For spreke for frisklivssentralene

Totalt 118 personer deltok i en kontrollert studie av deltakere ved frisklivssentraler, som Samdal og andre forskere står bak.

De kom fra seks ulike frisklivssentraler fordelt på tre fylker. I tillegg var også en kontrollgruppe med, som ikke fikk det samme tilbudet om intervensjon.

Resultatene var ikke som forventet, ifølge Gro Beate Samdal, som i mars forsvarte doktorgradsavhandlingen «Endring av helsevaner i primærhelsetjenesten».

– Det mest overraskende var at deltakerne var så motiverte, og allerede veldig aktive ved start. Da ble det naturlig nok vanskelig å måle en effekt av opplegget, noe jeg må innrømme var skuffende, forteller hun til Velferd.

Skal være for dem som trenger det

Helsemyndighetene oppfordrer norske kommuner til å opprette frisklivssentraler, for å hjelpe innbyggere som trenger det med å få bedre helsevaner.

Ifølge Statistisk sentralbyrå hadde tre av fem norske kommuner et slikt tilbud i 2017.

Primært skal tilbudet gå til sosioøkonomisk svake grupper, som ikke klarer å endre levevaner på egen hånd, ifølge en veileder for kommunale frisklivssentraler fra Helsedirektoratet. Tilbudet er for dem som er i faresonen for å utvikle kroniske sykdommer, eller allerede har blitt syke.

Ifølge Samdal var majoriteten av deltakerne i studien overvektige, middelaldrende kvinner.

Samtidig var de både motiverte for endring og aktive ved start.

– Disse kunne nok hatt like stor nytte av å gå på et vanlig treningssenter, slik at tilbudet på frisklivssentralene kunne rendyrkes for dem som virkelig trenger det, påpeker Samdal.

Mange faller fra

30 prosent av deltakerne falt fra underveis i studien. Flere av dem hadde sammensatte problemer, med muskel- og skjelettplager eller kroniske somatiske sykdommer.

Samdal kaller det et tankekors at mange med store utfordringer droppet ut.

– Det er vanskelig å fastslå hvorfor det er sånn, men man kan jo tenke at opplegget var tilrettelagt for dem som allerede var på et høyere aktivitetsnivå, enn det denne mindre aktive gruppen var, sier hun.

Samdal mener det finnes for lite kunnskap om hva som faktisk blir gjort på de ulike frisklivssentralene i dag, og hvilke resultater de har å vise til.

Hun tror tiden er moden for å se på om kravene for å delta, bør bli strengere.

Bør se på inntakskriteriene

Samdal viser blant annet til England, som nå har endret sine inntakskriterier. Nå må du ha fått en kronisk sykdom for å kvalifisere til et tilbud på en frisklivssentral der.

– Dette kan bidra til at tilbudet går til dem som faktisk trenger det, og som ikke klarer å endre levevaner uten hjelp. Det er jo hele hensikten med frisklivssentralene, sier Samdal.

Forslaget blir kontant avvist av Henriette Øien ved avdeling for folkesykdommer i Helsedirektoratet.

Hun tror ikke at strengere kriterier er veien å gå.

– Vi skal fange opp folk tidlig, og det blir feil å si at «nei, du har ikke utviklet diabetes ennå, så du får ikke plass hos oss», understreker Øien.

Ansvaret ligger hos dem som henviser

Øien tror heller ikke bildet er så svart-hvitt som studien til Samdal indikerer, og mener tilbudet på frisklivssentralene i stor grad går til dem som trenger det.

Samtidig legger hun ikke skjul på at funnene er interessante, og at det selvfølgelig ikke er bra dersom de som trenger det mest, faller fra.

– Men det er kanskje ikke er så rart at de dropper ut, hvis de opplever seg i et mindretall. Da er det nok lett å tenke at «her var det ikke noe for meg». Sånn skal vi ikke ha det, sier hun.

Øien mener noe av løsningen blir å sikre at de som henviser til frisklivssentralene er innforstått med hvem tilbudet er for.

– Så må også de som jobber på frisklivssentralen være mer bevisst på å sluse dem som allerede er motiverte for å gjøre endringer videre til andre tilbud i kommunene, sier hun.

Flere studier pågår

Øien er samtidig helt enig med Gro Beate Samdal i at det trengs mer kunnskap om effektene av frisklivssentralene. Akkurat nå pågår det en flerregional studie som ser på nettopp dette.

«FLS-studien. Frisklivssentral – en kommunal helsetjeneste for livsstilsendring – En flerregional intervensjonsstudie» skal pågå ut året, og Øien ønsker alle studier velkommen.

– Dette er fortsatt en relativt ny helsetjeneste, og vi ser gjennom kartleggingen at det ulikt hvor mye ressurser som brukes i de enkelte kommunene, sier hun.

Samdal mener på sin side denne kommunale ulikheten er et stort problem.

– Jeg tror kommunen trenger mer støtte og veiledning i prosessen med å starte opp og drifte frisklivssentraler, enn det de har fått til nå, sier hun.