Han ble det han selv bekjempet

MASAYA: – Like før daggry 17. juni, ringer Darwin Potosme til lillesøsteren sin fra brosteinsbarrikadene, der han leder opprøret i sin bydel.

De er i ferd med å bli løpt overende av politiet. Han ber lillesøsteren om å trekke kassen med bomberør ut fra gjemmestedet under sengen.

«Ikke gå ut igjen», trygler hun, da han kommer for å hente kassen.

Han gir henne en rask klem.

25 minutter senere får hun vite at han er skutt av politiets snikskyttere.

«Sandinistene kjempet for et fritt Nicaragua. Men nå dreper de landets unge borgere som krever frihet og demokrati – det de selv kjempet for den gangen», sier lillesøsteren Maria Concepción Potosme. Hun befinner seg i familiens hus, i Masayas legendariske bydel Monimbó. Ryktet sier at det er stor offervilje blant innbyggere her: bydelen stod i sentrum for sandinistenes revolusjon – og er nå sentrum for kampen mot dem.

Sandanistene

For å forstå hvordan de mistet grepet om egne verdier, har jeg dratt til sandinistenes «hjertested». De veltet en ond diktator i 1997, ser fortsatt på seg selv som rettmessige arvtagere etter den ydmyke bondekrigeren Augusto Sandino, som bekjempet amerikanernes ubeleilige innblanding på 1920-tallet.

Sandinistenes leder, Daniel Ortega, ble en av vår tids største venstrefløy-ikoner – på nivå med Ernesto «Che» Guevara. Han ble en del av «den lyserøde bølgen» av venstrefløy-ledere som overtok makten i store deler av Latin-Amerika på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Noen opptrådte pragmatisk, for eksempel Evo Morales i Bolivia og Liuz Lula da Silva i Brasil, og skapte økonomisk vekst og reduserte sosial ulikhet. Andre var derimot like udemokratiske, inkompetente og sleipe som Castros tilhengere på Cuba og Hugo Chávez, samt sistnevntes etterfølger i Venezuela, Nicolás Maduro.

Ortega tilhører den siste kategorien, mener den tettbygde lillesøsteren. Det gamle slagordet hans om frihet, er nå vendt imot ham. «Ortega ble det han selv bekjempet», påstår hun. Hun viser meg et bilde av brorens bleke lik – prosjektilets inngangshull sitter midt mellom øynene. Etterpå viser hun meg filmklipp, der den 34 år gamle sandal-makeren danser, tuller, tøyser, maler og trener et lokalt fotballag. Han er glad og en populær mann. Ungdommene på fotballaget forgudet ham; det kan man se på lang avstand. Lagets mange pokaler er plassert i et av hjørnene i familiens lille stue; i et annet hjørne har de laget et minnealter med amuletter, helgenfigurer og den blå plast-klokken han hadde på seg da han døde.

De unge han kjempet mot på barrikadene, døpte han «Kommandant Fafo». De kjempet fra alle kanter for å holde Ortegas snikskyttere og milits ute av bydelen.

Åpnet ild

Da militæret åpnet ild mot demonstrantene, under det som begynte som ganske alminnelige protester mot en pensjonsreform 18. april i fjor, ble protestene plutselig forvandlet til et forsøk på en revolusjon mot Ortegas regime. Volden fikk innbyggerne til å strømme ut i gatene; de besvarte ild med stein og krevde frie valg. I løpet av april måned, ble 80 unge mennesker mellom 15 og 33 år drept. I følge Den internasjonale menneskerettighetskommisjonen, har regimet drept 325 mennesker i forbindelse med opprøret – flere av dem mindreårige. Inntil videre er drapene er stoppet – men fordrivelsen, forsvinningene, fengslingene, torturen og sinnet fortsetter.

Ortega kalte opprørsbekjempelsen for «Operasjon rengjøring», et navn han har lånt fra Somoza, mannen han styrtet i 1979, og som Franklin D. Roosevelt skal ha kalt for «a son of a bitch, but our son of a bitch».

I flere tiår gikk Somoza-slektens makt i arv; fra far til sønn til bror.

I Monimbó tok «Operasjon rengjøring» slutt 17. juli, da Ortegas menn inntok bydelen.

Nok en gang hadde president Ortega erobret gatene – men mistet folket.

