Forskning som beredskapsbase

Mari Sundli Tveit er administrerende direktør i Forskningsrådet.

SYNSPUNKT: Covid-19 har store konsekvenser for hele verdens befolkning. Vi står i en global helsekrise som tydelig viser hvordan vi er gjensidig avhengig av hverandre over hele kloden. Blant annet gjør vår hyperraske mobilitet at en ny virusvariant sprer seg fra Johannesburg til et julebord på Aker brygge i løpet av et par dager.

Pandemien har vist oss betydningen og verdien av å være forberedt på alle slags risiko, og at grunnforskningen er en viktig og nødvendig del av samfunnets beredskap. Forskning vil være helt avgjørende for om vi er i stand til å møte fremtidens utfordringer − både de utfordringene vi kjenner, som klima- og naturkrisen, og de utfordringene vi ikke kjenner.

Forskning står sentralt i kampen mot korona, både i kraft av det vi kunne fra før og det vi har lært underveis. I raskt tempo delte verdens forskere opplysninger om virusets egenskaper etter de første utbruddene. Nye funn kunne klassifiseres og analyseres på bakgrunn av tidligere forskning. Det tok ikke lang tid før man kunne fastslå smitteveier og risiko, og forskerne var snart i gang med å utvikle vaksiner. Dette er mulig fordi vi ikke startet fra null. Den banebrytende mRNA-vaksinen bygger på grunnforskning og teknologiutvikling som er blitt utviklet gjennom flere tiår, med bidrag fra ulike forskermiljøer.

Grunnforskningen var vår beredskapsbase da krisen rammet. Pandemien har truffet oss hardt og har hatt store konsekvenser, men situasjonen ville vært mye vanskeligere hvis vi ikke hadde hatt denne beredskapsbasen. Da ville det tatt mye lengre tid å forstå pandemien og utvikle vaksinene.

Forskerne har også raskt bygget videre på den eksisterende kunnskapsbasen og nye resultater kommet i et utrolig tempo: En opptelling i den internasjonale forskningsdatabasen Scopus viser at det fram til 1. august var blitt publisert 210.183 koronarelaterte vitenskapelige artikler, der 72.0801 ulike forskere hadde bidratt. Siden har antallet bare økt. Det har vært avgjørende med åpenhet og deling av data og resultater i alle deler av forskningsprosessen. Betydningen av datahåndtering, tilgjengelig infrastruktur og gode og åpne systemer for deling av data har blitt svært tydelig, og vil ha stor betydning for hvordan vi skal klare å håndtere de utfordringene som kommer i fremtiden.

Et ferskt eksempel på at eksisterende grunnforskning kan komme i bruk på det riktige tidspunktet er samarbeidet mellom to forskningsmiljøer ved NTNU om å utvikle en testmetode som raskt kunne tas i bruk. Testen ble tidlig tatt i bruk ved norske sykehus og er også solgt til helsetjenesten i andre land. Forskerne, som ellers fordyper seg i henholdsvis molekylærmedisin og prosessteknologi, ble belønnet med Forskningsrådets innovasjonspris før jul.

Ett annet eksempel er Moser-miljøet i Trondheim, som er et av verdens fremste grunnforskningsmiljøer innenfor hjerneforskning. Dette miljøet har Forskningsrådet vært med på å finansiere, blant annet gjennom et senter for fremragende forskning (SFF) ved NTNU. Forskningen til May-Britt og Edvard Moser har gitt mange resultater, blant annet rettet mot Alzheimer, som er en av de virkelig store helseutfordringene vi står overfor når vi skal videreutvikle velferdssamfunnet. I 2014 fikk May-Britt og Edvard Moser en Nobel-pris for sin forskning. Moser-miljøet viser til fulle hvordan langsiktig grunnforskning og anvendt forskning er en helhet som spiller sammen. Det er viktig at vi ikke opererer med et kunstig skille mellom disse begrepene.

I Norge har vi en rekke svært gode forskningsmiljøer, og før det nye året har kommet ordentlig i gang, har ni unge norske forskere fått hvert sitt «startstipend» fra det europeiske forskningsrådet – ERC. Det heter så – starting grant – selv om stipendvinnere allerede har nådd imponerende resultater. Disse forskerne vil i årene som kommer bidra nettopp til den beredskapsbasen vi trenger. Heldigvis har folk flest stor forståelse for den viktige oppgaven grunnforskningen har når det gjelder å bygge opp kunnskapsbasen. Forskningsrådet måler jevnlig folks tillit til forskning, og vi noterer oss med glede at oppslutningen om grunnforskning er høy og stabil: 85 prosent mener at grunnforskningen bør støttes økonomisk av det offentlige, selv om resultatene ikke er synlige eller nyttige i første omgang. Det viser at innbyggerne forstår at grunnforskningen simpelthen er en viktig og nødvendig del av samfunnets beredskap.