Fremtidens ­konflikt: Grønt mot blå-blått

Men viktige kampsaker for de europeiske grønne partiene har også vært alt fra liberalisering av prostitusjon til nedsetting av universitetsavgifter. Hva er egentlig grønn politikk?

Partiprogrammene til grønne partier ligger nok mer til venstre. Men samtidig er det store forskjeller mellom den tradisjonelle venstresiden og de grønne.

Det sier Per Gahrton, forfatter av den rykende ferske boken «Green Parties - Green Futures» som tar på seg den enorme oppgaven å finne felles ideologiske standpunkter for alle verdens grønne partier.

Gahrton har selv bakgrunn fra det svenske Miljøpartiet som han satt i Riksdagen for frem til 2014. Han har en doktorgrad i sosiologi og har tatt på seg sosiolog-hatten i analysen av partiene. Tidligere har han sittet i EU-parlamentet for De Grønne og vært styreleder i den svenske tenketanken Cogito som fokuserer på miljøpolitikk. På syttitallet var han medlem av Venstres svenske søsterparti Folkpartiet, men brøt ut under den opprivende svenske debatten om kjernekraft.

– I de aller fleste tilfeller der grønne partier har deltatt i regjeringssamarbeid, har de gjort det sammen med venstresiden og sosialdemokratiske partier, sier han.

De to tilfellene der de ikke gjorde det, i Irland og Tjekkia, gikk det heller dårlig med partiene i etterkant. The Greens dannet regjering i Irland med det borgerlige Progressive Democrats i 2007. Under finanskrisen mistet partiet mye oppslutning og valgte i januar 2011 å tre ut av regjeringen igjen. I valget som ble avholdt en måned senere mistet partiet samtlige av sine seks parlamentsmedlemmer. De Grønne i Tjekkia mistet også alle sine parlamentsmedlemmer etter å ha sittet i en sentrum-høyre regjerirng fra 2007 til 2009.

Selv om Gahrton mener mye av De ­Grønnes ideer deler verdigrunnlag med venstresiden, peker han på noen markante skiller.

– Den grønne mentaliteten er en helt ny dimensjon og skiller seg som sådan fra den tradisjonelle tankegangen på venstresiden hvor det materialistiske fortsatt står helt sentralt, sier han.

Også synet på arbeid, hvor venstresiden alltid har tatt rollen som moralister, er anderledes blant de grønne, legger han til.

Men avstanden fra venstresiden er ikke så veldig stor. Faktisk stammer bevegelsen fra en halv-væpna revolusjon.

Revolusjonært opphav

Mandag 13. mai 1968 marsjerte over en million mennesker i gatene i Paris. De ønsket en sosial revolusjon. Studentopprøret ses fortsatt på som et sosialt vendepunkt for det til da konservative Frankrike. Likevel anses opprøret som et mislykket politisk eksperiment – ingen av de nye partiene som oppstod i kjølvannet av opprøret har klart å få fotfeste. Men i asken fra de revolusjonære ideene lå det en grønn spire. Først blant studentene i opprøret gikk nemlig Daniel Cohn-Bendit som i dag er lederen for De grønne i EU-parlamentet.

Per Gahrton mener at den grønne bevegelsen har sitt opphav studentopprøret. I boken sin peker han på at bevegelsen vokste ut av strømninger på 60-tallet som hadde sett seg lei på kapitalismens herjinger, men samtidig innså at sosialistiske diktatorer heller ikke var veien å gå.

– Miljøbevegelsen er resultatet av at 68-erne mislyktes i sitt maktpolitiske prosjekt, sier Gahrton.

Studentopprøreren Daniel Cohn-Bendit var en slags SV-er som ble den store grønne lederen. Siden opprøret har miljøbevegelsen nådd flere milepæler. De første grønne partiene ble til på slutten av 1970-tallet og fikk parlamentarisk innflytelse på 1980-tallet. Og på 90-tallet ble de første grønne parlamentaristene invitert med inn i en regjering. De grønne i Finland, Vihreä, fikk en for eksempel en minster i en flertallsregjering i 1995.

Norsk naturperle: Reine i Lofoten.

Ny skillelinje

Gahrton sier vi går inn i en epoke der den klassiske høyre-venstre-aksen blir mindre aktuell.

