Forandringspådriveren

– LITT TRØTT, SJØ… Marit Sanner lener seg tilbake og lukker øynene. Ei bok fra proffene i Forandringsfabrikken er nettopp sendt i trykken, og hun har sovet lite de siste nettene.

Men selv om kroppen er trøtt, er det tydelig at lidenskapen for barn og unge sjeldent sover.

– Jeg vokste opp i et hjem hvor det ble forventa at man skulle ta ansvar og gjøre verden til et bedre sted, så sant en var sunn og frisk sjøl, forklarer trønderen.

At engasjementet skulle falle på barn og unge, var ikke tilfeldig.

– Jeg skjønte fra tidlig alder at skal man jobbe med forandring, er det klokest å gå til dem som aller mest vil forandre, og som lettest forstår hva det handler om. Hos ungdom synes dette å ligge i selve sjela. Hos voksne er det ikke alltid like lett, reflekterer 54-åringen.

DENNE FORSTÅELSEN LEDET til universitetsutdannelse i sosialantropologi og kulturadministrasjon. Etter å ha jobbet med barnerettigheter i to kommuneadministrasjoner og i Redd Barna, fant hun ut at det måtte skapes en helt egen plattform hvor de unge kunne få si sin mening.

– Jeg så at hvis barn og unge på alvor skulle få bidra i samfunnsutvikling, måtte vi få med ungdommene helt fra starten av. Derfor stiftet vi Forandringsfabrikken i 2004, forteller Marit.

MED VI MENER hun Eva Dønnestad og seg selv. Sammen hadde de en visjon om å løfte barn og unges stemmer, med hensikt å utvikle de ulike systemene for denne gruppen i Norge. De unge bidragsyterne i fabrikken kalles proffer, og har erfaring fra blant annet barnevern og psykisk helsevern, Nav- og skolesystemet.

– Konseptet er at de selv presenterer erfaringer og råd til nasjonale myndigheter, fagfolk, utdanningsinstitusjoner, organisasjoner og andre som måtte trenge et kunnskapspåfyll, forklarer 54-åringen.

I 2008 sluttet Eva, og Marit og Forandringsfabrikken flyttet til Oslo.

– Det var også rundt dette tidspunktet vi begynte å tydeligere oppsummere kunnskap og å omtale barns stemmer og svar som «kunnskapen fra barn», forteller fabrikklederen.

Et konkret resultat av dette begrepet eget kunnskapssenter som ble åpnet tidligere i høst.

– Håpet er at kunnskapen fra barn skal bli like selvfølgelig i samfunnsutviklingen som forskningskunnskap. Staten har villet, men ikke fått til å ta dette ordentlig på alvor, så nå vil vi hjelpe til med det, sier hun.

PÅ ÅPNINGEN AV kunnskapssenteret kom representanter fra alle de store partiene, inkludert statsminister Erna Solberg.

Marit verdsetter velviljen fra de politiske miljøene og er også glad for at mange deler av byråkratiet stadig lytter bedre, selv om det tar tid, og noen ganger krever at Forandringsfabrikken utfordrer.

– Norge har utviklet altfor få systemer for å inkludere barns råd i utvikling av tjenester. Dette gjør at tjenestene blir mindre nyttige, understreker trønderen, som er veldig stolt over at fabrikkproffenes råd har bidratt til å endre både lovverk og holdninger i løpet av de siste tretten åra.

DET VIKTIGSTE HUN har lært i rollen som fabrikkleder er imidlertid at trygghet og utrygghet er avgjørende for god kommunikasjon mellom barn og voksne.

– I starten var vi litt tøffere i tonen, og da så vi at de voksne ble mer tilbaketrukne. De ville i utgangspunktet gjøre gode ting, men var nok ikke så klar over at mye fungerte dårlig. De ble rett og slett lei seg når de ble kritisert. Derfor er det viktig å passe på hvordan ting kjennes fra begge sider, mener Marit.

– Flere av de unge har vokst opp med et veldig negativt forhold til makt, så det er viktig at vi sammen utvikler verktøy for å kommunisere på en måte som gjør at rådene deres blir hørt og tatt på alvor, legger hun til.

– Hvordan har det å være fabrikkleder påvirket deg personlig?

Marit lener seg tilbake igjen og tenker litt.

– Ungdommenes mot har smitta over på meg, sier hun.

– Det vil si, jeg har alltid hatt mot, det har jeg fått fra blant andre moren min, som lærte meg at alle mennesker er like mye verdt, uavhengig av posisjoner. Men motet i disse unge kroppene, gitt deres liv og situasjon, har lært meg mye om ærlighet og hva som er viktig her i verden.

Ifølge Marit sitter det alltid et svar bak «jeg vet ikke» og «jeg gir faen».

– Man uttrykker seg ulikt, så man må aldri slutte å lete bakenfor. Å forstå dette og å løfte kunnskapen deres opp så den kan påvirke beslutninger og samfunnsutvikling har blitt min livsoppgave. Og da trengs det ikke så mye hviletid.

IGJEN NEVNER HUN moren som var en svært engasjert politiker.

– Hun er et forbilde for meg. Nå er hun 90 og bor på aldershjem, men før kunne jeg ringe henne og bli avvist fordi hun var på seminar og ikke hadde tid til å snakke.

Trønderen ler.

– En 84-åring på seminar gir inspirasjon. Og jeg har heller ingen planer om å gå av med AFP for å si det sånn!

Skulle Marit ha tid til overs blir det kanskje en tur i fjellet, men hun erkjenner at mesteparten av tiden brukes på Forandringsfabrikken.

– Jeg har ingenting viktigere å gjøre enn å forandre verden, sier 54-åringen med et smil.