Grenser for arbeid

«VERDIEN AV ARBEID» var tema for NHOs årskonferanse i januar. Det overordnede spørsmålet på konferansen var: «Hvordan får vi flest mulig i jobb?» Det er også et hovedspørsmål på Velferdkonferansen 2018, som Velferd arrangerer denne uka under tittelen «Hele folket i arbeid!».

Begge konferansene reflekterer arbeidslinja, som er en bærebjelke i norsk velferdspolitikk. Selv om det kan være uenighet om virkemidlene, er det bred politisk oppslutning om arbeidslinja og dens hovedmål: Å få flere i jobb og færre på trygd.

Å OMSETTE ARBEIDSLINJAS idealer i praksis viser seg imidlertid ofte å være vanskeligere enn antatt. Innstramminger i velferdsordninger som har til hensikt å få flere i jobb, ender i mange tilfeller med å bekrefte loven som er kjent under navnet «Wergelands pølse». Den er formulert av arbeidsmedisiner Ebba Wergeland og lyder slik: Klemmer du et sted, tyter det ut et annet sted.

Et eksempel på gyldigheten av Wergelands pølse er det som skjedde da politikerne strammet inn på overgangsstønaden for enslige småbarnsforeldre. Det skulle få flere i jobb og færre på trygd, men det har ikke gått helt slik man hadde tenkt, viser en analyse fra Nav.

Riktignok har det blitt færre som mottar overgangsstønad, men samtidig har det blitt en markant økning i tallet på enslige småbarnsmødre som mottar sosialhjelp. Mange er også skjøvet over på andre Nav-ytelser.

Les også: Møt dem på Velferdkonferansen: Premissleverandører i velferdspolitikken

UFØREREFORMEN FRA 2015 har heller ikke svart til forventningene. Den skulle få flere uføre i jobb, men i en analyse av reformen konkluderer Nav blant annet med følgende: «Vi ser at uførereformen totalt sett ikke har påvirket sannsynligheten for at de uføretrygdede er i arbeid.»

En reform som ser ut til å ha lyktes bedre med å bygge opp under arbeidslinja, er pensjonsreformen fra 2011. Den har bidratt til at seniorer står lenger i jobb enn før, men også her begynner det å butte.

Ifølge holdningsundersøkelsen Norsk seniorpolitisk barometer 2018 er det et kraftig fall i andelen seniorer som ønsker å jobbe etter at de har fått rett til pensjon. Samtidig er det langt flere enn før som gleder seg til å kunne nyte pensjonisttilværelsen.

«DET SKAL BLI like fint å jobbe som å danse.». Slik lød visjonen til Gerd-Liv Valla da hun var LO-leder. For mange er kan det imidlertid være langt mellom Vallas visjon og virkeligheten. At jobben ikke oppleves som en dans, kan være noe av forklaringen på at så mange gleder seg til pensjonsalderen.

At uførereformen ikke har fått uføre til å marsjere inn i arbeidslivet igjen, kan være en indikasjon på at det er mange som ikke har helse til verken å jobbe eller danse.

POLITIKERE SOM ER opptatt av å sikre et økonomisk fundament for å opprettholde og videreutvikle velferdssamfunnet, kan ha gode grunner til å snakke om «verdien av arbeid». Men det kan være verdt å huske på at det i virkelighetens verden også finnes grenser for arbeid.

Av Øivind Fjeldstad, ansvarlig redaktør, Velferd