Fylkeskommunen fra tilrettelegger til samfunnsutvikler

Det fremkommer i en ny rapport fra NIBR, Norsk Institutt for by og regionforskning, Samfunnsutviklerrollen til regionalt folkevalgt nivå: Videreutvikling av rollen gjennom partnerskapsbasert regional utvikling og planlegging (NIBR-rapport 2015:17). Her drøfter forskerne Hege Hofstad og Gro Sandkjær Hanssen på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler. Den regionale samfunnsutviklerrollen har ifølge rapporten tre hoveddimensjoner:

• Å gi strategisk retning til samfunnsutviklingen
• Å mobilisere private sektor, kulturliv og lokalsamfunn
• Å samordne, koordinere offentlig innsats og virkemiddelbruk

Konkret innebærer dette at de i sin samfunnsutviklingsrolle er avhengig av:

• Å samarbeide med offentlige myndigheter som de ikke har instruksjonsmyndighet over
• Å samarbeide med mange ulike aktører i næringsliv og sivilsamfunn
• Å spille rollen som nettverksnode - initiator, tilrettelegger, fasilitator og driver av nettverkssamarbeid og partnerskap

I kartleggingen har forskerne ved NIBR sett at potensialet er der, men bare til en viss grad har fylkeskommunen vilje og evne til å gi strategisk retning for utviklingen fordi det er store utfordringer med å koordinere sprikende offentlige sektormyndigheter til felles innsats.

Noe av forklaringen mener Hofstad og Hanssen er at "nettverkslogikken regional planlegging hviler på, fungerer parallelt med en svært sterk hierarkisk styringslogikk hos mange av sektormyndighetene. Vi har i dag en hybriditet av styringslogikker, som fungerer parallelt. Dette er ikke et problem, i seg selv, men det er ikke alltid disse styringslogikkene spiller sammen."

Som en konsekvens av dette mener forskerne at regional planlegging gjennom årene har utviklet en rekke komplekst organiserte arenaer, hvor hensikten har vært å legge til rette for samhandling mellom aktører som har interesser og virkemidler knyttet til regional utvikling.

"Samme folka, ikke forfall, ingen prateklubb"

I studien har de snakket med en rekke avdelingssjefer. Flere av dem har en bevisst strategi som nettverksnode, og har erfaringer med hva som skal til for å lage gode arenaer. En næringssjef sier det slik: «For det første er det en forutsetning å skape arenaer som er tilstrekkelig spennende og interessante for å møte opp…og at man møter med de samme personene og at det ikke er forfall. Det at det er de samme folka gjør at man får en grunnleggende tillit og et ønske om å få til dette her…Dette er en forutsetning for at man får til de gode diskusjonene basert på åpenhet og tillit og ikke bare en formalisert arena hvor man sitter for å bli informert. Vi «baler» på noen arenaer med at det kun blir en informasjonsarena, og ikke en diskusjonsarena omkring viktige prinsipielle spørsmål». I en rekke fylker sliter man ofte med å ta steget fra "prateklubb" til handling.

Forskerne har følgende råd til hvordan fylkeskommunen bedre kan samordne offentlige myndigheters innsats og virkemiddelbruk:

• Skjerping av deltakelsesplikt for regionale statlige aktører på regionale samarbeidsarenaer
• Skjerping av forpliktelsen til å gjennomføre regionale planer
• Større vilje hos sentrale sektormyndigheter til å støtte opp under fremforhandlede løsninger i de regionale partnerskapene
• Endring av mål – resultatstyringssystemene i sektordepartementene, slik at de i større grad bidrar til samordning
• Videreutvikling av gjennomføringsinstrumenter som partnerskapsavtaler og partnerskapskontrakter
• Klare signaler fra departementet om innsigelser relatert til «avvik» fra regional plan vil bli opprettholdt
• Videreutvikling av fylkeskommunens veiledningsroll
• Økt harmonisering av de geografiske grensene mellom fylkeskommuner/ regionalt folkevalgt nivå og regional statlig forvaltning