Forståelige og forkastelige bonuser

Feite bonuser til toppsjefene når ansatte sies opp og permitteres i tusentall tar seg dårlig ut i opinionen. Og det opinionen reagerer på, reagerer politikerne på.

Da det ble kjent at daværende toppsjef og finansdirektør i Norwegian, Jacob Schram og Geir Karlsen, hadde fått 11 millioner i bonus hver, var næringsminister Iselin Nybøs første reaksjon at dette var styrets ansvar.

Så dro opposisjonen fram kanonene og rettet dem mot Nybø med påstander om at hun hadde sovet i timen.

Det endte med at hun ba styret om en forklaring. Den fikk hun mandag.

Styret mener vedtaket om bonusutbetalinger ikke er i strid med myndighetene krav for å få støtte.

Flere jurister, blant dem professor Mads Andenæs, mener Norwegians tolkning av reglene er uholdbar og forvirrende. Han hevder staten har et grunnlag for å be om at bonusene betales tilbake.

Iselin Nybø konstaterer at Norwegian mener de ikke har brutt reglene, men sier samtidig i en pressemelding at hun er «svært skuffet», at selskapet viser dårlig dømmekraft og at bonusene er «usolidarisk overfor både ansatte, kunder, aksjeeiere og kreditorer som har stilt opp overfor Norwegian».

Det er uhyre sjelden en statsråd offentlig pisker et selskap på denne måten. Slik håper hun å bli ferdig med saken.

Men opposisjonen gir seg ikke. Både Ap og Sp er på ballen med spørsmål om hva hun har foretatt seg for å hindre at dette kunne skje og hva hun akter å foreta seg.

Da kan hun svare at hun ikke ante noen ting, at hun ikke har foretatt seg noe spesielt og at hun ikke akter å foreta seg noe mer, for det er ikke mer hun kan gjøre.

Så enkelt og tydelig blir nok ikke svaret. Hun vil hive på en rekke formuleringer som hun regner med vil fungere bedre i opinionen.

Saken er at hun ikke kan gjøre noe mer. Hun kan selvsagt be styret om å vurdere om de skal be lederne betale tilbake bonusene de har fått. Da skaffer hun styreleder Harald Øygard et problem.

Styret plikter ikke å følge et råd fra en statsråd. De har alt forhandlet med Schram om å redusere sluttpakken han får med seg fra selskapet. Avtalen han har inngått med styret om lønn og bonuser er juridisk bindende.

Styreleder Harald Øygard og tidligere styreleder Niels Smedegaard vil ikke si noe mer om saken. Gjort er gjort, og spist er spist.

Smedegaard forklarte i forrige uke til Dagens Næringsliv hvorfor ledelsen fikk bonuser for ikke å slutte i selskapet da det var fare for konkurs.

Flere av de såkalte «hjørnesteinsinvestorene» som var rede til samlet å gå inn med rundt tre milliarder i ny aksjekapital, understreket at det var avgjørende at Schram og Karlsen forble i selskapet.

I vinter meldte flere ledere i Norwegian overgang til Flyr og Norse Atlantic Airways. Styret i Norwegian fryktet at disse eller andre selskaper skulle kaste sine øyne på Schram og Karlsen.

Ved å tilby Karlsen og Schram 11 millioner hver, var de ganske sikre på at de to ville stå løpet ut.

Av redegjørelsen fra selskapet går det fram at de var rede til å si fra seg bonusene. De ante det ville bli oppstyr når dette ble kjent. Styret sto fast på det tilbudet de hadde gitt.

Når de fikk høre at det var avgjørende for de nye aksjonærene at Karlsen og Schram ble på post, var ikke 30 millioner i bonuser til ledelsen en avskrekkende sum. Bare litt mer enn småpenger i et selskap som fikk inn rundt 6 milliarder i ny aksjekapital.

Det er mange i ettertid, ikke minst kreditorer og aksjonærer som har lidd milliontap, som kan mene disse bonusene ikke burde vært utbetalt.

Bjørn Kjos, som har frontet selskapet nesten 20 år, griner offentlig på nesa på vegne av denne gruppen.

11 millioner i bonus for å bli på post er skyhøyt og «unorsk». Men det er nå en gang styret i et selskap som fastsetter lederlønningene.

Styret tåler kritikken. Det avgjørende for dem er at de sammen med ledelsen klarte å dra selskapet opp fra konkursens hengemyr.

Norwegians omdømme er svekket. Det er midlertidig. Flyene tar av igjen. Denne uken kom meldingen om at de starter opp igjen i Danmark. 200 ansatte kommer tilbake på jobb. Nå gjelder det å tilby reisende rimelige billetter og en god opplevelse.

Den som sist ser ut til å kunne legge bonusbråket bak seg, er Iselin Nybø.

Ifølge Terje Aasland (Ap) er det hun som har et omdømmeproblem. Han sier til DN at hun må «redde sitt eget omdømme ved å svare på om hvorfor dette ikke er fulgt skikkelig opp».

Angrep er som kjent det beste forsvar. Men det er lett å trå feil om Nybø velger denne strategien.

Hun må passe på at hun ikke blir klistret til et selskap som har falt i unåde i opinionen. Derfor har hun valgt å rykke ut med besk kritikk av Norwegian.

Hun vil neppe innrømme at hun kunne gjort mer. For det er ikke mer hun kunne ha gjort.

Å prøve seg med et angrep på de rødgrønne for at de viser for stor iver for å styre næringslivet, fungerer heller ikke.

Noen ganger får politikere en tapersak i fanget som de ikke kan gjøre nevneverdig med. Slik er det med denne saken.

Det blir ikke enklere for Iselin Nybø om hun går i fellen som opposisjonen legger for henne. De vil hun skal gå nye runder med Norwegian om betingelsene for støtte. Det ender med at hennes maktesløshet blir ytterligere demonstrert.

Det gjelder å få avsluttet saken og heller få fram at regjeringen har bidratt til å redde et selskap nordmenn har et sterkt og godt forhold til.