FN vil ha pengene våre, men ikke nordmenn

– Norge oppfattes som underrepresentert i flere internasjonale organisasjoner. Inntrykket er at det har vært en negativ utvikling i antallet nordmenn i enkelte internasjonale organisasjoner.

Det sier Frode Overland Andersen, underdirektør i UDs kommunikasjonsenhet, til Mandag Morgen. Dette gjelder særlig FN der Norge er dårlig representert på alle nivå fra lavrangen P-1 til topprangen D-2 og assisterende generalsekretær.

Slik er trenden, selv om det i flere år har vært norsk politikk å sørge for å få flere nordmenn i internasjonale organisasjoner. Særlig gjelder dette FN, som Norge er en av de største bidragsyterne til, når man regner med frivillige bidrag. Hverken det store pengebidraget, satsning på FNs juniorekspert-ordning, stipendordning for praktikanter i FN og UN Volunteers, «rekrutteringsbesøk», jobbintervjurunder fra FN-organer i Norge eller aktiv støtte til norske kandidater ser foreløpig ut til å virke.

Også utenriksminister Jonas Gahr Støre vedgikk at Norge er «svakere representert enn ønskelig, også i organisasjoner som OSSE, Europarådet, EFTA, ESA, NATO, WTO, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene», da han har ble utfordret på dette fra Stortingets talerstol i fjor vinter.

For tiden er vel 500 nordmenn ansatt i internasjonale organisasjoner, hvorav rundt 300 i FN-organisasjonene.

– Utenriksdepartementet søker nå å systematisere og intensivere arbeidet for å få flere nordmenn inn i den daglige driften av internasjonale organisasjoner», sa Støre til Stortinget i fjor.

Flere norske ansatte i FN er en målsetting, ikke bare fordi det gir status, men også fordi det kan gi norske diplomater adgang til fora og tilgang til informasjon.

– Det er lettere å plukke opp telefonen og spørre når den som svarer snakker norsk, sier NUPI-forsker og FN-kjenner Ole Jacob Sending til Mandag Morgen.

Torgal Ståhl, seniorrådgiver i UD, utfyller:

– Nordmenn ansatt i internasjonale organisasjoner vil bidra til å sikre legitimitet for norsk engasjement i og støtte til disse organisasjonene. Samtidig vil det bidra til et bredere nettverk for utenrikstjenesten i de internasjonale organisasjonene, samt øke forståelsen for norske synspunkter og norsk kultur i organisasjonene, sier han.

Blant de vel 300 norske som er (eller har vært) ansatt i FN er noen faktisk ganske sentrale. Terje Rød-Larsen og Geir O. Pedersen har markert seg i kraft av å være spesialutsendinger for FN til Midtøsten, Tom Vraalsen ledet FNs kommisjon for overvåkning av fredsprosessen i Sudan og Kai Eide var spesialutsending til Afghanistan. Andre markerte norske FN-navn er Christian Thommessen, som divisjonsdirektør i UNDP og Olav Kjørven med sin direktørstilling i FNs bistandsorganisasjon UNDP.

I Geneve jobber Morten Hovda i direktørstaben i ILO, Per Bakken er avdelingsdirektør for Kjemikalie-avdelingen i FNs miljøorganisasjon UNEP og Olav Fykse Tveit er generalsekretær i Kirkenes Verdensråd.

Det finnes også norske navn som Norge ville skulle bli FN-topper, men som ikke ble det. I 2007 forsøkte UD å promotere daværende statssekretær Espen Barth Eide som leder av FNs nedrustningskontor. Tidligere har UD prøvd å få Børge Brende, Knut Vollebæk og Hilde Frafjord Johnsen som leder i henholdsvis UNEP, FNs høykommissariatet for flyktninger UNHCR og UNDP. Ingen vant frem med sitt kandidatur, men alle har likevel fått andre tunge poster i FN eller internasjonale organer.

Da Norge støttet Gro Harlem Brundtland som leder for Verdens Helseorganisasjon vant man frem. UD hadde da et kampanjebudsjett på to millioner kroner.

