Forsker vil bekjempe norsk «ableism»

Sommeren 2020 har vært preget av store demonstrasjoner mot diskriminering og krav om å lytte til mennesker som ikke alltid blir lyttet til. Men det er fremdeles grupper som føler seg glemt når deler av majoritetssamfunnet forsøker å lytte til marginaliserte stemmer: For eksempel personer med funksjonsnedsettelser.

– Rasismedebatten er levende i Norge, spesielt i år selvfølgelig, med all den oppmerksomheten som har vært rundt strukturell rasisme i løpet av sommeren. Det er vel og bra. Men det finnes omtrent ikke diskusjon rundt diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser. «Ableism» er svært utbredt i Norge, sier stipendiat Gagan Chhabra ved OsloMet.

Ableist-holdninger aksepteres

Ableism er hentet fra engelsk, mens man i Sverige bruker ordet «funkofobi» for det samme. Det betegner diskriminering og fordommer mot personer med funksjonsnedsettelser, og er basert på et premiss om at den uten funksjonsnedsettelse er overlegen den med funksjonsnedsettelse.

At den funksjonshemmede trenger å bli «fikset» for å likne mest mulig på de uten funksjonsnedsettelse.

Dermed blir personen definert ut fra funksjonsnedsettelsen.

– Mens store deler av samfunnet ser på rasistiske holdninger som noe grusomt, aksepteres ableist-holdninger i det stille, sier han.

Chhabra er over gjennomsnittlig opptatt av begrepet. I sin forskning sammenlikner han norsk og indisk arbeidsinkludering av mennesker med funksjonsnedsettelser. Da han kom fra India, der han har vokst opp, til Norge, ble han sjokkert over holdningene som var ute og gikk, og den manglende offentlige debatten rundt inkludering av mennesker med funksjonsnedsettelser.

Chhabra har sterkt nedsatt synsfunksjon på begge øynene, og han har fått kjenne det han mener er dårlige norske holdninger til funksjonsnedsettelser på kroppen, bokstavelig talt.

Strukturelt problem

– I Norge har 17 prosent av befolkningen funksjonsnedsettelser. Sysselsettingen blant disse har stagnert på 42-45 prosent siden år 2000, tross gode økonomiske tider. Og da er alt arbeid inkludert, så om du bare jobber én prosent, regnes det som at du er i jobb. Resten får trygd. Selv om de er viktige ressurser, sier han.

Ifølge Chhabra er det to viktige strukturelle barrierer som gjør det vanskelig for mange med funksjonsnedsettelser å komme ut i arbeid. For det første er det arbeidsgivere som diskriminerer. Det kommer gjerne av misoppfatninger av hva det vil si å ha en funksjonsnedsettelse.

– Arbeidsgivere så vel som den gjengse kvinne og mann vet så lite om funksjonsnedsettelser at de bare antar at det kommer til å bli problematisk å ansette noen med funksjonsnedsettelse. Noe av grunnen er at personer med funksjonsnedsettelser er så lite synlige i samfunnet og i populærkulturen, tror han.

Må kunne kombinere arbeid og trygd

For det andre peker Chhabra på lovverket som har begrenset muligheten til å jobbe ved siden av uføretrygd. Hvis man jobbet, ville man få mindre trygd, og dermed muligens ende opp i en situasjon der man hadde en usikker arbeidsplass, og i tillegg fikk mindre trygd. For mange har full trygd dermed føltes som et tryggere alternativ. Dermed har de ikke hatt lov til å jobbe, selv om de fint hadde kunnet.

– De er i ferd med å gjøre noe med det nå, men det går sakte. Og det er fremdeles sånn at arbeidsgivere tror at de vil få en masse ekstra utgifter for å tilrettelegge for personen med funksjonsnedsettelse. Sannheten er at man får statsstøtte til det, forteller Chhabra.

Han etterlyser den norske offentlighetens søkelys.

– Vi trenger en offentlig debatt rundt dette, og vi må få på plass bedre muligheter for at mennesker med funksjonsnedsettelser kan jobbe deltid ved siden av trygd, sier han.

Ableism i hverdagen

Ableism finnes både på det strukturelle og det individuelle nivå, ifølge Chhabra. Han møter stadig vekk på «ableistiske» holdninger i hverdagslivet. Flere han treffer på, tenker stort sett at det er begrensende å ha funksjonsnedsettelser.

– Jeg var for eksempel hos frisøren forrige uke. Han var så imponert over at jeg jobbet på datamaskin, så han spurte meg rett ut om hvordan jeg kunne jobbe, ettersom som jeg var blind, forteller Chhabra.

