Globaliseringsfrykt driver EU-velgere til ytterfløyene

Tendensen er særlig klar i EUs kjerneland Tyskland og Frankrike, ifølge undersøkelsen som er laget av den tyske Bertelsmann-stiftelsen. Blant velgere som støtter høyrepopulistiske Alternative für Deutschland (AfD) ser 78 prosent globalisering som en trussel, mens 49 prosent frykter for egen økonomi (se figur). De tilsvarende tallene for Front National (FN) i Frankrike er 76 prosent (globalisering som trussel) og 67 prosent (frykter for egen økonomi).

Blant velgerne til partier på ytre venstre fløy finnes noen av de samme tendensene, men ikke like utpreget som på høyrefløyen.

Både Frankrike og Tyskland avholder valg i 2017. Resultatene i undersøkelsen understreker hvor dramatisk valgkampene vil bli. I Tyskland er et sentralt spørsmål hvor stor oppslutning AfD kan få. I Frankrike knytter dramaet seg til FN-leder og EU-motstander Marine Le Pens sjanser i presidentvalget.

Men den første testen på høyrepopulistisk velgerappell kommer allerede til helgen i presidentvalget i Østerrike, der FPÖs Norbert Hofer kan bli den første politikeren fra et høyrefløy-parti til å bli statsoverhode i et EU-land.

I EU som helhet er velgerne delt omtrent på midten i synet på globalisering. 55 prosent ser globalisering som en mulighet, mens 45 prosent ser den som en trussel. 65 prosent føler seg trygg på egen økonomisk situasjon, mens 35 prosent frykter for økonomien.

Synet på globalisering skiller

Forskerne bak undersøkelsen har hatt som mål å finne ut hva som ligger bak den økte støtten for populistiske partier i Europa: Frykt eller verdier? Med andre ord – hva forklarer utviklingen best, et sammenstøt mellom et tradisjonelt og et liberalt verdisyn, eller frykt for globaliseringen?

De konkluderer klart med at det er globaliseringsfrykten som skiller velgerne.

Hvis en ser på svarene ut fra hvor folk plasserer seg på verdi-aksen fra tradisjonell til liberal, er det få forskjeller på velgerne til de moderate sentrumsorienterte partiene og fløypartiene. Når synet på globalisering tas som utgangspunkt, er det imidlertid klare skiller (se figur).

• 83 prosent av de som er positive til globalisering ville stemme for å bli værende i EU i en folkeavstemning. Blant de globaliserings-negative ville 47 prosent stemme for å forlate unionen.

• 60 prosent av de positive ønsker mer EU-integrasjon, mot 40 prosent blant de negative

• 40 prosent av de positive synes det er for mange utlendinger i eget land, mens 57 prosent av de negative mener dette

Når forskerne ber velgerne vurdere ulike utfordringer for samfunnet i tiden som kommer, peker innvandring/migrasjon seg ut som et nøkkeltema. Blant de som frykter globalisering sier 54 prosent at de føler seg fremmedgjort i eget land, mot 36 prosent av de globaliseringspositive. 55 prosent av de som frykter globalisering har ingen kontakt med utlendinger, mot 43 prosent i den andre gruppen.

Få av de andre utfordringene skiller de to gruppene i særlig grad. Det er ingen forskjell mellom dem i synet på f.eks. terrorisme eller kriminalitet som samfunnsutfordring.

May-metoden eller Merkel-metoden?

Hvordan bør de etablerte partiene svare på velgernes bekymringer – hvordan kan de møte utfordringen fra ytterpartiene?

Forskerne bak undersøkelsen, professor Catherine de Vries ved Universitetet i Oxford og Isabell Hoffmann fra Bertelsmann Stiftung, identifiserer to ulike strategier, som de kaller «May-metoden» og «Merkel-metoden».

Theresa Mays metode går ut på å skjerpe den politiske retorikken, mener de Vries og Hoffmann. De trekker frem Mays tale til det konservative partiets landsmøte i oktober. Her kom hun med meldinger som:

«But if you believe you’re a citizen of the world, you’re a citizen of nowhere. You don’t understand what the very word ‘citizenship’ means. (…) Because if you’re well off and comfortable, Britain is a different country and these concerns are not your concerns».

Her snakker ikke May egentlig til sitt eget partis velgere, men til dem som sogner til UKIP og deler av Labours velgere, skal en tro undersøkelsen. De konservative velgerne frykter ikke globaliseringen og er heller ikke redd for egen økonomi. Erfaring viser at slik radikalisering av retorikken kan slå tilbake på et moderat parti, bemerker de Vries og Hoffmann: Høyrepopulistenes makt ligger i å flytte hele det politiske landskapet til høyre.

Merkel-metoden er annerledes. Den dreier seg om å endre politikken istedenfor retorikken. Det er dette Angela Merkel har gjort siden kritikken mot flyktningpolitikken tok av og AfD begynte å vokse på meningsmålingene. Hun har i liten grad innrømmet feil, men hun har skjerpet asyl- og flyktningpolitikken og spilt en viktig rolle for å få på plass den kontroversielle avtalen med Tyrkia som har bidratt til en sterk reduksjon i strømmen av nye migranter over Egeerhavet.

Men også Merkels metode er risikabel, mener de Vries og Hoffmann. Når hun ikke tydelig kommuniserer politikk-skiftet, er det ikke sikkert at de nye tiltakene vil ha den tiltenkte effekten. Forskerne sammenligner med da Merkel og daværende finansminister Peer Steinbrück dempet tyskernes angst for økonomisk kollaps under finanskrisen i 2008. De to gikk på direktesendt TV og garanterte at den jevne tyskers sparepenger var sikre. En slik gest om at «vi ordner opp i dette, alt er under kontroll» har ikke kommet i forbindelse med flyktningkrisen. Faren er at inntrykket som fester seg er et helt annet: «Ingenting har skjedd, politikerne har ikke grep».

Merkels CDU har i tillegg kranglet med søsterpartiet CSU (Bayern) om flyktningpolitikken.

«En gjenforening av de to partiene med en klart kommunisert melding om at 'vi har kontroll på situasjonen' ville antakelig være til stor skade for AfDs sjanser», skriver de Vries og Hoffmann.