Fortapt med Den flyvende hollender

Legenden om ”Den flyvende hollender”, eller ”Dødsseileren”, finnes i flere versjoner. Den engelske varianten baserer seg på en kaptein som på 1600-tallet var ombord på et skip underlagt Det ostindiske kompani, som bragte blant annet silke og krydder til Europa. Skipet ankom Kapp det gode håp i stormfullt vær. Det var den portugisiske oppdageren Bartolomeu Dias, den første europeer som seilte her i 1488, som kalte den sørafrikanske odden Stormkapp.

Kapteinen sverget at han skulle komme frem om han så måtte seile helt frem til dommedag. Gud dømte ham til hvileløst å måtte seile rundt på De syv hav til evig tid. Historien ble en grufull påminnelse om at udødelighet ikke bare kunne være en belønning for de rettroende- den kunne være en straff for de ukristelige.

Et navn som går igjen på den såkalte Hollenderen er Bernard Fokke, som var kaptein i Det nederlandske ostindiske kompani. Han skal ha vært kjent for sin angivelig raske overfart fra Nederland til Java - kun tre måneder og ti dager. Det ble spekulert på om han kanskje hadde fått hjelp av Djevelen. Kapteinen har også blitt kalt Hendrick van der Decken. Dette navnet fikk han tidlig på 1800-tallet, i etterkant av det som regnes som de første skriftlige beskrivelsene av spøkelsesskipet. I sine reiseskildringer Travels, in Various Parts of Europe, Asia and Africa, During a Series of Thirty Years and Upwards (1790) nevner John MacDonald en seilers overtro rundt et drømmeaktig skip kalt Den flyvende hollender, som viser seg i dårlig vær.

Van der Deckens stormdrama og evige seilas (som han dømmes til av enten Gud eller Djevelen, avhengig av versjon) inspirerte i likhet med den mytologiske vampyren, flere kulturpersonligheter på 1800-tallet. Blant dem var den engelske forfatteren og marineoffiseren Frederick Marryat, som ble kjent for sin gotiske roman The Phantom Ship (1839).

På denne tiden var det få skip på havet der ikke minst én blant mannskapet hadde sett Hollenderen. Philip Vanderdecken, som hovedpersonen heter her, er på leting etter sin far, som var kaptein på spøkelsesskipet og dømt til den evige seilasen etter et drap. Philip har en relikvie av Det sanne kors (som Jesus døde på) rundt halsen, som han håper kan bidra til farens frelse om han lykkes med å finne ham.

Noen år tidligere, i 1834, utga tyske Heinrich Heine boken Herr Schnabelewopskijs memoarer, som skal ha blitt

hovedkilden til landsmannen Richard Wagners (1813-1883) libretto for den verdenskjente operaen Den flyvende hollender (1843). Heine, som var en venn av Wagner, hadde skrevet en satirisk bok med et budskap i retning av at kvinner ikke bør gifte seg med ”flyvende hollendere”, samtidig som menn bør være klar over hva kvinner kan gjøre

med dem.

Wagner behandlet tematikken med et større alvor. ”Han var dypt imponert over heltinnens trofasthet og frelsen hun lovet, og i den forbannede kapteinens stormfulle eksistens så han et nifst ekko av sitt eget uværsliv. Han satte i gang med en opera basert på historien, men fylte inn de manglende bitene i Heines narrativ”, skriver amerikanske The Metropolitan Opera i sitt program.

