Gjør Støre som Stoltenberg?

Med 100 mot 68 representanter på Stortinget i venstresidens favør, blir det regjeringsskifte i Norge. Og med et flertall på 89 mandater for den såkalte «drømmeregjeringen» til Støre – med Ap, Sp og SV – kan det også bli en ny flertallsregjering.

Sondere, forhandle, regjere

Men hva skjer nå? I dag møtes Aps sentralstyre for å spise kake og legge løpet videre. Sannsynligvis tar Støre kontakt med både Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Audun Lysbakken (SV) for såkalte «sonderinger». Også Rødt og MDG vil Støre ta en prat med, ifølge ham selv.

Sonderingene vil avklare hvilke partier som skal gå videre til reelle forhandlinger.

Målet til Ap er at både Sp og SV «blir med på laget».

Så skal de finne seg et sted å forhandle. Helst et hotell eller konferansesenter ikke så langt fra Oslo. Navnet på dette stedet blir vanligvis navnet på en eventuell regjeringserklæring – tidligere regjeringer har for eksempel forhandlet på Granavolden, Soria Moria og Sem.

De partiene som skal forhandle vil også lage en plan for hvordan forhandlingene skal foregå og sette sammen sine forhandlingsdelegasjoner.

Stortinget kommer sammen til ny stortingsperiode 1. oktober. 11. oktober vil Kong Harald foreta den formelle åpningen av det nye Stortinget, og vi får den tradisjonelle trontaledebatten.

Så vil Erna Solberg fortsette og styre landet fram til statsbudsjettet legges fram i Stortinget 13. oktober. Dette er Solberg-regjeringens budsjett, og selv om den nye regjeringen nok vil endre budsjettet i «sin retning», er det ikke her vi vil se den største endringen i retningen av «en ny kurs for Norge».

Etter budsjettframleggelsen vil Solberg erklære sin avgang og be Jonas Gahr Støre danne ny regjering. Kong Harald vil da gi en annen partileder, trolig Jonas Gahr Støre (Ap), i oppdrag å danne regjering. I mellomtiden fortsetter Erna Solbergs regjering som forretningsministerium.

Tidligst etter statsråd på Slottet 15. oktober kan statsrådene i den nye regjeringen bli presentert på Slottsplassen. Men det kan også ta lenger tid.

SV skal ha uravstemning blant medlemmene sine om hvorvidt partiet skal inn i regjering etter en ferdighandlet regjeringserklæring.

Lære av Stoltenberg

Men hvordan vil forhandlingene gå, og hva vil regjeringserklæringen inneholde?

Vi den være detaljert ned til tall og konkrete mål, eller ha mer runde formuleringer?

I sin selvbiografi «Min historie» skriver tidligere statsminister Jens Stoltenberg om regjeringsforhandlingene på Soria Moria etter den rødgrønne valgseieren i 2005. Før første gang skulle tre partier på venstresiden i politikken forsøke å danne regjeringen sammen. Før valget hadde de tre partiene Ap, Sp og SV gjort det klart at de gikk til valg på et nytt rødgrønt regjeringssamarbeid.

På Soria Moria startet de med å vedta noe enkle kjøreregler for hvordan forhandlingene skulle foregå. «Vi ble enige om at det skulle føres referat, at ingenting skulle refereres utad underveis, og at et grunnleggende prinsipp for arbeidet var at ingenting var avgjort før alt var avgjort», » skriver Stoltenberg.

Forhandlingsdelegasjonene var valgt av partiene selv, men de tre partilederne, Kristin Halvorsen (SV), Åslaug Haga (Sp) og Jens Stoltenberg (Ap) var enige om at det delegasjonene kun skulle bestå av tre forhandlere fra hvert parti. Dette for å forhindre lekkasjer og etablere fortrolighet.

Valget av Soria Moria var også gjennomtenkt, ifølge boka til Stoltenberg:

«Soria Moria ligger i Holmenkollåsen, og har alle fasiliteter man kan ønske seg for å gjennomføre regjeringsforhandlinger. Det er pass avstand til Oslo sentrum, og stedet ligger avskjermet og i vakre omgivelser».

Stoltenberg skriver at de tre partilederne allerede to dager etter valget hadde møttes i Stortinget for å lage en disposisjon for forhandlingene. Blant annet at partiene skulle lage førsteutkast til hver sine kapitler og ta med til forhandlingsbordet.

Og her kan Jonas Gahr Støre lese Stoltenberg som en veldig «early warning»:

«Det vanskeligste ville ikke være å få gjennomslag for Arbeiderpartiets viktigste saker …. … det virkelig store problemet ville bli å holde igjen de andre to partiene. Dette ble bekreftet til gangs da vi fikk de første kapittelutkastene fra de andre …»

«SV ville vi skulle gi flere løfter etter at vi hadde vunnet valget enn vi hadde gjort før. Dette var fjernt fra vår måte å tenke på».

«Det var ingen logikk i å skape størst mulig fallhøyde for oss selv …»

«Må» bli enige

Men til slutt kom de i mål. Det tok 18 dager. Og som Jens Stoltenberg skriver, de hadde egentlig ikke noe valg.

De måtte bli enige:

«Forhandlingene hadde sine hissige debatter og kriser. Alle kunne i perioder være oppgitt over de andre partienes stahet og urimelighet … Likevel var jeg aldri i tvil om at vi ville komme i mål. Vi hadde gått til valg på å danne regjering sammen, og hadde lagt fram mye felles politikk før valget. Det hadde rett og slett blitt helt umulig å forklare for velgerne og partiorganisasjonene våre om vi ikke hadde klart å bli enige».

Dette kan være en trøst for Jonas Gahr Støre. Selv om de rødgrønne ikke har forpliktet seg til samarbeid like tungt som i 2005, så forventer både velgere og egne medlemmer at de skal skifte ut dagens regjering. Og for å få til det, må de bli enige på et vis.

I oktober vil landet få en ny regjering. Det kan bli en ny trepartiregjering med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, slik Støre og Lysbakken helst vil.

Men det kan også ende med en topartiregjering med bare Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som Vedum lenge har stått hardt på.

Og dersom de ikke kommer i mål sammen, kan det hele ende opp med en ren Ap-regjering.