmenn. Noen hyller Bolton for at han uttrykker sin bekymring for USAs politikk overfor Ukraina. Enkelte har faktisk lurt på om det var Bolton, eller en i hans innerste krets, som varslet om telefonsamtalen som fant sted 25. juli, der Trump presset den ukrainske presidenten Volodymyr Zelensky til å etterforske demokraten Joe Biden. Dette er imidlertid den samme Bolton som støttet den katastrofale invasjonen av Irak i 2003.

Noen sier «bedre sent enn aldri». Likevel kommer den siste tidens økte «motstand» mer enn litt for sent.

Disse tause «motstanderne» vil ha oss til å tro at de setter landet høyest, selv om Trumps presidentskap skaper økt splittelse både i USA og i resten av verden.

I kronikken fra 2018 påpekte Anonymous at USA hadde «sunket like dypt (som Trump) og akseptert en total mangel på respekt i det offentlige ordskiftet». Med Boltons nye helte-status, ser det ut til at den politiske debatten i tillegg har blitt strippet for sunn fornuft.

Khrushchev, som fikk en hovedrolle i Galich sitt dikt, fordømte Stalin i 1956, etter å ha vært lojal mot diktatoren i flere tiår. Han innrømte også sine egne feil ved å si at armene hans var «dekket av blod helt opp til albuene».

La dét være testen. La oss se om de har mot nok til å innrømme sine egne feil og medvirkning, før vi skynder oss og omfavner Bolton, McMaster eller noen av de andre.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---