Stjålne penger

Ifølge tall fra meningsmålingsinstituttet Borge & Asociados, er det kun 22 prosent som støtter Ortega, og mindre enn én prosent som støtter kona hans, visepresident Rosario Murillo. Hun blir kalt «heksen». Det er ikke lenger noen som orker å høre på den hjelpeløse poesien hennes, som hun leser høyt på TV – familien har nemlig kjøpt fire store TV-kanaler for stjålne penger. På opprørets andre dag, kalte hun demonstrantene for «små sørgelige vesener», «onde, blodtørstige vampyrer», og påstod at de «diktet opp» dødsfall. Sjelden har så mange blitt sinte. Folket rev ned de spesielle 17 meter høye, treformede metallstrukturene med elektriske lys, kalt «livstrær», som hun har plantet overalt, til en prislapp på over 165 000 kroner hver.

Man kan lure på hvorfor avskyen overfor presidentparet ikke kom til syne tidligere. I følge Gallup, støttet hele 64 prosent av nicaraguanerne Ortega i 2017, selv om han allerede da hadde brukt 10 år på å fylle domstolene og styresmaktene med lojalister, og samtidig overøst sin egen familie med rikdom – i Latin-Amerikas tredje fattigste land, der den gjennomsnittlige månedslønnen ikke tilsvarer mer enn 1 110 kroner – langt lavere enn i andre sosialistiske land i regionen.

Hæren støtter fortsatt Ortega. Det gjør selvfølgelig Russland også, på lik linje med at de støtter Maduro i Venezuela.

Men volden har kostet ham folket, spesielt i krigsbydelen Monimbó, der Ortega pleide å la seg hylle ved store årlige parader. Forrige gang han prøvde på det, ble han møtt av stengte dører.

I en hage et lite stykke unna, møter jeg en av de eldre, som la sine håp og drømmer i Ortegas hender under revolusjonen mot Somoza. 55-årige Patrícia Martínez var 15 år da Somoza ble veltet 17. juli 1979 – etter tiår med motstandskamp og halvannet års åpen krig.

Martínez sin far var soldat på sandinistenes side, og brukte henne som utkikkspost og budbringer. Han gjemte våpen i familiens hage, som i dag har høyt gress, løse gjess, en lenestol under åpen himmel og en bålplass – hvor hun nå er i ferd med å koke gresskarsuppe. Hun husker revolusjonen som «et vakkert prosjekt». De alfabetiserte landet på rekordtid og utryddet malaria. Endelig gjorde noen en innsats for de fattige. På gymnaset var hun fortsatt sandinist og fordømte USAs ufine støtte til den paramilitære «Contra»-bevegelsen, som var skyld både i ti års borgerkrig og – mest sannsynlig – i at folket ikke stemte på Ortega i valget i 1989 – i håp om å få fred.

«Sandinistene» var fortsatt de gode i historien, men de ble mindre gode», sier hun, for sånn er krig.

Det var i månedene etter valgnederlaget, at hun begynte å tvile på prosjektet. De eksproprierte en rekke eiendommer og ga dem i «revolusjonslønn» til sine egne, før de ga makten videre i 1990. Selv døpte de røveriene sine for «La Pinata», altså «katta ut av sekken»-lovene. Året etter ble Martínez sin bror drept av sandinistene – og da forlot hun dem for godt. Revolusjonen ble ond, mener hun, fordi de gode tapte makten til de herdede og avstumpede.

En av Ortegas mest velkjente fiender er politikeren Carlos Tünnermann, som var Ortegas utdannelsesminister og ambassadør i USA på 1980-tallet. Den 85-årige juristen daterer også sandinistenes svik til 1989. Mens folk som Ortegas første visepresident, Sergio Ramírez – i dag en av Mellom-Amerikas mest hyllede forfattere – ikke forlot ham før på midten av 90-tallet, takket Tünnermann for seg «i tide, i begynnelsen», forteller han i telefonen fra sitt hjem. Han bor fortsatt like ved Ortega, men ser ikke lenger noe til sin tidligere våpenkamerat– kun konvoien hans bestående av 15 biler med sotete ruter og en mengde soldater. Tünnermann ignorerer lyden av sirener i bakgrunnen.

Råtten moral

Da han kom tilbake fra USA, like før maktovertakelsen, minnes han at de tilbød ham en praktvilla. Han valgte i stedet å fratre sin stilling, og er i dag en av opposisjonens ledere.

«Katta ut av sekken»-lovene var allerede svært uanstendige, men siden den gang har Ortegas moral bare blitt enda mer råtten», synes han.

