Foreslår «riksrevisjon» for klimapolitikk

Norge slipper ut 30 prosent mer CO2 enn i 1990.

Norge ligger på andreplass når det gjelder høyeste utslipp av CO2 i Europa, viser en ny rapport fra Norsk klimastiftelse. Kun Kypros har sluppet ut mer CO2 enn Norge.

Norske utslipp gikk ned 1,7 prosent fra 2016 til 2017, meldte SSB tidligere i år, men tallene til SSB er regnet om til såkalte CO2-ekvivalenter.

Man regner gjerne om pådrivet av alle klimagasser til CO2-ekvivalenter for å få en oversikt over hvor mye rent CO2 som ville gitt samme klimaeffekt som summen av alle de forskjellige gassene.

Ser man derimot kun på CO2-utslippene, som i Norge i all hovedsak skyldes olje- og gassutvinning, har vi ikke redusert utslippene våre i det helet tatt.

– Dette er ukjent for folk flest. Det betyr at fra 1990 og frem til i dag bruker vi 30 prosent mer olje og gass, sier forfatter av klimarapporten og professor ved UiB, Helge Drange.

Det nytter ikke å se på nedgang i utslipp fra år til år, legger han til.

– Regjeringen ønsker å si at klimagassutslippene går ned. Det får de lov til, men det å ikke nevne at det ikke er en sikker nedgang og at vi sannsynligvis må vente noen år for å være sikre, det mener jeg er å holde tilbake informasjon.

Ser man på utslipp over en lengre tidsperiode, har vi globalt sluppet ut like mye klimagasser de siste 40 årene som fra 1750-1970.

– Vi har en økt avhengighet. Vi er CO2-alkoholisert.

Etterlyser revisjonsapparat

Norge kom med egen klimalov i januar 2018, men Drange etterlyser en uavhengig faginstans som hvert år gjennomgår klimaregnskapene regjeringen legger frem.

Dette er blant annet innført i Storbritannia.

– Hvert år leverer faginstansen en rapport til myndighetene som i sin tur må svare offentlig på funnene i rapporten. Rapporten vil vise hvor store utslipp vi har hatt de siste fem årene, forklarer Drange.

Forskjellen mellom en slik type gjennomgang og de politiske målene som er satt er at regjeringen må besvare hvordan disse målene skal nås i forhold til hva som er kravene fra Parisavtalen.

Beslutningstagere vil dermed bli utfordret årlig når det gjelder å svare på det eventuelle misforholdet mellom målet og resultatene som faktisk er nådd.

Drange mener dette ville vært en viktig prosess og vist akkurat hva vi lurer på når det gjelder å nå målene.

– Da vil det ikke lenger være sånn at folk hører om at klimagassutslippene har gått ned 1,7 prosent og tenker at vi har løst problemer. Det er litt for enkelt. Vi har knapt nok begynt på den omleggingen som skal til, sier han.

Norge trenger klimalederskap

Olje- og gasssproduksjonen økte i 2017 for fjerde året på rad, og i 2023 skal kranene skrus opp på de nye feltene Sverdrup og Castberg.

– Vi kan gjerne peke på andre land og si at de ikke har kommet langt nok, men det er veldig mange som kan peke på Norge. Mange mener at Norge ligger godt an i forhold til resten av Europa, men slik er det ikke.

Norge er et demokrati med økonomisk fleksbilitet og vi har mulighet til å styre utviklingen mot et lavutslippssamfunn, mener Drange.

– Men vi har overhodet ikke lederskap. Hverken politisk eller i bedrifter.

Samtidig som det skrytes av kutt i utslipp, har regjeringen bevilget 50 millioner kroner i statsbudjsettet til videre oljeleting. I tillegg dekkes 70-80 prosent gjennom leterefusjonsordningen.

– Hvordan er det mulig å støtte industrien som er kilden til problemet mens fornybar energi-selskaper sliter med å finne kapital som er villig til å ta risiko for å komme i gang? spør Drange.

Oljeindustrien er i full gang med å elektrifisere de fem største oljefeltene på norsk sokkel, men dette hjelper dette lite i den store sammenhengen.

97 prosent av utslippene skyldes forbruk av olje og gass, ikke produksjon. Globalt vil utslippskutt gjennom elektrifisering av oljeplattformer dermed ha lite å si.

– Vi vet hvor dette går. Det er oppskriften på at vi ikke når klimamålene i det hele tatt, sier Drange.

Frykter å bli møtt i døren

Norske myndigheter er veldig forsiktige når det gjelder å si konkret hva som skal kuttes innenfor de ulike sektorene, sier Drange.

– De frykter å bli møtt i døren. Men skal vi virkelig få til en omstilling og gå vekk fra fossil energi, så har vi ikke noe valg. Man må sette mål og respondere på om man ligger under eller over og så igangsette tiltak.

Drange etterlyser en nasjonal dugnad der politikere tar initiativ til å samles om problemet og gode tiltak for å løse det.

– Det er her jeg savner en tydelig lederstemme, hvor er lederstemmen i Norge som kan hjelpe med å få dette til? spør han.

CO2-utslipp med virkning tusen år frem i tid

Helt konkrete kutt må til i de fire store sektorene: energiproduksjon, transport, industri og landbruk.

– Det å tro på at det skal komme en fiks løsning en gang i fremtiden fordi vi står ovenfor et problem er fullstendig naivt, sier Drange.

Dagens CO2-utslipp vil ha en klimaeffekt på rundt 20 prosent selv tusen år frem i tid.

– For hver dag vi fortsetter med klimagassutslipp pålegger vi en stadig større byrde på kommende generasjoner og jordens økosystemer. Det er totalt uforsvarlig.

Effekten av nåværende tiltak blir dessuten mindre og mindre fordi man har hentet ut de lettvinte resultatene.

– Man må man gå til kilden på problemet, sier Drange.

– Det er som å gå til legen. Man kan medisinere, men før eller siden må man gå til kilden av problemet. I dette tilfellet er det bruken av olje og gass man må se på, og det må gjøres i alle sektorer.