Festning Europa har stengt porten

Når Jonathan Obote skal snakke om sin hverdag i fengselet i Garabulli i Libia, svikter stemmen. Han hvisker. Han deler cellen sammen med opptil 60 andre fanger, stuet sammen som kveg, forteller han i et øyeblikk når vaktene ser bort. Han sover på gulvet, blir slått av fengselsvaktene og sulter ofte, forteller han.

Obote, en 23 år gammel hengslete nigerianer med et ungt ansikt, men triste øyne, jobbet sammen med sin bror på en byggeplass i Tripoli. Han ville tjene penger til sin reise videre til Europa, men plutselig, for et halvt år siden, dro maskerte menn ham ut av leiligheten hans og flyttet ham til Garabulli i nærheten av Tripoli. Til stedet hvor flyktningbåtene legger av i retning Italia.

Nå sitter Obote i fengselets bakgård. Én time per dag får han lov til å spasere rundt i gården, så må han tilbake til sin celle hvor det stinker av avføring og urin – og hvor fangene jevnlig, av ren fortvilelse, går løs på hverandre.

Interneres og tortureres

Det Obote forteller, stemmer overens med hva menneskerettighetsorganiasjoner og diplomater sier. Hjelpeorganisasjonen Oxfam, som jobber i over 100 land for å redusere fattigdom og sosiale forskjeller, kritiserer Libya for å sette migranter i fengsel eller internere dem i leire hvor de blir torturert og voldtatt.

Det tyske Utenriksdepartementet snakket i januar om «konsentrasjonsleir-lignende forhold». Og en intern EU-rapport om en leir i Tripoli virker som en skildring av moderne slavehandel: fangene, først og fremst afrikanere, blir solgt frem og tilbake mellom leirene.

Likevel gjør den Europeiske Union alt for at flyktninger ikke lenger skal lykkes med å ta seg over havet. Istedenfor ender mange av dem i disse fengslene. To år etter Andrea Merkels parole «Vi greier dette», er Europas grenser stengt igjen. Hvis det går slik de europeiske stats- og regjeringssjefene i praksis legger opp til, vil Afrika snart kunne se ut som Balkan: et kontinent fullt av gjerder og barrierer som hindrer migrantene i å kunne trekke nordover.

Under deres diskusjon av flyktningenes situasjon i Paris nylig, annonserte Frankrikes president Emmanuel Macron og forbundskansler Andrea Merkel igjen en gammel oppskrift: framover skal asylsøknader kunne behandles i afrikanske land som Niger eller Tsjad. Den tidligere britiske statsminister Tony Blair mislyktes allerede i 2003 med en lignende plan, akkurat som den tidligere tyske innenriksminister Otto Schily også har gjort.

Fornuftig, men urealistisk

I utgangspunktet høres ideen fornuftig ut. Hvis flyktninger kunne søke om asyl i Europa fra Afrika, ville de ikke lenger være tvunget til å risikere sine liv på sin flukt til Europa. De trengte ikke lenger å sette seg inn i overfylte smuglerbåter, og vil ikke lenger måtte ende sine liv i leirene i Libia.

Likevel vil denne planen neppe la seg gjennomføre. Mottaks- og utvalgssentre utenfor EU er ikke praktiske. Hvem skal bygge og drive dem? Falleferdige stater som Niger eller Tsjad er ikke i stand til det. Heller ikke flyktningorganisasjonen til FN. Det måtte i så fall sendes europeiske offentlige ansatte til Afrika.

Europa selv greier jo ikke en gang å håndtere asylprosesser raskt i Hellas eller Italia. EU-statene hadde lovet, gjennom flyktningavtalen med Tyrkia, å undersøke behandle asylsøknader i løpet av «noen dager». Den som ikke hadde rett til asyl, skulle sendes tilbake til Tyrkia. Alle andre skulle fordeles mellom de europeiske statene. Men mange flyktninger fra Syria, Afghanistan og Pakistan har i mellomtiden sittet fast på de greske øyene i ett og et halvt år. Det er ingen fortgang i behandlingen av søknadene.

Ingenting taler for at situasjonen vil bli enklere i Afrika. Tvert imot. Flere flyktninger vil strømme til. Tusenvis av asylsøkere ville sitte fast ved kanten av Sahara for å vente på en avgjørelse. EU ville måtte åpne leirer for dem og forsyne dem. Men selv om europeerne på mirakuløs vis skulle lykkes i å etablere juridiske prosedyrer i Afrika, ville det være uklart hvordan veien videre skulle se ut.

EU-land nekter å ta imot

Asylsøkere som får innvilget opphold, ville kunne reise videre til Europa. Men noen av EUs medlemsstater vegrer seg allerede nå å ta imot flere flyktninger. De siste årene er kun en brøkdel av de 160.000 migrantene i Hellas og Italia som var planlagt fordelt over Europa, kommet seg videre. Forhandlingene om en permanent fordelingsmekanisme har gått i stå.

EUs innenriksminister Dimitris Avramopoulos appellerte nylig til EUs medlemsland at de måtte forsterke sin innsats for å bosette flyktninger også fra Egypt, Libya, Niger, Etiopia og Sudan. «Europa har en juridisk og moralsk plikt til å hjelpe dem som virkelig trenger beskyttelse», skrev han i et brev til den tyske innenriksminister Thomas de Maizière.

Enda mer komplisert er situasjonen for dem som har fått avslag på sin asylsøknad. Enhver som søker om asyl, har rett til å overprøve avgjørelsen i en domstol.

Men: For hvilken domstol i for eksempel Tsjad skal asylsøkere fremme sin sak?

