Heftig innovasjon må ikke være high-tech

– Jeg er leder på aller laveste nivå i kommunen. Jeg jobber med folk, sier Birgit Valla under en debatt om innovasjon og endring i kommune-Norge i Arendal forrige uke.

Valla er hjernen og initiativtageren bak opprettelsen av Stangehjelpen – en psykisk helsetjeneste i Stange kommune, som har fått stor oppmerksomhet langt utover Hedmarken.

Birgit Vallas ønske var å gjøre noe som fungerte, da hun som psykolog i kommunen for 10 år siden måtte innse at verken brukere eller de ansatte var fornøyd med det psykiske helsetilbudet i kommunen.

– Vi spurte rett og slett brukerne om hva de hadde behov for, og begynte derfra, sier Valla.

– Jeg tenkte aldri at «nå skal jeg drive med innovasjon, liksom». Det jeg skjønte var at det vi driver med innen psykisk helse i kommunen, det funker ikke.

– Senere tok jeg et kurs i ledelse på Bi og fikk vite at det jeg hadde gjort heter tjenestedesign, smiler hun.

Startet helt på nytt

Da Stangehjelpen skulle etableres, tenkte Birgit Valla: La oss starte helt på nytt. Med det innbyggerne vil ha.

– Vi prøvde ut ting mens vi gikk. Det som fungerte fortsatte vi med. Det som ikke funka, la vi bort.

Selv om Valla framstiller seg selv som «leder på laveste nivå», og påtatt naivt koketterer en smule med begreper som innovasjon og tjenestedesign, er hun ingen uerfaren kommunal leder. Hun er som nevnt psykolog, har etterutdanning i ledelse og har både skrevet bøker og holdt en lang rekke foredrag – blant annet om Stangehjelpen.

Og det er ikke så rart at hun er etterspurt. Stangehjelpen er et eksempel på en type kommunal innovasjon som verken har kostet mye penger eller som er spesielt teknologisk nyvinnende. Det er nokså unikt. Derfor valfarter kommuneansatte og -politikere fra hele landet til Stange for å høre hva Birgit Valla & co har fått til. Sist i rekken er byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo, Inga Marte Thorkildsen. Hun vil gjenre starte noe lignende Stangehjelpen i hovedstaden.

Krevende løp

Men veien til anerkjennelse og «innovasjonsstatus» har vært lang og krevende for Birgit Valla og Stangehjelpen. Hun sluttet å gjøre ting innbyggere ikke hadde behov for, men glemte at systemet ofte har behov for de tingene. Som for eksempel å sette en tydelig diagnose eller å skrive uttømmende pasientjournaler på alle brukerne.

– Vi slutta med noen sånne ting. Og det ble det bråk av, forteller Valla. Blant annet kom statlige helsemyndigheter på banen. Man har da regler.

Nå kan det hende at Helsedirektorat og -tilsyn kanskje har et argument eller to når det handler om journalføring og mennesker med psykiske lidelser. Men poenget her handler mer om hvor vanskelig det kan være å tenke nytt i et gjennomregulert system som jo den kommunale helsetjenesten er.

– Vi må slutte å tru at alle problemer kan løses med en ny prosedyre, mener Birgit Valla.

Det har vært mye støy rundt Stangehjelpen. I 2017 konkluderte Fylkesmannen i Hedmark med at Stangehjelpen hadde brutt loven. Lavterskeltilbudet gir psykisk helsehjelp til innbyggerne sine uten at det skrives vedtak eller settes diagnoser.

Stangehjelpen styrer etter prinsippet om at brukeren skal være med å forme tjenesten. De som har behov for psykisk hjelp, kan ta kontakt uten henvisning og uavhengig av hvor alvorlige problemene er.

Kritikken fra Fylkesmannen går ut på at Stangehjelpa ikke fører grundige nok journaler og at det er et pliktbrudd å ikke sette diagnoser, skriver fagbladet Fontene. I fjor kom imidlertid Helse- og omsorgsdepartementet med et rundskriv som sa at kravet om digagnoser for såkalte lavterskeltilbud ikke er absolutt.

Det bor 20.000 mennesker i Stange. De 35 ansatte i Stangehjelpen behandlet ifølge Fontene 630 henvendelser i fjor.

– Det er vanskelig å drive slik vi gjør. Jeg synes det er alt for mye byråkrati som tvinges ned ovenfra, sier Birgit Valla.