– Vi ser starten på en helt ny skillelinje i europeisk politikk. På den ene siden vokser høyreradikale og fremmedfiendtlige partier frem, men på den andre siden står ikke de tradisjonelle venstrepartiene, men miljøpartiene, sier han.

Sverigedemokratene har selv erklært Miljøpartiet som sin politiske hovedmotstander nummer en, og grunnen til det er ifølge Gahrton enkel.

– De grønne har i seg en multikulturell dimensjon som ingen andre partier har hatt til nå.

Han tror dagens store partier på høyre- og venstresiden snart blir tvunget til å ta stilling i denne konflikten. Spørsmålet er om de velger å ta side med de fremmedfiendtlige partiene for å demme opp for det han ser på som kommunismens idehistoriske arvtager, miljøvernet, noe han mener allerede er i ferd med å skje i land som Norge, Finland og Danmark. Eller om de går den andre veien som i Sverige, Tyskland og Storbritannia.

Professor i sammenlikenende politikk ved UiB Stein Kuhnle er skeptisk.

– Jeg tror ikke det er potensial for særlig mer enn 15-20 prosent oppslutning for de nasjonalistiske partiene på høyrefløyene i Europa, sier han.

Kuhnle peker dessuten på at vi ser en tendens i Europa til at de ytterligående partiene på begge sider av høye-venstre-aksen begynner å bli likere hverandre i flere og flere spørsmål. I dag er det for eksempel populært å være motstander av europeisk integrasjon både på ytterste høyre og ytterste venstre fløy, selv om årsakene til mostanden kan være forskjellig.

– Her skiller egentlig de grønne partiene seg ut i sin tro på overnasjonale løsninger, sier han.

Per Gahrton har nylig gitt ut boken Green Parties, Green Future.

Grønn bølge

I boken gjør Per Gahrton det klart at det virkelig er en verdensomspennende, grønn bølge som skylder over oss for tiden. Totalt fantes det ved inngangen til 2015 totalt 100 miljøpartier fordelt på 90 land. Og flere steder har partiene ikke bare nådd parlamentet, men også deltatt i regjering med sine egne minstre.

Til sammen har de europeiske grønne partiene deltatt i regjering i 17 land i Europa. 11 av disse var tidligere kommunsitland mens 6 var vest-europeiske land. Dette er Belgia, Bulgaria, Estland, Finland, Frankrike, Georgia, Irland, Italia, Latvia, Littauen, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Tjekkia, Tyskland og Ukraina.

I tillegg finnes det tre sterke miljøpartier i Europa som ikke har vært med i noen regjering. Det er Grüne-Alternative i Østerrike, Groen Links i Nederland og Die Grünen / Les Verts i Sveits. Men alle disse partiene har hatt innflytelse på politikkutformingen.

For eksempel ville ikke Die Grüne Alternative inngå i regjering med konservative ÖVP i Østerrike i 2003. Grunnen var at ÖVP ikke godtok partiets krav om avskaffing av universitetsavgifter, nei til nye jagerfly og ja til partnerskap for homofile, som alle var viktige saker for De Grønne.

Også utenfor Europa vokser det i den grønne hagen. Mexico har et stadig mer viktig grønt parti, og Brasil har hatt ett siden 90-tallet. Ved presidentvalget i 2010 fikk presidentkandidaten deres, Marina Silva, 19 prosent av stemmene. En stund lå hun an til å kunne vinne valget på meningsmålingene.

Tas på lavor

Det finnes ikke til dags dato en oversikt over hva som skjer med et lands miljøpolitikk når det politiske landskapet får et stort og sterk miljøparti. En grunn til det er at den statsvitenskapelige forskningen egentlig ikke har tatt den grønne bevegelsen på alvor ennå.

– Det har vært en oppfatning blant statvitere at De Grønne har vært en kortlivet populistbevegelse på venstresiden som man ikke trenger å ta på alvor, sier Gahrton.

Det er først de siste årene at akademia har begynt å fatte interesse for de grønne partiene. Men det likevel hevet over enhver tvil at enkelte miljøpartier virkelig har hatt en stor innflytelse.

