Habilitet i stats- og kommuneforvaltningen med fokus mot grensen for inhabilitet

Stortinget har gitt regler for habilitet innen det offentlige i forvaltningslovens (fvl) §§ 6 følgende. Reglene skal være kjent av alle som arbeider innen stats- og kommuneforvaltningen. Og skal vurderes hver gang en offentlig tjenestemann skal fatte vedtak som rammes av forvaltningsloven. Likeledes etter hvert under saksprosessen dersom det dukker opp nye opplysninger, som gir grunn til å tro at habiliteten er blitt endret. Å inneha habilitet danner grunnlaget for, om en tjenestemann eller et organ kan utøve en bestemt handling. Eller om handlingen i stedet bør gjøres av en annen person, eller av et annet organ.

Hensikten og formålet med de forvaltningsrettslige regler om habilitet, er knyttet til at man ønsker sikkerhet rundt beslutningsprosesser, slik at man kan føle seg trygg på at en avgjørelse er fattet på et saklig, nøytralt grunnlag i tråd med lovverket. Og besluttet i tråd med de

likhets-, åpenhets- og offentlighetsprisipper som norsk forvaltning bygger på. Der de goder vi har til fordeling i samfunnet, skal fordeles i lik konkurranse og på like vilkår i forhold til alle som fylle vilkårene for å få tilgang på godet. Med den store økningen som har vært i byråkratiet, i kombinasjon med de store verdier og fordeler/ulemper som skal fordeles i samfunnet, er behovet for klarhet i beslutningsprosessene viktig.

Samtidig skal reglene sikre at de som innvilges godene har tryggheten i at det er tildelt i tråd med de rettigheter en har, og på lovlig vis. På lik linje skal prinsippene også sikre at alle som har en konkurrerende interesse i forhold til godet, for eksempel ved en tildeling av offentlig stønad eller tilskudd, kan være trygge på at man får konkurrere på like vilkår, der saklighet, nøytralitet og åpenhet rundt beslutningene sikrer dette.

I situasjoner der det er knapphet om godene, der midler eller rettigheter skal fordeles etter åpne prosesser på like betingelser, bidrar reglene til å sikre trygghet og omdømme til virksomheter, i bedriftsområder der det er knapphet og konkurranse om godene. Oppstår tvil og usikkerhet med tanke på om reglene har vært fulgt, eller det har skjedd tildelinger der man har brutt habilitetsregler, vil dette kunne skade omdømmet til bedriften som fikk tildelingen.

Som begrunnelse kan det også vises til at hensynet til den offentlige tjenestemann selv har en viss betydning. Klare regler skal kunne beskytte tjenestemannen og hindre det personlige ubehaget ved å komme i konfliktsituasjoner.

Forvaltningsloven § 6 (1) bokstavene a til e, tar utgangspunkt i at den som behandler saken er inhabil når det foreligger, eller har foreligget, ulike slektskap til den som får et gode gjennom vedtaket. Som eksempelvis foreldre, søsken, ektefelle, tilsvarende forlovet og fosterforeldre. Tilsvarende vil en person være inhabil når han er verge eller fullmektig for en part, eller har en ledende stilling, styreverv etc i et organ som er part i saken.

I disse tilfeller vil alltid den tjenestemann som har fått saken til behandling være inhabil.

I tillegg har Stortinget besluttet en spesiell habilitetsregel i forvaltningslovens § 6(2). Den tar utgangspunkt i at det ut over de grunner som er bestemt i første ledd, kan foreligge ”særegne forhold”. Forhold som er av en slik karakter at de vil være egnet til å svekke tilliten til tjenestemannens upartiskhet. I forhold til dette skal det blant annet legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv, eller noen som han har nær personlig tilknytning til.

For i det hele tatt å ha betydning i forhold til fvl § 6(2) må det foreligge forhold av kvalifisert art, for å bli vurdert som inhabilitetsgrunn. Det er da objektive kriterier som skal legges til grunn. Selv om en står ovenfor enkeltstående forhold som i seg selv ikke vil medføre inhabilitet, vil likevel en helhetsvurdering kunne tilsi at tjenestemannen er inhabil. Dette ut fra at det foreligge flere enkeltmomenter og forhold som hver for seg ikke ville gitt inhabilitet, men som likevel etter en samlet helhetsvurdering blir vurdert som inhabilitet etter fvl § 6(2).

Her vil for eksempel vennskap/uvennskap som har foreligget over tid kunne komme inn. Også ulike konkurranseforhold vil kunne rammes, eller sterkt politisk engasjement tilknyttet samme forhold. Eventuelt tilsvarende sterk motstand i politisk sak. Tilsvarende vil forhold knyttet til organisasjoner der en tidligere har hatt ledende stilling eller styreverv, og der nærheten fremdeles er så stor at det er tvil om habiliteten gjøre at en tjenestemann må fratre saken etter fvl § 6(2).

I forhold til om det foreligger særegne forhold etter fvl § 6(2) har det også betydning ved vurderingen om tjenestemannen tidligere i saken, før det skal fattes et vedtak, har engasjert seg eller vist særlig sterkt engasjement for å få tatt opp saken.

Følgene av at en tjenestemann er inhabil knytter seg til at vedkommende da verken har rett eller plikt til å tilrettelegge grunnlaget for avgjørelsen som skal fattes.

Dersom en leder i et offentlig organ er inhabil, så vil også underordnede i samme organ være det. Dette følger av fvl § 6(3). Normalt oppnevnes det da stedfortreder eller setteorgan som overtar saken til behandling.

Reglene i forvaltningsloven tilknyttet habilitet er ikke absolutte. Med det kan de settes til side dersom det er åpenbart at tjenestemannens tilknytning til saken eller partene ikke vil kunne påvirke hans standpunkt og verken offentlige eller private interesser tilsier at han viker sete jf fvl § 6(4). Disse reglene har mest betydning i tilknytning til forhold der vilkårene for behandling av en sak er så fastsatt, og konkrete at det ikke gir rom for utøvelse av skjønn hos den som behandler saken. Det vil for eksempel være tilfellet der det er snakk om tildeling av goder som alle som søker vil få innfridd, dersom de fyller vilkårene. Bestemmelsen har ingen praktisk betydning i situasjoner der man står ovenfor tildeling av midler i konkurranse, og der det er knapphet om goder som skal fordeles mellom flere.