Jan Egeland er et kjent FN-navn. Egeland ledet FNs kontor for humanitære saker (OCHA), et kontor som Norge har vært en stor bidragsyter til, og i et historisk lys var det jo Norge som fostret FNs første generalsekretær, den tidligere norske utenriksministeren Trygve Lie.

I FN-korridorene hviskes det med en viss misnøye at Norge har «full pott» med FN-toppjobber, skrev Klassekampen i 2006. Og at Norge har betalt seg til det. Avisen viste også til brev fra utviklingsminister Erik Solheim til UNDP, UNICEF og befolkningsprogrammet UNFPA der UNICEF blant annet loves en økning i bidrag fra 300 millioner kroner i 2006 til 450 millioner kroner i 2009, men at Norge forventer at organet vil «øke rekrutteringen av kvalifiserte norske kandidater, inkludert de som ble intervjuet under rekrutteringsoppdraget til Norge».

For Norge er ingen liten makt innad i FN. Vi er FNs 7. største bidragsyter i rene penger, ifølge FNs tall. Til det regulære budsjettet gir Norge relativt lite prosentmessig, 0,7 %, men de frivillige bidragene gjør Norge til en liten stormakt i FN. NUPI-forsker Ole Jacob Sending fremhever at det er «klasseforskjell» blant landene som bidrar til FN, ikke minst i FNs sekretariat i New York.

– Stillinger i FN-sekretariatet skal dekkes av FNs regulære budsjett, men rike land kan sekondere personell, fylle stillinger, hvis de selv betaler for lønnen. Det er jo ikke helt ulikt at en bedrift - eller kommune - som vil påvirke et departement kan finansiere stillinger og besette dem med folk fra sin bedrift eller kommune. Man kjøper seg innflytelse, poengterer han.

Det er altså norsk politikk at flere norske ansatte i FN er fair, sett i lys av summene Norge bidrar med. Men hvis Norge har kjøpt innflytelse i FN gjennom stillinger har vi ikke fått mange flere ansatte igjen for det.

En av grunnene, mener seniorrådgiver Torgal Ståhl i norsk UD, er at FN ikke har noen sentral HR-funksjon som ivaretar donorens representasjon, og at oppfølgingen av norske kandidater preges av ressursknapphet og adhoc-prosesser. Men et minst like stort problem, ifølge ham, er at nordmenn rett og slett ikke søker FN-jobber.

Av 404.000 søkere til FN i 2009, var kun 357 søkere fra Norge. Et sterkt arbeidsmarked og gode sosiale ordninger, mener Ståhl, er en av årsakene, kombinert med at internasjonale organisasjoner må stramme inn. Det lønner seg rett og slet ikke.

– Lønn og vilkår er ikke lenger så konkurransedyktige som tidligere. Fødselspermisjon i FN er for eksempel kun fire måneder og mange nordmenn reagerer også på langtrukne rekrutteringsprosesser i FN-systemet, sier Ståhl.

Norge har altså vansker med å få nok ansatte inn. Men når det gjelder toppjobber er konkurransen antakelig enda tøffere. I FN-systemet er alle land like, men noen er likere enn andre: Visse lederposter går alltid i «arv» til visse land og ingen av dem går til Norge.

Maktkamp har formet toppjobbene i FN og internasjonale organisasjoner, her dominerer stormaktene.

En av de viktigste postene i FN er ledervervet i DPKO, departementet for fredsbevarende operasjoner, som har ansvar for FN-soldater og politistyrker. DPKO har alene et budsjett på 48 milliarder kroner, langt større enn FNs regulære budsjett på 5,15 milliarder kroner.

– DPKO-vervet er blitt «fransk», sier FN-forsker, Jake Sherman, Center on International Cooperation, New York University til Mandag Morgen. DPKO er ledet av Hervé Ladsous. Hans tre forgjengere var også franske.

– Tilsvarende pleide britene å «holde» DPA, det politiske departementet, som sorterer under generalsekretæren, sier han.

Men nå ledes DPA av en amerikaner. Britene tok humanitærorganet OCHA istedet, sier Sherman.

