Aktuell profil
Fra snushane til vaktbikkje
Norges første likestillings- og diskrimineringsombud, Beate Gangås, har en fortid som politi. Det mener hun kan være en fordel.
En nordmann, opprinnelig fra Nigeria, døde etter at politiet hentet ham på et NAV-kontor i Trondheim. Det førte til at folk toget ut i gatene i en stor antirasistisk demonstrasjon. Hva som egentlig skjedde, er foreløpig ikke klarlagt. Men så lenge det finnes usikkerhet om politiets rolle i en så tragisk sak, sprer det seg en utrygghetsfølelse, særlig blant innvandrerungdom, som ofte rapporterer om trakassering fra politiets side.
Må få flere inn i politiet
Saken treffer Beate Gangås med dobbel dose. Det er hennes gamle arbeidsmiljø det gjelder. Og det tilhører hennes nye ansvarsområde å bidra til at ingen blir diskriminert, verken på grunn av hudfarge, tro, kjønn, seksuell legning, funksjonshemming eller alder. Med andre ord: hun har som jobb å blande seg i det meste.
Det er ett år siden hun ble utnevnt, og det er lite som tyder på at hun kommer til å bli arbeidsløs med det første.
– Det er åpenbart at det må være en målsetting å få flere med minoritetsbakgrunn inn i politiet. Men viljen til å begynne i politiet starter med at du opplever at det er en etat som du ønsker å identifisere deg med.
Her treffer Gangås spikeren på hodet. For dette med identifisering er naturlig nok ikke så lett hvis du opplever at du får en ublid behandling av politiet fordi du har en annerledes hudfarge enn nordmenn flest.
– Dette er noe vi snakker med politiet om. Det har med tilliten å gjøre.
Skal skjerpe meg
Det er inni motorsykkelhjelmen, på vei til og fra jobben mellom Moss og Oslo, at Beate Gangås får de gode ideene. Når vi treffer henne på kontoret hennes midt i Oslo sentrum, er klokken ett uten at hun har fått seg noe lunsj.
– Nei, jeg er så dårlig på det der, sier hun og ler. Det lyse, tykke håret flommer nedover skuldrene. Hun ser ut som sunnheten sjøl.
– Jeg driver og spiser frukt i farta, men jeg har en stadig tilbakevendende målsetting om å bli flinkere til å spise lunsj. Nå skal jeg skjerpe meg igjen, bedyrer hun og ler enda mer.
Det er i det hele tatt en mye muntrere variant vi treffer enn den hun lot offentligheten se mens hun var politi. Da var det stram hestehale og uniform som gjaldt. Selv påstår hun at hun var den samme spontane den gang også.
– Man tar for gitt at alle i uniform er veldig tøffe, men når du skal uttale deg om alvorlig kriminalitet, så er det en annen setting enn her. Selv om det er alvorlige saker det dreier seg om her også.
Tøff
– Du sa da du ble utnevnt til ombud at det sikkert kunne trenges tøffe folk i denne jobben også. Er du så tøff?
– Jeg er vant til å stå i litt vind. Som ombud må du tørre å stå der det blåser og være litt upopulær. Men jeg vet ikke om jeg er rågod på det, sier hun, som har lederutdanning fra FBI, Federal Bureau of Investigation, i USA. Det høres i hvert fall tøft ut. Litt stolt over den bakgrunnen må hun også være, for hun har hengt opp svære diplomer på veggen, som vitner om en sjelden skolegang – ikke minst for kvinner.
Så var hun da også den første norske jenta som kom seg inn i denne mannsbastionen.
Vassa til knes
Som politi vassa Beate Gangås til knes i familievold og rasisme mens hun ledet en seksjon mot organisert kriminalitet. Og hun var leder for den gruppa i Interpol som arbeider med menneskehandel.
Beviset henger på veggen i form av et våpenskjold. Ved siden av henger nok et bevis på hennes pionerarbeid som kvinnelig politi, en påskjønnelse hun fikk da hun var i Kenya for å undervise de østafrikanske politidirektørene – alle menn – om menneskehandel.
Best når det smeller
– Etter 13 år i politiet, hvilken yrkesskade har du fått?
