Fra «omolog» til dialog

Frode Dale er forfatter, ledelsesrådgiver og lederlos.

SYNSPUNKT. Mange ønsker at de var modige og tøffe nok til å gå i dialog med andre mennesker og konfrontere dem. Det være seg i forhold til vanskelige saker, kinkige prosesser eller dem som personer og deres atferd. Istedenfor velger de fleste å være feige og inngå i en slags «omolog». Der en snakker om – og ikke med – personen eller personene dette faktisk (an)gjelder.

Slike omologer foregår hver dag, på alle arbeidssteder, i privatlivet og med de fleste av oss som medaktører og medspillere – og dermed også medansvarlige. Vi liker ikke å snakke om dette temaet, og har store problemer med å innrømme det faktum at vi selv deltar i disse «bak ryggen»-samtalene.

Hvorfor blir det (blitt) slik? Hvorfor har vi tilstander, der det nærmest er blitt en tillatt (u)kultur for å kunne snakke bak ryggen til hverandre?

Jeg tror det har med det jeg kaller «meningsløse ledere og medarbeidere». Som ikke tør si det de mener, men som likevel må finne arenaer for få gitt uttrykk for det de mener. Om andre.

Disse feige og «ansiktsløse» personene søker ofte etter noen som vil lytte til deres mishagsytringer, karakterdrap, kos med misnøye og andre former for baksnakking.

Og de har overraskende mange å velge blant og ikke minst tømme seg overfor. I bunn og grunn virker det som om mange av oss tydeligvis liker å delta i disse ofte brutale og hensynsløse omologene.

Slike blinde og ensidige samtaler pisker ofte opp stemningen og fratar de involverte muligheten for å være (selv)kritiske og kanskje stille seg noen spørsmål omkring ens eget eller andres ansvar for situasjonen eller atferden. Det finnes jo som kjent minst to sider av en sak – bare ikke i omologen. Den er nemlig konsekvent ensidig og enøyd!

Dersom noen kommer og drar meg inn i en omolog om andre, pleier jeg å spørre dem om hva de ønsker jeg skal GJØRE med det de akkurat har meddelt og dermed involvert meg i. Da oppstår det som oftest en umiddelbar blanding av forundring og angst – og svarene jeg som oftest mottar er like tomme og meningsløse som innholdet i omologen var – og er. I slike sammenhenger tenker jeg alltid på ordtaket om at «Baktalelse skader tre mennesker samtidig; den som baktaler, den som blir baktalt og den som lytter».

Jeg anbefaler dem derfor på det sterkeste – dersom de virkelig ønsker endring av atferd – å ta problemstillingen direkte opp med den eller de det gjelder. Da vil omologistene umiddelbart havne rett inn i neste dilemma. Nemlig det som sannsynligvis har ført dem inn i omologens irranger – ens egen manglende evne og vilje til å gi og ta imot kritikk. For det er faktisk det som ofte er omologens grunnleggende innhold: kritikk av en annen person.

Hadde jeg vært leder og sjef, ville jeg ha sagt ifra fra første dag, at jeg ikke aksepterer slike omologer og at jeg vil ha dialog.

Jeg måtte selvsagt ha tatt konsekvensen av min holdning og mitt budskap, og trolig måtte jeg ha iverksatt en form for organisasjonskultur-revolusjon. Som innebar at vi sammen måtte jobbe kontinuerlig og knallhardt for å lære oss til å snakke sammen – også «om» vanskelige personer og ubehagelige prosesser. Jeg måtte også ha hatt mot til å ta tak i de som likevel valgte omologens enkle løsninger – og iverksatt konsekvenser overfor dem. Der jeg selvsagt aldri selv bidro til eller var en del av en omolog.

Vi er etter min mening særdeles dårlige på å gi og ikke minst ta imot kritikk.

Særlig gjelder det innad i grupper og team. Når det så – slik jeg opplever det – finnes ualminnelig liten interesse og vilje til å øke både den individuelle og kollektive kompetansen på det å gi og motta kritikk, ja da blir konsekvensen at vi overgir oss til feigheten og omologens trøstesløse ørkenvandring. Som stort sett pleier å føre oss ingensteds hen. Kun bak ryggen til den eller de vi omtaler.

Derfor anbefaler jeg (oss) alle å gå fra feige omologer til tydelige dialoger.

Skulle du likevel velge å delta i omologen og dens enøyde, ensidige og nådeløse fokus, så husk følgende arabiske ordtak;

«Den som taler stygt om andre i ditt nærvær, taler stygt om deg i ditt fravær».