Altså handler ableism blant annet om at man stadig blir annengjort, konstaterer han.

– Tenk om noen skulle bli imponert over deg, bare fordi du klarte å jobbe på data og var kvinne samtidig! Det å stadig møtes med lave forventninger er kanskje noe av det mest alvorlige, både for selvfølelsen til den med funksjonsnedsettelse og for andre menneskers oppfatning av hva det vil si å være funksjonshemmet, sier han.

Han forteller at forleden dag gikk en dame bare bort til ham og tok ham i armen, for å guide ham gjennom en full trikkeholdeplass – uten at han hadde bedt om hjelp.

Spør, ikke anta

– Og dette er bare situasjoner jeg har vært borte i løpet av de siste ukene. At man hele tiden blir til en slags inspirasjonsporno eller blir behandlet som et offer, sier Chhabra.

– Men samtidig så viste jo denne damen en slags omsorg, selv om den var misforstått. Det at ableism i noen tilfeller kan vise seg gjennom omsorg, gjør det det vanskeligere å få bukt med?

– Poenget mitt er vel at man skal spørre og ikke anta. Spør gjerne om en person trenger hjelp, om det ser sånn ut. Men ikke bare gå bort til dem og hjelp fordi du antar at de ikke klarer å finne ut av tingene selv, sier Chhabra.

Aktivitet er viktig i norsk kultur

Han tror at det å være i aktivitet, gå på treningsstudio, kunne gå på ski og på tur er såpass viktig i norsk kultur, at man har enda vanskeligere for å se for seg at man kan leve et godt liv med funksjonsnedsettelser, fordi man innbiller seg at det ikke ville vært mulig hvis man for eksempel manglet et ben.

Han forteller at han også har blitt møtt med spørsmål som «hvorfor opererer du ikke bare synet?»

– Det er ikke som at jeg ikke har tenkt på å operere synet. Men per i dag finnes ingen slik operasjon. Stort sett, når folk kommer med velmenende råd om hvordan jeg bør leve livet mitt for å likne på dem, så er det ikke sånn at jeg ikke har tenkt på forslagene de kommer med tidligere, avslutter han.

Uloba: Funksjonshemmede er ressurser

Generalsekretær Vibeke Marøy Melstrøm i organisasjonen Uloba peker også på at funksjonshemmede i dag hverken har de samme forventningene eller de samme mulighetene som den øvrige befolkningen.

Hun mener noe av problemet er at staten fremdeles ser på funksjonshemmede som mottakere av velferdsytelser, og ikke som ressurser. Det har gått så langt at Norge har mottatt kritikk fra FN.

– Det jobbes ikke systematisk med å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet, nettopp fordi man primært ser på dem som mottakere. Dermed blir de også ofte sett på som personer med spesielle behov, og ikke som borgere med plikter og rettigheter, sier hun.

Bort med helseperspektivet

Uloba ønsker å sette diskusjonen rundt funksjonshemninger i et rettighetsperspektiv i stedet for et helseperspektiv.

– I dag er ikke vår kamp for like rettigheter anerkjent på lik linje med andre minoriteters kamp for rettigheter, sier hun.

– Hva gjør dere for å få flere med funksjonsnedsettelser i jobb?

– Vårt mål er likestilling, vi ønsker at mennesker med funksjonsnedsettelse skal kunne leve på mest mulig lik linje med andre. Det er for eksempel vi som administrerer funksjonsassistanse for arbeidstakere. Det vil si at den enkelte arbeidstaker kan få tilgang på egne assistenter som bistår med praktisk assistanse, sier hun.

Det er dessuten Uloba som har utviklet ordningen med borgerstyrt personlig assistanse (BPA). Denne ordningen knyttes til alt utenfor arbeidslivet.

– Disse ordningene bidrar til å gjøre det enklere å ansette mennesker med funksjonsnedsettelser, sier hun.

Stor arbeidsplass

Uloba er dessuten det man sannsynligvis må kunne betegne som Norges største arbeidsplass for funksjonshemmede.

– Vi har en målsetting om at 50 prosent av arbeidsstokken skal være funksjonshemmede, sier hun.

Men hun mener allikevel at det står mye igjen på mange nivå.

– Begrepet «ableism» handler om diskriminering, og utgangspunktet er at funksjonshemmede ofte blir betraktet som syke mennesker med spesielle behov i stedet for borgere med rettigheter og plikter. BPA og funksjonsassistanse er skritt på veien til likestilling, avslutter Melstrøm.