USA er FNs største bidragsyter, og betaler 22 prosent av det faste budsjettet. Britene betaler bare 6 prosent, og Tyskland og Japan betaler til sammen 20 prosent. Likevel er det franskmenn, briter og amerikanere som, på grunn av historien bak FNs opprettelse etter andre verdenskrig, har befestet sin makt i administrasjonen. FN har fått mye kritikk for dette, både fra gruppen av u-land, og fra Russland og India og Kina.

I FNs ytre organer er imidlertid maktbalansen mellom landene ikke så preget av 1945.

I motsetning til FNs sekretariat er programmene finansiert av frivillige land, og dermed dominerer store bidragsytere lederpostene i dem, sier Sherman.

Lederen for FNs barneorganisasjon, UNICEF, er nesten alltid amerikaner. Lederen i Verdens matvareprogram, WFP, er også ofte amerikaner. I andre organer er det tradisjon for at andre land har poster. Sjefen for FNs bistandsprogram, UNDP har i det siste tilhørt både en kandidat fra New Zealand og Tyrkia. Sjefen for landbruksorganisasjonen FAO er fra Brasil (se tekstboks).

Fordi de fleste FN-soldater i dag kommer fra land i sør har det blitt en tradisjon at militære lederstillinger ofte går til kandidater fra u-land.

I de store, økonomiske institusjonene er det imidlertid uten tvil vestlig dominans. Det har for eksempel til nå vært fast praksis at en amerikaner leder Verdensbanken, mens en europeer leder IMF. I dag er franske Christine Lagarde leder av IMF, mens amerikanske Robert Zoellick leder Verdensbanken.

Når det gjelder selve den symbolske «lederstillingen i verden», FNs generalsekretær, så er den fordelt mellom verdensdelene. Den går på en slags rundgang mellom FNs regioner, blant annet Asia, Afrika, Europa og Nord- og Sør-Amerika. De eneste landene som ikke kan ha stillingen er de fem faste stormaktene i Sikkerhetsrådet; USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike.

Nå er ledervervet i Asia, ved generalsekretær Bang Ki-Moon. De tre siste FN-ledere var fra den tredje verden: Ghana, Peru og Egypt. Det skyldes ikke minst u-landenes flertall i FNs generalforsamling siden 1970-tallet.

I FNs første femten år etter 1946 var det Norge og Sverige som ledet organsiasjonen, og det skyldtes i stor grad den kalde krigen og Nordens brobyggerposisjon i den. Trygve Lie fikk jobben i 1946 fordi Sovjetunionen ikke ville se en amerikaner, franskmann eller brite på topp.

Ole Jacob Sending i NUPI minner om at det ikke er i ansettelser det egentlige «slaget» om makt, innflytelse og tilgang står, selv om det foregår massiv lobbying fra ulike medlemsland for toppjobber i FN systemet.

– Promoteringen av statenes kandidater til stillinger i FN bare en liten del av statenes spill i FN. Den store debatten handler om hvilke land som skal være representert i de besluttende organene, sier han.

– Store land peker på at deres store folketall burde tilsi at de får mer innflytelse enn i dag. I første rekke står Tyskland og Japan, som i tillegg til å være folkerike har vært rause med økonomiske bidrag. Tyskland og Japans kandidatur til Sikkerhetsrådet er primært begrunnet med deres store finansielle bidrag. Sør Afrika begrunner det med sin regionale status. India begrunner det med folketall og «verdens største demokrati», sier han.

Kampen om plassen vil antakelig spisse seg fremover og det blir mindre penger å slåss om. Rett før jul fremla FN et kuttet budsjett. For 2012 blir det på 5,15 milliarder dollar – et kutt på over 350 millioner dollar, og det er første gang siden 1998 at FN ikke har økt sitt budsjett.

Kuttet kom etter press særlig fra vestlige donorer i Europa og USA, der den økonomiske krisen nå sørger for at bremsene kommer på. USAs FN-ambassadør kalte kuttet «historisk» og et vannskille.

Norges FN-bidrag i 2009 var 7,2 milliarder kroner.