Etter tre valgnederlag på rad, vant Ortega valget i 2007, takket være en djevelsk pakt som han inngikk med en korrupt høyrefløy-president, Arnoldo Alemán, i 2000. Alemán hadde utvidet høyesterett og nasjonalforsamlingen, slik at hans egne folk trådte til og hjalp han med å slippe straff, og Ortega hadde innført en ny valglov, så man ikke lenger trengte mer enn 50 prosent av stemmene for å bli president, men kun 35 prosent og fem flere stemmer enn de andre kandidatene. Selv om opposisjonen var litt mer populær, var de langt mer splittet, Så takket være den nye loven, vant Ortega valget i 2007. Deretter fylte han opp styresmaktene med sandinister, som siden den gang har lystret han uten å nøle.

Han kjøpte kirkens støtte med et totalforbud mot abort, og næringslivet kjøpte han med store skattelettelser. Landet var i vekst og det var lite fokus på uthulingen av demokratiet. Samtidig mottok han olje for over tre millioner kroner i året, gjennom et privat firma – ikke via staten – fra Hugo Chávez og ideologisk likesinnede i Venezuela. Etter hvert ble det vanskeligere å skille firmaets økonomi fra familiens privatøkonomi. De kjøpte blant annet medier og hoteller, hvor sønnene og døtrene ble direktører. Sandinistene mistenkes også for å smugle kokain, akkurat som Chavinistene i Venezuela.

Man må være blind for å unngå å se at revolusjonens idealer er døde. Før revolusjonen, hadde han ikke engang et hus, men nå er familien en av landets rikeste.

Det største nålevende venstrefløy-ikonet i Latin-Amerika har blitt en kleptoman og diktator.

Men hvorfor, spør jeg Tünnermann.

På grunn av grådighet, svarer han: «Det er caudillosyndromet: han fikk smaken på makt og penger. Først for å nå sine mål. Så ble det et mål i seg selv, og nå føler han seg uunnværlig».

En annen avhopper fra Ortegas innerste krets er enda hardere i sin dom: «Når han mistet sine idealer? Kanskje han aldri hadde noen», svarer den tidligere sandinist-kommandanten Dora Maria Tellez, som i likhet med Tünnermann har blitt en tydelig opposisjonsleder.

Hun mener at de syv årene Daniel Ortega tilbrakte i fengsel frem til 1974, ødela ham. Han ble introvert og asosial.

Den eneste grunnen til at Sandinistene valgte han som leder etter Somozas fall, var at de to mest karismatiske kandidatene tilhørte hver sin fløy. Hans fargeløshet gjorde ham til et godt kompromiss. Det likner på det som skjedde da den ordinære, nesten triste byen Managua, ble utpekt til hovedstad i 1852: fordi den lå midt mellom den vakre, konservative byen Granada og den vakre, liberale byen Leon.

Ortega var en «ordinær» soldat, forteller Tellez, som kjempet sammen med ham: «Myten om at Ortega var en sterk mann, ble skapt på 1980-tallet for at folk skulle samle seg bak ham under krigen mot Contraerne».

Nå flytter hun igjen fra ett hemmelig til et annet hemmelig hus. Den gang ville Somoza drepe henne – nå vil Ortega drepe henne. «Han er en skruppelløs og maktsyk morder», fnyser hun.

«Cellen er alltid med meg», har Ortega selv sagt i et intervju med mannebladet Playboy i 1987. Her innrømmet også den tidligere speidergutten, som ville bli prest, men heller ble frihetskriger, å ha drept en av Somozas verste torturbødler. Fengselet er nøkkelen til å forstå Ortegas personlighet, skrev en av Nicaraguas ledende journalister, Fabían Medina Sánchez, i biografien han utga i fjor, der tittelen – El preso 198 – viser til Ortegas fangenummer i Somozas fengsel.

Det var der, i fengselet, at han møtte sin kone, Rosario Murillo. «Og det var der han ble kontroll-syk», sier stedatteren hans, Zoilamérica Ortega Murillo, som er 52 år og sosiolog, i telefonen fra Costa Rica, der hun lever i eksil. Siden 1998 har hun beskyldt ham for å ha voldtatt henne, fra hun var 11 år i 1978 og til hun ble 21 år. Hun anklager moren – visepresidenten – for å ha dekket over overgrepene i bytte mot økt politisk makt.

