Forskning på nut og nes

SYNSPUNKT Globale utfordringer krever internasjonalt samarbeid, og store internasjonale forskningsinitiativ får stor oppmerksomhet. Men vi snakker ikke like høyt om at utfordringene også trenger lokale løsninger. Det gjør de i høyeste grad. Tenke globalt og handle lokalt heter det, men vi må også tenke lokalt for å finne nye løsninger.

Barnehager, skoler, primærhelsetjeneste, eldreomsorg, vann, avløp og lokalt veinett er blant kommunenes ansvarsområder. Dagens forskningsinnsats og kommunenes verktøy for å takle utfordringene har til nå ikke stått i stil med oppgavene kommunene har ansvar for. For eksempel forskes det mye på helse, men innenfor helseområdet får primærhelsetjenestens problemstillinger lite forskningsmidler sammenliknet med spesialisthelsetjenesten. Dette skjer til tross for at det er store kommende helse- og omsorgsutfordringer som må løses for, og i, kommunesektoren.

Eget forskningsprogram

Når kommunene nå får sitt eget forskningsprogram i Forskningsrådet, Forkommune, er det på høy tid. Kommunene får stadig flere eldre å ta hånd om, de må sikre god oppvekst for barn og unge med mer sammensatte behov, de må hjelpe unge voksne som har falt utenfor, og de skal forberede lokalsamfunnene på å takle mer ekstremvær, for å nevne noen eksempler. De som har skoen på er de som vet best hvor det trykker. Kommunene vet hvilken kunnskap de har behov for, men de har ikke hatt gode nok mekanismer for å fylle sine kunnskapshull.

Mange kommuner er allerede involvert i forskning, og ser at dette gir resultater som kommer innbyggerne til gode. Noen eksempler:

Planlegging av arbeidet stjal mye tid i hjemmetjenesten i Horten. Pasientene ønsket seg færre og mer presise hjelpere. Et dataprogram laget for frakt av gods ble tatt i bruk for å gjøre tjenesten mer effektiv. Kommunen forteller at de allerede nå ser klare kvalitetsgevinster, og de forventer å spare penger på den smarte løsningen.

Steinkjer kommune deltar i et prosjekt der formålet er å utvikle en ny generasjon trygghetshjelpemidler som er enkle for brukerne og pleierne. Uttesting av teknologien det kommende året vil gi svar på det.

Nøkkelrolle

Kristiansand kommune har en nøkkelrolle i et stort EU-prosjekt som skal gjøre byene i stand til å takle katastrofer. I Norge er det slik at en krise skal håndteres på lavest mulige nivå. Følgelig er store deler av krisehåndteringsansvaret tillagt kommunene.

Forskning i og for kommunene er altså ikke noe nytt. Det som er nytt nå, i Forkommune, er at det er kommunene, og ikke forskningsinstitusjonene, som skal bestille forskningen og innovasjonsprosjektene. Da tror vi at kommunene på en annen måte vil få et eierskap til både problemstilling og til resultater, slik at forskningen blir tatt i bruk både av kommunen som eier prosjektet og av andre kommuner som har lignende behov og problemstillinger. Kommunen søker om forskningsmidler sammen med forskningsmiljøer, slik at kommunene kobles tettere med kunnskapssektoren. Slik ønsker Forkommune-programmet å utvikle ny kunnskap for kommunesektoren.

Forskningens prinsipper er de samme uansett skala: enten det gjelder store internasjonale problemstillinger eller praksisnære hverdagsløsninger. I storby som distrikt gjelder det at forskningen skal være metodisk, etterprøvbar, uavhengig og tilgjengelig. Lokale prosjekter kan ofte være minst like krevende og spennende fra et faglig ståsted som mer generelle problemstillinger.

Lokalt

Det foregår mye bra lokalt utviklingsarbeid i kommunene, og det er mange ildsjeler og hverdagshelter som gjør en uvurderlig innsats. Det brukes i dag mange milliarder på viktige og riktige utviklingsprosjekter i kommunene, mange av dem finansiert av statlige tilskuddsmidler. Men utfordringen er at selv om prosjektene er vellykkede, så avvikles ofte aktiviteten når tilskuddene bortfaller. Og om de oppnår å få til varige endringer, så spres de ikke til andre kommuner og lokalsamfunn, men blir vel bevarte hemmeligheter.

Når vi tilfører systematikken fra forskningen får vi muligheten til å finne ut om noe virker eller ikke gir de planlagte effektene, og hva det er som gjør at noe fungerer eller ikke gjør det, slik at vi lærer og kan gjøre systematiske og mye mer effektive forbedringer. Når vi forsker, formidles alltid resultatene – etter kritisk vurdering av andre fagpersoner. Når forskningen følger de kommunale prosjektene, er man dermed ikke avhengig av jungeltelegraf og gode tilfeldigheter for å gjenskape suksessen. Resultater publiseres og spres, noe som gjør at vi får mye mer igjen for innsatsen.

Selv ansvarlig

Kommunene er ansvarlige for halvparten av de offentlige årsverkene, og kommunens tjenester er mange og forskjellige. Kunnskap og forskning kan bidra til sammenheng og helhet. Næringsliv, forskningsinstitutter, universiteter og høgskoler må spille sine viktige roller, men de offentlige tjenestene eier selv problemene og må være ansvarlige for løsningene.

Det som skjer i Horten, Steinkjer og Kristiansand, vil være aktuelt for mange flere kommuner dersom det viser seg å fungere. Og vi kan spare mye tid og ressurser på at mange lar være å gå i samme blindspor om det allerede foreligger forskning på feltet. På denne måten er vi med og skaper et bedre kunnskapssystem for kommunene og bidrar til innovasjon i offentlig sektor.

John-Arne Røttingen

• Født 27. mars 1969, Bø i Telemark

• Sønn av tidligere høgskoledirektør ved Høgskolen i Telemark, Nils Røttingen

• Mastergrad (1996) og doktorgrad (1999) i medisin fra Universitetet i Oslo, og mastergrader fra Oxford University og Harvard University

• Forsker og professor ved UiO og Harvard

• Forsket på utbredelse og utvikling av legemidler for utviklingsland, helsepolitikk og helsesystemer. Ledet i 2015 et prosjekt for utvikling av en Ebola-vaksine

• Har ledet forskningsprosjekter nasjonalt og internasjonalt, i blant annet Nasjonalt folkehelseinstitutt, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, og Verdens helseorganisasjon (WHO)

• Er fra 1. mars 2017 administrerende direktør for Norges Forskningsråd.

---