Fortsatt et annerledesland

Per Willy Trudvang Amundsen ble Frps nye justisminister av mange grunner.

Én av dem er enkel og udiskuterbar: Han står på 1. plass på Troms Frps stortingsliste.

I motsetning til de to statsrådene som ble skiftet ut, viser han lyst til å fortsette å satse på politikken.

Ettersom de to nestlederne i Frp, Per Sandberg og Ketil Solvik-Olsen, også har sagt nei til å sitte på Stortinget, har partiledelsen et sterkt behov for å bygge opp nye rikspolitiske stjerner.

Både Amundsen og nyutpekt olje- og energiminister Terje Søviknes er aktuelle som nye nestledere.

Enda en populist

Den andre forklaringen har dominert ukens mediedekning: Frp trengte enda en populist inn i regjeringen slik at partiet får enda større muligheter til å perfeksjonere sin dobbeltkommunikasjon – den som består i at politikken er moderert, mens retorikken er skjerpet og ytterliggående.

Hvor godt Amundsen vil spille rollen sin er usikkert. I sine tre år som statssekretær har han vært ytterst regjeringslojal.

Før 2013 viste han imidlertid sitt potensiale. Han fikk jevnt og trutt overskrifter for sine politisk ukorrekte ytringer. Enten det gjaldt klimaet, innvandring eller samespørsmål.

Det er verdt å merke seg at han utmerket seg på mange ulike politikkområder. Det at han er en såkalt klimafornekter er ikke det sentrale for mange Frp`ere.

Det viktige er at han er såkalt politisk ukorrekt – sier ting som er åpenbart i strid med hva man kan si, dersom man tar forskning og politiske forpliktelser på alvor.

Kapittel

Utnevnelsen av Amundsen er blitt til et kapittel i den historien som er vanligst å fortelle akkurat nå.

Den som går på at norske politikere forbereder seg på smitte fra USA og det øvrige Europa. Senterpartiet har utvidet sin retorikk fra bare å være for distriktene til også å bli veldig mye i mot elitene i og rundt regjeringskontorene i Oslo.

Fremskrittspartiet, som mener det har hevd på posisjonen som anti-elite parti, føler seg tvunget til å svare. Partiet er nødt til å kompensere for sin regjeringsdeltagelse ved å bli stadig råere i sin populistiske retorikk.

Et hovedkapittel i den samme historiefortellingen dreier seg om Carl I. Hagen. Som 4. kandidat på Oslopartiets stortingsliste har han en viss mulighet til å bli første varamann på Stortinget. Det er mildt sagt ingen fremskutt posisjon.

Likevel snakkes og skrives det overalt om Hagens come-back i rikspolitikken og om hvordan hans fine politiske nese har fanget opp stemningene som gjorde Trump til president i USA.

Om Hagen skulle lykkes, vil det ikke bare være en sensasjonell tilbakekomst til Stortinget, det vil også være en reetablering av hans omdømme som politisk værhane.

Det fikk seg nemlig en alvorlig knekk i valgkampen i 2011 – det var da han sa at politiet ikke burde bruke så mye ressurser på å etterforske 22.juli massakren.

Etter den tid har de fleste observatører ment at han har mistet evnen til hele tiden å registrere, og å tilpasse seg velgerstrømningene.

Betydningsfull

Det er denne evnen som gjorde Carl I. Hagen til en av de mest betydningsfulle politikerne i perioden fra 1986 til 2005.

I de fleste valgkamper var han for kraftige skatte- og avgiftslettelser, men så kom det plutselig en periode der det viste seg at velgerne ikke var spesielt opptatt av skatt – noe som førte til at Hagen avlyste alle sine tidligere løfter.

Frps motstand mot en for stor innvandring har vært konstant, men Hagen skrudde retorikken opp og ned avhengig av velgernes opptatthet av saken.

Nye standarder for dobbeltkommunikasjon satte han også: Budskapet «mobb en politiker» ble ganske fort moderert, men undertonen var uendret i hele den perioden der Frps bygget seg opp til å bli et profesjonelt parti med hundrevis av heltidspolitikere på Stortinget, i fylkene og i kommunene.

Hagens suksess kom i et politisk system med svake såkalte styringspartier – noe som i stor grad skyldtes den første EU-avstemningen i 1972.

Det var da flertallet av folket ganske så uventet trosset råd fra sine politiske ledere og stemte nei til medlemskap. Arbeiderpartiet fikk en så stor avskalling på venstresiden at det aldri senere kunne gjøre seg håp om å få et stabilt og trygt styringsgrunnlag.

Nei-partiene i sentrum fikk en selvtillit som gjorde at de aldri slo seg til ro med Høyre som anførerparti på en samlet borgerlig side.

Tilpasser seg

Konsekvensen er at Ap og Høyre i større grad enn tilsvarende partier i mange andre land har vært tvunget til å tilpasse seg småpartier, og at disse småpartiene hele tiden har vært ganske lydhøre for strømninger i folket.

Jens Stoltenberg ville i utgangspunktet slett ikke ha SV inn i regjering fordi han mente partiet var alt for populistisk, men han ble tvunget til det.

Høyre ville frem til 2009 heller ikke regjere sammen med Frp fordi det var uansvarlig, men valgnederlaget den gangen tvang Høyre til å se med nye øyne på partiet til høyre for seg.

Samarbeid

Erfaringen både for Høyre og Ap er at det går ganske bra å samarbeide i regjering sammen med populistiske ytterpartier.

De blir disiplinert, samtidig som de i enkelte tilfeller kan tilføre regjeringen en velgerappell som den ellers ikke ville ha hatt. Statsminister Erna Solberg tenker ganske sikkert slik når hun stadig oftere må vurdere om hun skal slå ned på retorikken til integreringsminister Listhaug.

Frem til nå tyder alt på at Listhaugs metode gir flere velgere til Frp, og det er også i Høyres interesse. Det er umulig å få gjenvalg neste år om Frp gjør det mye dårligere enn i sist valg.

Og om Listhaug kan vinne velgere for regjeringsprosjektet, kan kanskje Amundsen også gjøre det. I hvert fall om han finner tilbake til litt av den politiske ukorrektheten han hadde som opposisjonspolitiker.

Konklusjonen er at regjeringen trolig fanger opp Trump- og Brexit-stemninger kontinuerlig, og at den har gjort det lenge. I så fall kommer det ingen sjokk her i landet på valgnatten 11. september neste år.

Aslak Bonde

Utdannet cand.philol. Har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.