«Fengselet gjorde Ortega unnvikende, forknytt og til en fange i sitt eget sinn», sier hun.

«Han mistet evnen til å lytte. Han har aldri hatt mer enn tre venner. Min mor og ham har lukket seg inne i en boble av makt. Hun er den utadvendte av dem. De er avhengige av hverandre, av kontroll og av sin politistat for å føle seg trygge».

Så hvorfor er det fortsatt noen som støtter dem? For å forstå det, kjører jeg til det stedet hvor alt begynte – den søvnige landsbyen Niquinohomo sør for Masaya, hjembyen til sandinistenes helt Sandino.

Sandinos gamle hus er i dag et museum. Som forventet, er guiden en glødende sandinist. «Alt er som det var den gang», påstår han i det vi går inn til soverommet – selv om alle vet at Rosario Murillo stjal de fleste opprinnelige møblene under «katta ut av sekken»-dagene i 1990.

Han lukter øl, så jeg spør i stedet om følelsene hans for Ortega: «Jeg elsker at han kjemper mot imperiet, som alltid prøver å blande seg», sier han.

«Akkurat som Sandino», tilføyer han.

Han dreper også demonstranter, innvender jeg. Han trekker på skuldrene: «Så send dem i fengsel for å komme på bedre tanker. De unge er som alltid impulsive og overfladiske».

Noen av innbyggerne i hovedstaden Managua klandrer også demonstrantene for den langtrukne krisen: «Jeg vil bare at alt skal bli normalt igjen», sukker en parkeringsvakt.

En gammel kone spør hvorfor de ikke kan vente til neste valg i 2021. En tenåring på et halvtomt marked frykter en ny borgerkrig. «Alle politikerne er jo korrupte», sier han, «men Ortega har i det minste utrettet noe også, så la ham være litt i fred». Likevel støtter de fleste opprørerne – på tross av at mange betaler en høy pris.

Et korsfestet land

Protestene mot Ortega ble ordentlig store på langfredag i år, da demonstrasjonene blandet seg med påskeprosesjonene i det svært katolske landet. Da tør tross alt ikke regimet å angripe dem – selv om flere regimekritiske prester har fått kraftig tilsnakk og trusler. For å beskytte ham, ba Paven nylig om at den fremste av prestene, Managuas erkebiskop Silvio José Báez, måtte forlate landet. Men det var nok også litt for å skape ro omkring Vatikanets forsøk på megling i konflikten – som står helt fast.

Den dagen forvandles hovedstadens hovedgate til et hav av prester i bønn og menigheter i sang. Men det ligger et politisk budskap i det hele, ettersom flaggene vaier i luften og det blir ropt «et fritt Nicaragua» og «de var studenter, ikke kriminelle», som er et kjent slagord blant opposisjonen.

I Masaya har presten Edwin Román invitert Fafos familie og andre ofres familier til å gå ved hans side i «stillhetsprosesjonen», en katolsk tradisjon, der en Jesusfigur i full størrelse bæres gjennom byen ved skumringstid.

Stillheten brytes i korte intervaller av melankolske toner fra en tuba.

«Regimet korsfester Nicaragua, men vi vil – i likhet med Jesus – gjenoppstå», fortalte presten meg i prestegårdshagen like før opptoget. Han er grandnevøen til Sandino grandnevø og en av regimets mest beryktede kritikere. De har straffet ham og sent ham trusler, der de kaller han for en kuppmaker og en «cerite, no sacerdote» – «en dritt, ikke en prest».

Prosesjonen hans blir avbrutt av noen unge sandinister i en bil med lasteplanet fullt av barn i hyrdedrakter, som kjører helt tett innpå dem og spiller høy musikk – en tidligere helt uhørt fornærmelse.

Fafos søster bærer et stearinlys i et hvitt plastkrus gjennom Masayas smale gater. Navnet hans er skrevet med sort tusj over ordet frihet. Hun stirrer tomt fremfor seg. Naboer kikker ut fra lave hus. «Ortegas styre er mer redde for oss enn vi er for dem – det er derfor de er så voldelige», sier søsteren – ellers er hun taus.

Presten bærer Nicaraguas flagg.

Jeg kjenner igjen noen av Fafos fotballgutter i mengden. De har en plakat med bilde av han og det han alltid sa til dem før kampstart, og som de nå sier til hverandre for å holde motet oppe: «Gi alt, uten frykt».

Oversettelse: Ingrid Lerø