I Wagners univers vil den utkårede straffes for utroskap, og ikke minst understrekes den nådeløse tidshorisonten: Hollenderen risikerer å aldri få frelse om han ikke finner rett kvinne. Wagner flyttet også handlingen fra Skottland til Norge, angivelig på grunn av sin opplevelse i Nordsjøen i 1839. På grunn av stor gjeld flyktet Wagner og kona Minna Planer fra Riga, hvor han hadde jobbet som sjefsdirigent ved den lokale operaen, i retning London. En storm tvang imidlertid skipet Thetis til å søke nødhavn i Sandvika på Borøya, som ligger i Oksefjorden utenfor Tvedestrand. Ekkoet i fjellveggen av mannskapets sang på vei inn i skjærgården ble operaens musikalske inspirasjon. Å flytte handlingen til Norge kan imidlertid også ha vært et valg han gjorde på grunn av operaen til franskmannen Pierre-Louis Dietsch, Spøkelsesskipet (Le Vaisseau Phantôme), som ble lagt til Skottland og oppført året før Wagners.

Hos Wagner er den dramatiske stormen bakteppe for kjærligheten mellom den barytonsyngende helten og den kvinnelige hovedpersonen på sopran. Hollenderen er gitt en utvei av en engel: hvert syvende år kan han (som i flere gjengivelser av legenden), gå i land, og dersom han finner en trofast kvinne, er han fri.

Nå er tiden inne, og han oppsøker skipet til den norske kapteinen Daland, som har søkt nødhavn i en lun vik. Hollenderen får vite at Daland har en datter, Senta, og tilbyr ham en kiste full av perler og diamanter for hennes hånd. Begge ønsker de at Senta svarer ja, men historien kompliseres på grunn av Erik, som hans datter en gang har elsket.

For Wagner ble Den flyvende hollender et vendepunkt, og en analogi på egne kamper- økonomisk og sosialt. Han lyktes ikke med å få operaen oppført i Frankrike, og begynte å føle på en hjemløshet i Paris. Ved premieren i Dresden i 1843 bemerket kritikerne at Den flyvende hollender var mer germansk i stilen enn hans tidligere arbeider, og dermed annerledes enn storsuksessen Rienzi fra året før.

Er Senta – som lover sin trofasthet til Hollenderen lenge før hun vet om han er en ekte person – bare naiv? Eller staker hun på selvstendig vis ut kursen for eget liv, slik enkelte nyere tolkninger går i retning av? Operaen regnes ofte som en kjærlighetshistorie, der helten reddes av sine selvoppofrende følelser.

Sjefskunstkritiker for The Washington Post, Philip Kennicott, mener Wagners korteste opera er hans mest tilgjengelige, men også mest forstyrrende: ”Det er på ingen måte tydelig at dette er en romanse. Det synes snarere som en flyktig miks av dyp maskulin oppmerksomhetstrang og feminin selvoppofrelse, der Senta gir mye mer enn hun kan motta og Hollenderen tar mye mer enn han fortjener, skrev han i musikkmagasinet Opera New i 2017. Han mente at den sentimentaliteten rundt Senta som filosof og kulturkritiker Friedrich Nietzsche skal ha hånet, i dag likner mer på ”en skolejentes forelskelse i en kjendis, med fatale konsekvenser”– hun kaster seg fra en klippe for å gjøre Hollenderen fri.

Hos Henrik Ibsen dukker Hollenderen opp i Vildanden (1884), men i symbolsk forstand. I en samtale med sin halvbror Gregers Werle forteller Hedvig at det har bodd en gammel sjøkaptein på loftet, som de kalte ”Den flyvende hollender”. Men det er underlig, synes hun, for ”han var ikke noen hollender”. Kapteinen beskrives som en reell person som har lagt igjen bøker og gammelt skrot, men eiendelene hans kan tolkes som den mytiske hollenderskikkelsens varsel om død. Hedvig forteller at hun har bladd i den billedrike Harrison’s History of London - en faktisk bok som lå igjen i Ibsens barndomshjem på Venstøp etter den tidligere eieren Nils Jørgen Hirschholm, som Ibsen i barndommen trodde at var ”Den flyvende hollender”. Også i Vildanden er kvinnelig selvoppofrelse resultatet: Hedvig skyter seg selv på loftet for å understreke sin kjærlighet til den selvsentrerte Hjalmar, som ble avvisende mot henne straks han fikk vite at hun kanskje ikke er hans datter likevel.