Fotballen mot stupet

Å investere i norsk fotball ser ut til å være noe av det dummeste en kan gjøre dersom målet er å tjene penger. Dersom man har nok av millioner, og kan tillate seg å følge hjertet og koble ut «børshodet», er fotballbransjen aldeles utmerket å være i. Her er det ikke bare dramatikk hver søndag. Fotballforskeren, professor Arild Hervik, har sett på tallene til Norges Fotballforbund (NFF) og hevder hele bransjen står fremfor stupet.

I fjor omsatte norsk fotball for første gang for mer enn en milliard kroner. Problemet er at klubbene og investorene ikke tjener penger. Fotballspillerne stikker av med alt.

De tre siste årene har kostnadene til spillerne økt med drøyt 90 millioner. Det utgjør en økning på 40 prosent. De slår toppsjefene på børsen ned i støvlene. Snittlønnen i de beste klubbene ligger på rundt 900.000 kroner. De beste spillerne kan håve inn en årslønn på seks millioner kroner.

Fotballpresident Sondre Kåfjord frykter at noen klubber kan gå konkurs. Det kan fort skje når man tillater kostnadene å eksplodere slik det har skjedd i norsk fotball.

Norsk fotball er i markedskreftenes grep på godt og ondt. Alle presser hverandre dit de ikke vil, til høyere kostnader, til større risiko - i håp om å vinne.

Klubbene har vist vilje til å ta risiko ved å ansette svindyre trekkplastre. Slik kan de ikke holde på lenger. Nå må noen ta risikoen på å gå motsatt vei, å si nei til dyre spillere og tåle at noen slutter fordi andre tilbyr mer. Alternativet er konkurs.

Hvis norsk fotball ikke ønsker en slik utvikling, må en lage nye regler for hvor mange spillere en kan kjøpe seg. Det er ikke særlig lett å praktisere at halvparten av dem som skal spille for Brann skal snakke bergensk, men noe i den retning kan man kanskje finne på. Eller kanskje man skal gjøre som Rosenborg pønsker på, bygge et 22-etasjers hotell, og satse på at man skal tjener penger som gress på fotballgale reisende og andre. Det sikreste er imidlertid å lære seg å sette tæring etter næring før det går riktig ille.