I tillegg er de fleste som for tiden kommer gjennom den sentrale Middelhavsruten, ikke flyktninger fra borgerkrig, men unge menn fra Nigeria, Guinea eller Bangladesh som søker etter arbeid. Disse har neppe sjans på asyl, og vil fortsatt bruke sjøveien for å komme seg til Europa.

Først og fremst en illusjon

Den «fine» planen, den er først og fremst en illusjon. Angela Merkel vil foran valget i Tyskland gi inntrykk av at hun har kontroll på flyktningkrisen. Og franske Macron vil fremstå som Europas frelser. I virkeligheten har EU for lenge siden satset på utestenging. Italia sørger mer og mer for at Middelhavsruten stenges av og Østerrike lukker Brennerpasset – et faktum som særlig Merkel profiterer på. Slik kan hun i offentligheten forbli «flyktningkansleren», mens grensen i sør er stengt.

Avtalen med Tyrkia har sørget for at det bare er få mennesker som klarer å komme seg via Egeerhavet til Europa. Og selv de som greier det, blir som regel sittende fast i Hellas. Nå vil Merkel gjenta et lignende prosjekt i Afrika. Europas yttergrenser skal flyttes til Nord-Afrika. Men samarbeidet med afrikanske land kan vise seg til å bli enda vanskeligere enn det med Tyrkia.

I Libya har europeerne med to fiendtlige regjeringer og utallige militsgrupper å gjøre. EU støtter den svake enhetsregjeringen til statsminister Fayez Sarraj med millioner av euro for at den skal hindre migranters flukt over Middelhavet. I tillegg sørger italienske krigsskip for at kystvakten i Libya tvinger båter tilbake i land. De fleste hjelpeorganisasjonene har etter påtrykk trukket seg ut av redningsarbeidet for flyktninger.

Italia støtter dessuten den libyske enhetsregjeringens overenskomst med to libyske militsgrupper – brigade 48 og el-Ammu. Inntil nylig kontrollerte disse gruppene menneskesmuglingen fra Vest-Libya til Europa. Nå blir de betalt for å hindre at flere båter legger ut på havet.

Hva skal skje med menneskene?

Europa legger dermed beskyttelsen av sine yttergrenser i hendene på kriminelle. Det er moralsk tvilsomt og strategisk uklokt, fordi en dermed utsetter seg for utpressingsforsøk. Men først og fremst vil det forverre migrantenes humanitære situasjon vesentlig. Fordi den som har greid å komme seg til Libya, sjelden har penger nok til reisen videre. Så hva skal skje med menneskene i leirene?

«Nakne tall» viser imidlertid at den europeiske strategien er en suksess. Etter rekordtall i juni er antall havkryssinger nå på vei nedover. I august kom det 87 prosent færre migranter enn tidligere. Med dette sank også antallet mennesker som druknet.

Antagelig er denne tilbakegangen bare midlertidig. Blir en rute stengt, finner flyktningene fort en ny vei. Allerede nå stiger antallet krysninger fra Marokko til Spania, og i Libya vil menneskesmuglingen kunne forflytte seg til landets østområder som ikke er kontrollert av Sarraj-regjeringen.

Dessuten frykter sikkerhetseksperter at militsen vil kunne bruke pengene den får fra Europa til å finansiere kampen mot Sarraj-regjeringen. På denne måten ville Europa holde liv i borgerkrigen i Libya. I dette fraværet av statlig kontroll ville menneskesmuglingen snart blomstre opp igjen.

Italia og Tyskland presser derfor på for ytterligere å få stengt migrantenes veier til Middelhavet – med en EU-grensepatrulje ved grensen mellom Niger og Libya. I slutten av juli bevilget EU-kommisjonen 46 millioner euro til dette. Den tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyen «overleverte» nylig 100 militære transportbiler, 115 motorsykler og 55 satellitt-telefoner til politiet og arméen i Niger.

Men: Bare grensen mellom Libya og Niger er nesten 340 kilometer lang og løper midt gjennom Saharaøkenen og er nesten umulig å overvåke. Hva skal da en håndfull EU-grensevakter kunne utrette?

EU-land vil kutte i utviklingshjelp

Til syvende og sist er det kun mulig å stoppe folkevandringen hvis situasjonen i opprinnelseslandene bedres betydelig. Men midt opp i dette vil likevel noen land i EU-rådet kutte bistandsmidlene med 90 millioner euro (rundt 900 millioner kroner), kom det fram i budsjettutkastet for 2018.

«Jeg er meget overrasket», skriver Manfred Weber, fraksjonssjef til Det Europeiske Folkepartiet, i et brev til EUs formannskap som for tiden holdes av Estland. Det handler om å «ta tak i årsakene til migrasjonskrisen. Et kutt i bistandsmidlene er derfor ikke i samsvar med våre politiske løfter», poengterte Weber.

Etterlyser en meningsfull velkomstpolitikk

Dessuten trenger Europa en grunnleggende ny innvandringspolitikk. Det er de fleste eksperter enige om. Politisk rådgiver Gerald Knaus, som hjalp til med å utvikle EUs avtale med Tyrkia, tviler på at denne modellen lar seg overføre til Nord-Afrika. Han sier at EU må gjennomføre behandlingen av asylsøknader som kun tar noen uker i Italia. I tillegg må det inngås avtaler med flyktningenes hjemland, slik at alle som ikke har rett til opphold raskt kan sendes tilbake.

Parallelt med det burde EU skape lovlige veier til Europa, for både flyktninger og migranter, mener Knaus. Unionen kunne støtte bosettingsprogrammer til FNs hjelpeorganisasjoner, dele ut arbeidstillatelser eller lette familiegjenforeninger. Det ville være en meningsfull velkomstpolitikk, mener den tyske politikeren.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate.

Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---