Fri og velment byråkratisk

Som tredje vararepresentant til Borg bispedømmeråd ble Rolf Reikvam, tidligere stortingsrepresentant og med solid erfaring fra politikk og organisasjonsliv, plutselig innkalt til Kirkemøtet i Trondheim som pakker sammen i morgen. Han skrev på Facebook at han var usikker på om han ville dra og at entusiasmen ikke ble større etter å ha lest en del av saksdokumentene. «Et utrolig byråkrati med saksframlegg på flere hundre sider til flere saker. Dette overgår nesten alt jeg har vært borti. Stortinget blir puslete sammenlignet med dette».

Det burde vært ord til ta skrekken av, men dagens folkevalgte er ikke lettskremte. De smykker seg med ansvar for demokrati, åpenhet, likhet og profesjonalitet. Kirken er endt opp som et barn av sin tid, tett klistret opp til utviklingen i offentlig sektor. Her eser byråkratiet ut i rekordtempo selv om regjeringen sier målet er det motsatte. Det er nesten umulig å komme seg opp av de dype hjulsporene en har havnet i.

Det er flere grunner til at det kan bli verre enn det alt er for Den norske kirke. Kirken lider under sterke indre spenninger og manglende tillit innad. Den slags blir det utredninger, høringer og langdryge prosesser av. Når kirken skal stå på egne bein, blir det mer å beslutte, altså mer å være uenig om.

Omfattende systemer

Når organisasjoner etablerer seg, lager de gjerne omfattende systemer og ordninger for å sikre at alle hensyn blir ivaretatt. Slik sett imponerer Kirkerådet med de stryringsystemer de utvikler. Når kirken etter om lag fem hundre som en del av stat og øvrighet, skal stå på egne bein, vil kirken gjerne gjøre det skikkelig. De som er samlet i Trondheim disse dager, er opptatt av å leve opp til både dagens demokratiske, byråkratiske, teologiske og ledelsesmessige idealer. Slikt blir det mye papir av. Den norske kirke består også av to organisasjonsstrukturer som kun henger sammen på toppen. Prestene og noen få andre har i alle år hørt til staten som også finansierer bispedømmerådene. Det øvrige ansatte får sin lønn fra kommunene og administreres av fellesrådene. Det er en kostbar dobbeltkjøring som det ikke er enkelt å komme ut av nå kirken både skal finansiers fra stat og kommune. Tiden er overmoden for at kirken får penger fra en kilde og kan organisere seg ut fra det.

I dag er det over 400 organer i Den norske kirke som driver med ansettelser og personalforvaltning. Strengt tatt kunne en klart seg med et organ, maksimalt elleve bispedømmeråd.

Problemet er når en vidløftig organisering kombineres med ambisjoner om at man ønsker en felles profil over hele linjen, enhetlig opptreden og felles planer. Det fører til at saker skyves oppover i systemet for vedtak. Kirkemøtet får seg forelagt både hummer og kanari, og de gaper over alt som settes fram for dem, ansvarlige øverste folkevalgte som de er.

Demokrati og alt byråkrati det nødvendigvis fører med seg, koster flesk. Kirkerådet har beregnet at de i alle fall trenger tre milliarder ekstra for å skjøtte alt ansvar og utføre alle oppgaver som følger med når en toger ut fra statsadministrasjonen. Det er en skjønn tanke at staten skal betale flere milliarder ekstra for at folkekirken skal få stå på egne bein. Tanken er like urealistisk som Presteforeningen som ser ut til å tro at staten vil øke bevilgningene fordi prestene har fått bedre lønns- og arbeidstidbetingelser. Så langt kan bispedømmerådene fortelle at det blir færre prester av slikt.

Presteforeningen er ute i Klassekampen i dag og varsler kamp. Og kamp blir det. Kirken vil bli kastet hodestups inn i tøffe prioriteringer når statsbudsjettet legges fram i oktober. Vil en kutte i prestestillinger for å få nok penger til alt byråkrati og saksbehandling som følger med demokrati og byråkrati? Den norske kirke har en kultur preget av at stat og kommune betaler det det koster. 2017 blir året da ledelsen i folkekirken vil merke at den tiden definitivt er over.

Styres fra toppen

Det er fristende å bruke mye ressurser på å skape en velsmurt demokratisk organisasjon som styres fra kirkemøtet og nedover. Problemet er at slik organisasjoner ikke vokser i vår tid. Vekst oppstår når mennesker lokalt som brenner for oppgaven, få stor frihet og handlingsrom, både teologisk og med hensyn til praksis.

Nav er en av de største og mest kompliserte organisasjoner vi har. Den nye lederen, Sigrun Vågeng, erkjenner at det er for mye sentralstyring og for mye regler om hvordan alt mulig skal gjøres. Nå skal de lokale Nav-kontorene frihet til selv å bestemme hva de vil gjøre for å skaffe flere arbeid. Det er et eksempel på at staten lykkes med å gi større ansvar til ledere nedover i organisasjonen.

Hvis kirken delegerer ansvar nedover, lar biskoper, menighetsråd og daglig leder i menigheten gjøre mer slik de selv synes er best, vil de bli større forskjeller. Noen menigheter vil foreta seg ting nabomenigheten ikke kan tenke seg. Men det er denne veien kirken må gå, dersom en ønsker mer nytekning og vekst. Det er drepen for en organisasjon på lokalplanet med sterke indre spenninger om en satser på sentralstyring framfor å la menigheter og fellesskap utvikle seg slik de som hører til der ønsker.