– Yrkesskade? Jeg er vant til å jobbe i et relativt hierarkisk og handlingsorientert system. Politiet er best når det smeller, sies det. En del av de tingene jeg jobber med her, trenger åpenbart langsiktig arbeid, men jeg ser også fordeler med å ha med litt handlingskraft inn hit, sier hun.
Lenge stortrivdes Gangås godt på fotballbanen, men i dag er det ikke så mye ballsparking på den travle damen. Nå nøyer hun seg med å ta i bruk fotballuttrykk når hun skal forklare hva hun mener på en av de mange konferansene hun deltar på for å spre likestillingens budskap.
– Det kan være pedagogisk lurt å bruke et språk som handler om noe som så mange har et forhold til.
Provoserer mest
Det som provoserer Gangås mest i dagens likestillingsdebatt, er når folk sier at vi har oppnådd full likestilling. Da kan hun til og med bli irritert, for hun ser hele tiden eksempler på at det ikke stemmer. Hun er redd for at Norges førsteplass på FNs liste over de beste land å leve i, kan føre til at man ikke ser dem som utelukkes fra arbeidslivet.
– Det er en fare for at folk ikke ser annet enn det som rammer dem selv. Man kan ikke overse enkeltindividets behov for beskyttelse fordi de fleste har det bra.
Alltid på hugget
Arbeidsfeltet hennes er så stort at det kan ta pusten av folk som har mindre pågangsmot enn denne dama. For ombudet skal være både lovhåndhever og pådriver. Hun skal sette saker på dagsorden, samtidig som hun skal arbeide forebyggende og holdningsskapende. Hun skal gi konkrete råd i enkeltsaker og rettslig bindende pålegg om endring av diskriminerende praksis.
– Vi må være synlige, også må vi lage god statistikk. Det er jeg opptatt av, sier hun smilende. Likevel får vi inntrykk av at hun når som helst kan komme til et sted nær deg for å smekke noen over fingrene med lovverket.
– Kvinner kan være ansatt i en 20 prosent stilling. Det er en underlig greie. Det tror jeg hadde vært uaktuelt på typiske mannsarbeidsplasser, sier hun, som har åla seg inn i en typisk mannshobby. Hun fisker laks. I helga hadde hun en stor en på kroken, men den stakk av. Hva tenkte den tidligere politikvinnen da?
– Fint, for da kan den lage nye laks.
Mannen i mitt liv
Beate Gangås lever i registrert partnerskap.
– Synes du det er diskriminerende at folk trekker fram din seksuelle legning i intervjuer? Man gjør jo ikke det med heteroseksuelle?
– Vi er ikke kommet så langt som vi liker å tro siden det får det fokuset det får. Også her kan man lulle seg inn i at nå er alt i orden, men nylig ble to personer slått ned på åpen gate fordi de åpenbart var homofile. Det er viktig at unge homofile forstår at her må vi kjempe videre, understreker Gangås, som forteller at mannen i hennes liv heter Ødipus. Nå er hun bekymret for ham fordi han har vondt i potene. Så i dag skal hun til veterinæren med mannen.
– Han skal leve lenge!
Etterforsker fortsatt
Beate Gangås ler godt når hun får beskrevet sine to yrkesvalg som snushane og vaktbikkje. Selv ser hun klare overlappinger mellom de to jobbene.
– Jeg driver og etterforsker litt her også. Vi må gjøre jobben slik vi mener er best – og sparke dem på leggen som vi mener fortjener det.
– Beate var en martyr som ble halshugd i 273. Frykter du noen gang hva som blir din skjebne hvis du ikke lykkes i ombudsjobben?
– Nå er det ikke slik at jeg ikke skal lykkes. Men noen tøffe tak blir det. Og du kan føle deg litt som en martyr når det går en kule varmt, sier hun. Likevel har hun tenkt å ikke være redd for å si ifra
– Men jeg håper at det ikke medfører halshugging, ler hun. – Ellers betyr jo Beate lykkelig. Og det blir jeg av å gjøre det jeg kjenner er rett og viktig.
Intervjuet sto på trykk i Velferd 6- 2006