Frihetssøkeren

– NÅR VI ER så rike som vi er, må vi da tjene mer hvert eneste år?

Simen Tveitereid lar spørsmålet henge litt i lufta der vi sitter på en benk i Frognerparken i Oslo.

– Vi tror vi har fått så mye fritid, men sannheten er at antall arbeidstimer ikke har endret seg på nærmere 30 år. For enkelte har arbeidsmengden økt, fortsetter han.

47-ÅRINGEN KOMMER RETT fra et intervju i NRK P2, hvor han har snakket om den nye boka si, «Et fritt liv – om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land». Det vil si, i hans øyne er det mer et essay med filosofiske analyser av samtidspolitikken og livene vi lever.

– Det er en samfunnsutvikling jeg stiller meg undrende til. Valgene vi tar. Alle kravene som stilles oss. For meg var det utløsende spørsmålet «Hvorfor er det så vanskelig å finne tid til venner og tingene jeg virkelig har lyst til å gjøre, og hvordan har det blitt sånn?», forteller han.

DENNE SELVRANSAKELSEN RESULTERTE i at Simen og hans veletablerte, travle og urbane Oslo-liv tok en helomvending. Med samboer og to barn fant han veien til et småbruk utenfor Kragerø som hadde vært i slekta i årevis. Reaksjonene fra øvrig familie, venner og bekjente var blandede.

– Foreldrene våre var bekymret og skjønte nok ikke helt valget om å vinke farvel til gode jobber og nærmest gå litt tilbake i tid. Andre ga uttrykk for at det var en egoistisk beslutning å jobbe mindre enn man har kapasitet og mulighet til, forteller forfatteren.

Enkelte mente også at det var et modig valg.

– Er modig noe du identifiserer deg som?

– Tja, kanskje. Hvis man gjør noe annet enn det som er forventet av deg, og innretter livet etter egne valg, i takt med det du tror på.

DET ER IKKE dermed sagt at han har fått god tid, men han har bedre kontroll over den. Å legge om livet sitt er imidlertid noe 47-åringen forstår kan være vanskelig for mange.

– Det er blant annet derfor jeg ønsker å heve denne diskusjonen til et politisk nivå. Når alle andre følger normen, blir det krevende å bryte mønsteret selv om flertallet sier de ønsker seg mer tid i undersøkelser. Hvis dette blir tydeligere i lønnsoppgjørene mellom LO og NHO, kan kanskje drømmen om mer fritid la seg realisere for flere.

I ET INNLEGG i Aftenposten gikk Simen nylig ut med påstanden: «Å jobbe mer er en enkel oppskrift på vanskelige dilemmaer».

– Hva legger du egentlig i det?

– Når politikerne forlanger at vi jobber mer, genererer det mer skatteinntekter, og det gjør det enklere å innfri alle mulige løfter. Politikerne slipper dermed å prioritere, og hopper glatt over dilemmaer knyttet til hva vi skal jobbe med, og hvem som skal ansette oss.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Dette er urealistiske og bakvendte krav, særlig for folk som er overtallige eller fases ut til fordel for yngre arbeidskraft, poengterer 47-åringen. Sykelønnsordningen er også et eksempel.

– I stedet for å gå inn og diskutere alternative løsninger, skal vi presses til å jobbe mer. Men vi kan ikke ha det sånn at en som er forkjøla skal få full lønn fra første sykedag, mens en som frivillig jobber deltid av hensyn til egen helse, eller familiens ve og vel, blir sett på som en snyltende annenrangsborger. Da er det noe feil med hele modellen, spør du meg.

AT ARBEID ER blitt hovedgrunnlaget for medmenneskelig anerkjennelse, mener Simen er et stort problem.

– Folk trenger et liv utenom jobben. Å være arbeidsledig i dag er omtrent jevngodt med å ikke ha noe å leve for. Klart det kan være tungt å være uten jobb, men det blir ikke bedre av måten vi snakker om arbeid på, sier han tydelig engasjert.

For jammen finnes det mange måter å leve et godt og nyttig liv på, mener forfatteren. Til nå har setningene hans vært rolige og avmålte, men nå merkes et tydelig temposkifte og en gnist i øynene.

– Hvis man kunne se at det er vel så mye verdiskapning i frivillig arbeid, ville det jo ikke være noen tragedie at arbeidsledigheten er så-så høy. Det pågår en knallhard fordømmelse av utenforskapet, og det er tydelig i politikernes ordbruk, ja, ta for eksempel «dugnad». Alle plikter å bidra, men det er det ikke alle som har mulighet til selv om de skulle ønske det.

Han understreker at det selvfølgelig finnes mye positivt i arbeidsglede og å få bruke evnene sine.

– Derfor tror jeg det blir viktig å dele på jobbene i framtida. Å gå ned på antall timer vil kreve flere hender inn. En kortere arbeidsdag kan også virke mer overkommelig for dem som sliter med å få innpass i arbeidslivet, tror forfatteren.

– Men da kan vi ikke forlange mer og mer lønn. Når det er dyrt å ansette folk, blir det en større sjanse å ta for arbeidsgiver. Skal flere inkluderes tror jeg det å fryse lønnsøkningen kan være et godt tiltak, legger han til.

TIL TROSS FOR kampen mot krevende vekstmodeller klarer han å oppnå glimt av harmoni. Simen ler.

– Jeg er nok ikke en veldig harmonisk person i utgangspunktet. Jeg har en tendens til å gruble for mye og grave meg ned i ting jeg synes er interessant.

Nå er det åtte år siden han forlot Oslo-gryta til fordel for gårdsliv og sørlandsidyll. Han tror imidlertid ikke bonderomantikk er oppskriften for enhver som føler de går på akkord med livet og drømmene sine.

– Men jeg har troa på en miks mellom kroppsarbeid og kunnskapsarbeid. Vi er ikke bare en hjerne. Vi har en kropp og sanser også, og jeg tror ikke det er sunt å overse det hundre prosent, sier han.