Forskere blir ofre i kampen om vitenskapen

Forskere på migrasjon- og integrasjonsfeltet blir lett skyteskiver i en debatt som består av markante polariseringer i holdninger.

I boken «Kampen om vitenskapeligheten» legger Andersson frem sine funn basert på dybdeintervjuer med 31 forskere på innvandringsfeltet.

– Innvandringsforskningen har i stor grad blitt beskyldt for å være normativ. Forskere har blitt beskyldt for å være på innvandrernes side versus på statens side, sier Andersson til Dagens Perspektiv.

Beskyldt for å være subjektive

Forskere som forsker på temaer tett opptil det politiske feltet og politiske spenninger blir i følge Andersson ekstremt bevisste på å ikke fremstå normative i offentlig debatt.

– Likevel blir de tolket som normative hele tiden, sier hun.

Samfunnsforskningen er utsatt i det at den skiller seg fra andre vitenskapelige grener som for eksempel klima eller matematikk der det gjerne er konsensus om hva som er rett og galt, forklarer Andersson.

LES OGSÅ | – De gode klimaløsningene oppstår i møtet mellom forskere og politikere

– Mange funn på migrasjonsfeltet tyder på at folk er redde for at det kulturelle og nasjonalstaten slik de kjenner den skal forvitre med innvandringen, sier hun.

– Det eksisterer en redsel blant en del mennesker om at Norge de kjenner skal forandres. Dette gjør at tolkning av samfunnsforskning i stor grad blir identitetsbasert.

Det er overføringspunktet mellom offentligheten, forskningen og politikken som ofte er porøs, mener Andersson.

– Når forskning presenteres i offentligheten så klistrer det seg ofte på mer eksplisitt politiske debatter. Vi har etterhvert en del forskning som viser at folk leser forskning ut ifra sine politiske ståsteder.

Angrep i sosiale medier

Spesielt vanskelig å ytre seg er det for forskere på innvandrings- og migrasjonsfeltet, men all samfunnsforskning som omhandler kontroversielle tema er utsatt for anklager om politisering, mener Andersson.

– Det er problematisk hvis forskere opplever at de blir angrepet som aktivister i sosiale medier, men forskere kan heller ikke verne seg for å bli sitert på nettsteder som har aktivistiske orienteringer.

I tillegg til å formidle forskningsresultater mener Anderrson det er viktig at forskere kan bidra med ekspertise til den offentlige diskusjonen med utgangspunkt i sitt felt.

Trekker parallell til hetsing av kvinnelige politikere

Sosiale medier har gjort det mye enklere å finne frem til og kritisere enkelte forskere, mener medieviter Audun Beyer ved Institutt for samfunnsforskning (ISF).

– Selv om jeg er helt sikker på at noen tok opp telefonen og ringte for å kritisere forskere før så var det ikke lett å nå folk før som nå, sier han.

– Det finnes ganske mange eksempler på at det å ytre seg litt for kjapt har blitt mye enklere nå enn før og at det fører med seg omkostninger for de som står i vinden, sier Beyer.

LES OGSÅ | Dropper debatt etter hets

– Dette er jo ting jeg tenker at har vært parallellt med det vi ser med hetsing av kvinnelige politikere i det siste også, sier han.

I følge Aftenposten oppgir syv av ti kvinnelige politikere at de preges av netthets, draps- og voldtektstrusler.

Kjenner på ubehag ved å stille til debatt

Anderssons analyse retter søkelys mot forskere som vegrer seg for å presentere funnene sine og bevissthet rundt å unngå kommentarfelt og aktivitet etter debatter der de har kommet med egne bidrag.

– Jeg har absolutt kjent på ubehag ved å delta i debatter og en bevissthet rundt hvordan jeg formulerer meg, hva jeg deltar på og at det er visse ting jeg kvier meg for å delta på, sier NTNU-forsker Guro Kristensen.

Kristensen kjenner seg igjen i Anderssons beskrivelser av varhet rundt det å uttale seg offentlig. Hun har selv forsket på migrasjon og integrering i tillegg til kjønn og likestilling.

– Innvandring og integrering er to av de store politiske temaene i samfunnet i dag. Sånn sett er det ikke noe overraskende at mange har meninger om det.

– Det samme gjelder spørsmål som har å gjøre med kjønn hvor diskusjonene lett blir følelsesladede og engasjementet stort.

Tolker vitenskapelige funn ut fra egne holdninger

Kristensen har selv opplevd sterke reaksjoner på egne funn der folk gjerne har personlig tilknytning til temaet som blir presentert.

– Hvis en forsker kommer med en uttalelse man er uenig i, kan veien til å kritisere denne forskeren for å være uvitenskapelig eller kunnskapsløs for noen være kort.

– Det er kanskje ikke noe forskere i for eksempel matematikk og kjemi så ofte opplever, rett og slett fordi folk flest opplever at de mangler kunnskap til å komme med kritikk.

Medier som tolker forskning feil

Kristensen peker også på at det er problematisk at mediene tidvis gjør en dårlig jobb når det gjelder å formidle forskningsfunn.

Da hun for et par år siden ble tolket feil i en avis opplevde hun at det var lite vilje til å korrigere meningsinnholdet.

– Saken var bygget på en sånn måte at meningen ble en helt annen enn det jeg hadde formidlet i intervjuet. Det ble sånn at en annen forsker ble representant for det jeg opplevde som mitt hovedbudskap, mens jeg ble tillagt det motsatte standpunktet, sier hun.

Etter å ha fått avslag på en kronikk for å rette opp i budskapet hun ønsket å formidle, fikk hun til slutt et leserinnlegg på trykk i samme avis.

– Det var veldig viktig for meg å få frem hva jeg egentlig mente, men sammenlagt tok det så mye tid og krefter at jeg tenkte at det ikke var verdt det, sier Kristensen.

Forskere må stole på at medier gjør jobben sin

Forskere må stole på at mediene gjør jobben sin, mener Beyer.

– Det bør være rom for å gjøre feil, men det må mediene ta på sin kappe.

Det er imidlertid stor forskjell på en feiltolkning og en gjengivelse som er gjort for å sverte, mener han.

– Det er viktig at folk ikke vegrer seg for å uttale seg fordi de er redd for at det skal bli feil. Dersom budskapet blir feil er det et ansvar mediene må ta, sier han.

– Først og fremst må jo de som hetser slutte med det, men dessverre kan man ikke kontrollere hva andre gjør, legger han til.

Ikke overvekt av hetsere

Beyer understreker også at det er viktig å huske på at det ikke er en overvekt av folk som hetser.

– På grunn av Facebook og andre nettverksmedier får de som hetser uforholdsmessig stor plass i debatten sammenlignet med før, sier han.

Beyer understreker at det sannsynligvis er mange flere som er enig enn uenig med forskning som legges frem, men at de ikke roper like høyt.

– Vi har en tendens til å tro at de er så innmari mange, men det er ikke snakk om en million mennesker som sitter på Facebook og hetser forskere og politikere.

Beyer understreker at han har full forståelse for at det oppleves vanskelig for forskere som opplever hets som følge av å dele funnene sine.

– Det er ikke lenger lystbetont å diskutere i en offentlighet som er full av skitt, sier han.