Annonse
Kontorarbeid
Gir det mening å kalle et arbeid for «meningsløst»?
At noen yrker og arbeidsplasser anses viktigere enn andre må vi alle kunne tåle å høre, skriver Øystein Blymke.
Annonse
Øystein Blymke er statsviter og skribent.
SYNSPUNKT. De to danske forfattere Dennis Nørmark og Anders Fogh Jensen har skrevet boken «Pseudoarbeid - Hvordan vi fikk det travelt med å gjøre ingenting». Det er visse former for «kontorarbeid» forfatterne har i tankene, og karakteriserer som mer eller mindre meningsløst pseudoarbeid.
I sin omtale av boken bruker også Jonas Bals ordet «Meningsløst» som overskrift på sin anmeldelse i Klassekampens «Bokmagasin». Bals er som mange kjenner til, både fagforeningsmann, politiker, historiker, men også tidligere malersvenn. I anmeldelsen skriver derfor Bals: «Som maler hadde jeg vært vant til gleden over å se konkrete resultater av arbeidet mitt».
Ja, det å kunne se konkrete resultat av eget arbeid ligger nok bedre til rette for malersvennen enn for kontoristen, eller for administrasjonsmedarbeideren, for å bruke en mer tidsriktig stillingsbetegnelse.
«Min mann har fått jobb på kontor» var ingen uvanlig ytring å høre fra en stolt ektefelle i tidlig etterkrigstid. Kontorarbeid, uansett hvor og hva, var forbundet med status og en respektabel lønn. Hva kontoristen gjorde på kontoret var av mindre viktighet. Ingen ville den gang finne på å spørre om hvilke resultat som kunne forventes ut av et kontorarbeid.
Under pandemien fikk vi stadige påminnelse om viktigheten av alt arbeid i «førstelinjen». Sykepleieren, læreren og den butikkansatte var blant disse heltene. Gjennom sitt arbeid sørget førstelinjens helter for å holde liv i oss, sikre vår helse og vår velferd, slik det moderne menneske gjør krav på. Hverken politikere, byråkrater, funksjonærer eller kontormedarbeidere var overrepresentert blant disse heltene.
At noen yrker og arbeidsplasser anses viktigere enn andre må vi alle kunne tåle å høre. Likevel, en politiker vil helst unngå å si med rene ord at samfunnet har «mer brukt for» en sykepleier, en rørleggere, en elektrikere, en lærer, enn en ny departementsbyråkrat eller en ny administrasjonssekretærer i HR avdelingen.
Tidligere malersvenn Jonas Bals nevner i sin bokanmeldelse, gleden over å kunne se resultater av eget arbeid. Fokus på de synbare resultater av et godt politiarbeid hadde nok også Ap og Sp i tankene da de kritiserte politireformen for, kun å fremodle politifolk som ble «sittende bak en kontorpult».
Underforstått; kontorarbeid produserer stort mer politibyråkrati. La oss heller få mer synbar ordenstjeneste og beredskapstjeneste (!). At politiets etterforskning stort sett dreier seg om kontorarbeid, ble i beste fall underkommunisert.
Har jeg tolket Bals omtale av boken om Pseudoarbeid («liksom-arbeid») rett vil førstelinjearbeideren lett kunne føle seg provosert av kontoristen eller byråkraten som ofte skaper et inntrykk av, at resultatet av deres arbeid er produksjon av papirflytting, og av ord og atter ord, uten at noen er nevneverdig opptatt av hvem ordene har nytteverdi for.
Kontorarbeid og byråkratiarbeid har likevel over tid hatt høyere status enn mye av førstelinjearbeidet. Og ikke bare høyere status.
Byråkrater, administrasjonsmedarbeidere, funksjonærer og kontorister av ulik art, har over tid også fått en lønn langt over det en hjelpepleier, en renovatør, eller en butikkansatt har kunnet drømme om. Hvorfor det har blitt slik har mange, og komplekse forklaringer som ligger langt utenfor denne artikkels rammer å gripe fatt i.
Alt lønnet arbeid er viktig for at vi som fellesskap skal fungere godt
Hvis noen av DPs ledere leser tegneserien «Lunsj» vil de fort oppdage at Kjell og hans kolleger bruker all arbeidstid, disponert fra sine respektive kontor, til å planlegge hva de ikke skal gjøre. Eller i beste fall; hvordan de skal få mellomledere og toppledere i virksomheten til å tro at virksomheten overlever, kun ved å starte opp nye prosjekt. Og helt uten å bry seg om hva prosjektet egentlig skal føre til. Prosjektprosessen alene blir selve målet med alt arbeid i virksomheten. Og dessuten, helt uten at hverken Kjell, kollegene, mellomleder eller toppleder ofrer en tanke på hva prosjektet egentlig skal gi av resultat – ut over å legge kimen til et nytt prosjekt.
Da jeg som nyutnevnt ekspedisjonssjef i et departement, ble spurt av en nabo (en førstelinjearbeider for øvrig), om hva jeg skulle ekspedere i min nye sjefsjobb, ble jeg først litt paff og en smule indignert. Latteren og selvironien fikk heldigvis fort overtak.
Lærdom: Alt lønnet arbeid er viktig for at vi som fellesskap skal fungere godt. Og enten arbeidet utføres i første, annen eller tredjelinje, skal det møtes med respekt, og med forståelse. Men, likevel; det må gå an å diskutere om ikke noe arbeid er mer samfunnskritisk, og viktigere enn annet arbeid – og hvem i første- annen eller tredjelinje som fortjener den ene eller andre lønna.
Som lønnsmottakere er vi forskjellige. Noen vektlegger sterkest høyden på lønna, noen yrkes status, mens andre igjen kanskje finner vel så stor glede over å se de umiddelbare resultater av det arbeid man utfører – i første linje. For dem er naturlig nok ikke kontorarbeidet førstevalget.