Og det er Budnis 90 / Die Grünen i Tyskland som er den store stjernen blant grønne partier. Mens det var SV og Rødt som fanget opp mange av 68-erne i Norge, datt en del mennesker med samme syn ned i fanget på Die Grünen i Tyskland. I begynnelsen var partiet preget av en del radikale ideer. Blant annet ble det vedtatt at ingen av medlemmene skulle kunne sitte i Bundstag lenger enn to år av gangen, selv om en vanlig periode fortsatt er på fire år. Dette er en politikk partiet senere har gått bort fra.

– I Tyskland fikk man med seg mange grupper som ikke aksepterte parlamentarisk demokrati, sier Gahrton.

Men de ble etter hvert renset bort og i 1998 gikk Die Grünen inn i regjering med sosialdemokratene i Tyskland. Bare to år senere kunne sosialdemokraten, selveste «solpaven», Hermann Scheer forfatte den tyske energiloven som innførte de banebrytende feed-in tariffene for fornybar energi. Loven skulle få langtrekkende konsekvenser, kanskje mer enn noen torde håpe den gang.

I dag, etter at over 100 milliarder euro er spyttet inn i tariffene, får Tyskland om lag en tredjedel av elektrisiteten sin fra fornybare kilder, opp fra bare 6 prosent da loven ble innført i 2000. Konsekvensene er nærmest umulig å kvantifisere. Ikke bare har subsidiene bidratt til å stable hele den globale solarindustrien på beina, men den har også satt de tradisjonelle kraftleverandørene i en økonomisk knipe gjennom bedre tilgang til energinettet og tvunget frem viktige strategiske endringer. I fjor bestemte for eksempel Europas største kraftselskap EON seg for å selge den tradisjonelle kraftproduksjonen for å fokusere på fornybare energikilder.

I 2002 tok Die Grünen et oppgjør med seg selv. Det 20 år gamle partiprogrammet omtalt av Gayil Talshir ved Hebrew University i Jerusalem som økososialistisk ble vraket til fordel for mer klassisk liberalistisk politikk. Plutselig ble liberalisering av prostitusjon en viktig kampsak for partiet.

Til tross for at de aller fleste grønne partier henter mesteparten av sine ikke-grønne ideer fra venstresiden, er det også en sterk liberalistisk tradisjon i flere av dem.

– Det finnes et liberalistisk menneskesyn som fremever dette med menneskers frihet i veldig mange av de grønne partiene. Noen mener sågar det finnes en konservativ retning. Det fantes for eksempel en svært konservativ bevegelse som kjempet for naturbeskyttelse i USA for hundre år siden, sier Gahrton.

Han tror sannheten er at alle partier arver mye tankegods fra tidligere politiske tenkere. Miljøforkjemperne er fortsatt en ung bevegelse og det villle være urimelig å kreve at medlemmene skulle være enige om alt hele tiden. Men faktisk er det ting som tyder på at De grønne faktisk er mer enige med seg selv enn mange andre politiske strømninger.

– Avstemminger i EU-parlamentet viser at det er større enhet i stemmgivningen blant De Grønne enn blant noen av de andre grupperingene, sier Gahrton.

Grønn sosiolog og forfatter: Per Gahrton

Holdes nede

Valgsystemet i mange land holder fortsatt De Grønne i kulissene. Mens debatten i Norge går på om hvorvidt grønne velgere kan ende opp med mindre grønn politikk fordi partiene som tradisjonelt har satt miljøpolitikk høyt, som SV og Venstre, risikerer å lande under sperregrensen når de nå må dele scenen med MDG, er situasjonen kanskje enda mer spesiell i Storbritannia.

Ved siste parlamentsvalg fikk De Grønne like mange stemmer som Scottish National Party – et parti med over femti setet i parlamentet. Men på grunn av særegenheter ved valgordningen som favoriserer konsentrasjon av velgerne, endte De Grønne opp med kun ett stusselig sete.

Noen steder slåss man kanskje for å betkjempe kjemikaliseringen av samfunnet, andre steder for å gjøre det dyrere å kjøre bil og fly, men når alt kommer til alt så er det forsatt klimaendringene som er kampsak nummer en for grønne partier verden over. Og det er alltid De Grønne som vil gå lengst i slike saker.

– Jeg tror situasjonen i Norge er omtrent som i Sverige. Det er plass til et miljøparti fordi de andre partiene ikke har den nødvendige troverdigheten i miljøspørsmål som miljøpartiene har. Heldigvis begynner de gamle partiene å innse alvoret, sier Gahrton.