Fra varslersak til intern maktkamp

Førsteamanuensis Svein Tuastad ved Universitetet i Stavanger påpeker at det alltid er politiske og organisatoriske motsetninger i et parti – også, eller ikke minst, i Ap. Dette er ifølge Tuastad naturlig i et politisk parti, og ikke dysfunksjonelt for organisasjonen i seg selv. Men disse spenningene blir sterkere av en krise som den Ap er oppe i nå, mener han. Nå gjelder det en toppolitikers politiske liv. Da blir det gjerne styggere enn vanlig.

– Da Marianne Martinsen måtte vike plass for Trond Giske som leder Finanskomiteen, var det vondt for både Marthinsen og andre. Men selve partihåndteringa og den interne disiplinen var egentlig nokså grei. De fleste aksepterte det som skjedde, og tok det profesjonelt. Saken var ikke stor nok til å frambringe noen krise. Dette i motsetning til Giske-saken. Det er som forskjellen på en på en kinaputt og en bombe, mener statsviteren.

Kamp om virkelighetsbeskrivelsen

Varslingene er i seg selv i utgangspunktet ikke del av en maktkamp, slik Tuastad ser det.

– Men når saken eksploderer slik den har gjort, så oppstår det selvsagt en maktkamp der ulike aktører kjemper for sin definisjon av saken, for at deres virkelighetsoppfatning skal vinne fram. Og der står noen nærmere Giske enn andre.

Det er særlig når noens politiske liv står på spill, at politikken blir mørk og skitten, ifølge Tuastad.

– Dirty games er nok ikke forbeholdt sosialdemokratiet i slike situasjoner, sier han.

Det vi ser i Ap nå, er i ifølge Tuastad at interne spenninger som vanligvis ville være håndterbare, nå blir en del av en maktkamp. Etter «Giske-gate», kan ikke Ap leve med disse interne spenningene lenger, mener han. Det dårlige forholdet mellom Trond Giske og Hadia Tajik, er jo opplagt. De to har aldri vært «bestevenner», og etter varslersaken kan de aldri mer sitte som likestilte nestledere sammen – uansett hva utfallet av saken skulle bli.

Men også forholdet mellom partisekretær Kjersti Stenseng og sekretariatsleder i stortingsgruppa, Hans Kristian Amundsen ser nå ut til å skape vanskelige interne forhold, påpeker Tuastad, og viser til at tilliten mellom de to er brutt, hvis man skal tro medieoppslag i blant annet Dagbladet, Klassekampen og Vårt Land.

– Dette er folk som begge skulle være nøytrale rådgivere for Støre, men som nå selv blir problemprodusenter, sier Tuastad.

Det er grunn til å minne om at Amundsen hadde en svært nær defacto topposisjon under Stoltenberg, der også Støre var med som en del av den innerste kretsen. Han var aktuell som partisekretær etter Martin Kolberg, men så var det altså Kjersti Stenseng som fikk den jobben.

– Det virker som om vi hare en klassisk «this town aint big enough for both of us-situasjon». Saken må enten løses ved ny tillitsbygging mellom de to eller ved at Støre kvitter seg med en av dem. Det første kan virke vanskelig. Å kvitte seg med en av dem, vil være dramatisk, og kan gi næring til ytterligere interne konflikter.

Støres lederegenskaper?

Svein Tuastad mener det er alt for tidlig å felle noen dom over hvordan Ap-leder Jonas Gahr Støre takler både varslersakene og de interne stridighetene som nå virvles opp.

– Støre har som leder en annen rolle enn andre i Ap-toppen. Han må følge prosedyrer og ikke ta klart standpunkt for tidlig. Å ta stilling og for eksempel gå inn for å avsette Giske uten en skikkelig behandling i forkant, vil kunne føre til strid i årevis.

Da kunne det branntilløpet vi ser i dag fort bli til overtenning av hele huset.

– Støre må ta stilling på den rette måten for at situasjonen skal kunne roe seg. Husk at det alltid er et flertall i organisasjonen som ønsker ro. Det er disse, så å si organisasjonens «silent majority», for å vri litt på Nixon, som er basen til Støre. Han kan faktisk komme styrka ut som leder av dette, mener Tuastad.

– Ingen toppleder ville håndtert en slik krise som dette uten at noen ville kritisere det. Saken er altfor stor til det. Men lederkvaliteten viser seg først i ettertid. Det er altfor tidlig å felle noen dom over Støre nå.