Forskning og høyere utdanning: Ledelse i brytningen mellom ny og gammel tid

Reform er et kjent uttrykk i politikken, et virkemiddel som det kan ligge betydelig endringskraft bak, i det minste en vilje om å forandre, noe man tyr til når det ikke er som det skal eller bør være på et samfunns- eller politikkområde. Noen ganger kommer reformer som en sterk vind og forlater stedet man ønsker å endre med mange løse deler, sår usikkerhet og frustrasjon hos personalet som skal sette reformideene ut i livet, helt til nye rutiner og mønstre etableres, skaper mening og helhet igjen, gir en slags orden og trygghet som på sikt utvikler sterke og dype røtter, men som alt for sjelden dras opp med roten for å gi plass til nye tanker og ideer; små justeringer mellom reformperiodene blir som overflatebehandling å regne, det etablerte får leve lenge, ansatte trives i opptråkkede stier, liker ikke å gå utenom det utprøvde, hegner om det kjente, ser ikke at bestående orden genererer treghet, feil, svikt og mangler, noe som kan føre virksomheten i utakt med samtidens ønsker og behov, hvilket avføder nye reformer i et forsøk på å rette opp det som er skjevt og galt.

Reform endrer organisasjonsform

Nevnte bilde er et forenklet og fortettet uttrykk for endring i komplekse organisasjoner, f.eks. i universitets- og høgskolesektoren, som i dag står overfor en strukturreform, holdt i trådene av den sittende regjering. Reformen er ved sin begynnelse, ispedd ambisjoner og ønsker om at ting kan forbedres, hvilket signaliserer at alt står ikke bra til i sektoren.