Globaliseringens sorti

De fleste mennesker søker materiell velstand. Derfor handler mye av politikken om hvordan en kan sikre økonomisk vekst og få til akseptabel fordeling av rikdommen i et land. USA har i et par hundre år lykkes med å skape vekst, og de er fortsatt et lokomotiv i verdensøkonomien. USA kom seg raskere enn EU ut av finanskrisen og har hatt større evne til innovasjon enn de fleste land. Slik sett klarer USA seg godt. Problemet er at landet holder på å ramle sammen på grunn av at de har mislykket totalt med å fordele rikdommen. En prosent av befolkningen er blitt søkkrike, noen titalls millioner er blitt lutfattige, de fleste i middelklassen som er i arbeid, har ikke hatt lønnsøkning på 30 år.

Det er så mye sinne og frustrasjon i det amerikanske samfunnet at situasjonen må betegnes som farlig. Donald Trump kan klare å roe situasjonen ned en periode med sine løfter om at Amerika skal bli «great again». Sannsynligvis vil han mislykkes, og da blir problemene enda mer akutte.

Trumps program

Men det er en mulighet for at han kan få til noe. «Kamp mot globaliseringen» er overskriften over det Donald Trump vil foreta seg på det økonomiske området. Dette blir Bill Clintons politikk i revers. Clinton var president i USA fra 1993 til 2001. Det var da globaliseringsoptimismen fikk bein å gå på både i USA og EU. Internett og billigere flyreiser var bare et symbol på at verden var blitt mindre. Handel over landegrensene har alltid vært lønnsomt for de som har noe å selge. Det gjaldt å rive ned alle handelshindringer. Det ble snekret frihandleavtaler på løpende bånd. EU ville utvide sitt marked og slippe inne hele Øst-Europa. Russland var også velkommen. Børsene jublet. De store selskapene som vant stadig større globale markedsandeler, visste knapt hvor de skulle gjøre av alle milliardene sine. Tusentalls av milliarder ble syltet ned i skatteparadiser. Og for å tiltrekke seg investeringer i den globale økonomien, begynte landene å redusere skattene. Resultatet ble dårligere velferdstilbud og mer profitt til dem som hadde mest fra før.

Fri flyt av arbeidskraft, åpne grenser, høy innvandring, det flerkulturelle samfunn, avvikling av tollmurer, fri konkurranse om produkter og tjenester og innsnevring av nasjonale myndigheters handlingsrom. Det var dette det handlet om. Verden skulle bli et eneste gigantisk marked med fri konkurranse i alle kroker og kriker.

I USA har det gått fullstendig galt. Situasjonen i flere EU-land er like ille. Britene valgte «brexit». Det neste kan bli at Marine le Pen blir president i Frankrike. Hun vil skrote dagens EU.

Økonomer og eksperter må gjerne hardnakket holde fast på at dagens globale system er det beste. Hvis politikerne hører på dem, risikerer de å bli feid av banen. Den politiske eliten holder på å miste styringen. Det kan være det snur seg om Donald Trump skulle mislykkes fullstendig.

Det er bedre for et land om erfarne politikere som Hillary Clinton styrer enn politiske bajaser som Donald Trump. Clinton ble ikke valgt blant annet fordi hun ikke ville gå radikalt nok til verks for å endre situasjonen for de fattige og store deler av middelklassen. Hun ble med rette oppfattet som «systemets kvinne».

Når situasjonen er ille nok, bereder det grunnen for radikale løsninger. Å føre en mer proteksjonistisk politikk, er ikke det verste som kan skje. Det er verre når elendige levevilkår slår ut i fascisme og rasisme. Det er urovekkende tendenser på dette området i USA, men faren for at krisen skal slå over i fascisme er større i flere EU-land.

Hva Donald Trump får gjennomslag for til slutt, er ikke godt å si. Det eneste som er sikkert, er at globaliseringen som styrende trend for utviklingen av samfunnet, har fått nådestøtet.

Det blir ingen handels- og investeringsavtale (TTIP) mellom USA og EU. Stilleavtalen TPP er ferdig forhandlet og er klar for godkjenning i Kongressen. Vi må regne med at Trump setter alt inn på at den skal skrotes.

Radikal endring

Trump vil ha en radikal endring som fører til at USA kan starte utstrakt industriproduksjon igjen. Da må han våge en handelskrig med Kina. Men det er ikke umulig at de i forhandlinger kan finne fram til løsninger de begge har mer nytte av enn handelskrig.

Frihandelsorganisasjonen WTO har vært i krise lenge. Helt arbeidsledig blir den neppe, men de kan nok slanke staben. WTO-sjefen Robert Azevedo er en realistisk mann. Da han besøkte Norge i forrige måned, sa han til Nationen at han tror millioner vil miste jobben i industrialiserte land og at økt frykt og uro vil føre til at frihandel vil få skylden. Han peker på at innovasjon og automatisering riktignok er den viktige grunnen til at jobber forsvinner.

Rasere bedrifter

Frihandel fører til at de store, globale bedriftene raserer mindre bedrifter. Azevedo ser problemer og sier at det trengs regler som gjør at mindre bedrifter kan overleve. De kan snekre slike regler i EU. Men det vil ikke være klima for den slags med Trump i presidentstolen.

Selv i Tyskland, som er det største eksportlandet i Europa, er det en voksende motstand mot frihandel. I forrige måned demonstrerte 320.000 mennesker mot frihandelsavtalene TTIP og CETA. De grønne og venstrepartiet Die Linke står fram som klare motstandere av videre frihandel. Høyrepartiene CDU og CSU er for, mens sosialdemokratene i SPD er splittet. I Tyskland er det som i andre land en voksende mostand mot innvandring. Når det ikke er arbeid å få, vil et stort antall innvandrere tynge landets økonomi. Storbritannia vil si stopp. De frykter amerikanske tilstander om de ikke får satt en stopper for alle som kommer til Storbritannia uten å ha en jobb å gå til.

Norge er lite berørt at de problemene globaliseringen skaper. I det store og hele drar vi fordeler av frihandel. Vi har dessuten et velferdssamfunn der mennesker ikke går til grunne på samme måte som i USA om en blir arbeidsløs. I går på NRK snakket Erna Solberg om globaliseringen som hun alltid har gjort. Det er tid for at hun tar inn over seg at vinden har snudd.