Høie eller Normann/Meyer?

Noralv Veggeland er professor ved Høgskolen Innlandet.

SYNSPUNKT. Helseminister Bent Høie står fjernt fra sin partikollega og tidligere minister i samme regjering, Victor Normann ved Handelshøyskolen i Bergen.

Normann har sammen med sin kone, tidligere SSB-sjef, professor Christine Meyer, utgitt boken «Ikke for å konkurrere».

Her hevder de markedet og konkurranse er ikke alltid er et gode for samfunnet.

De mener det offentlige bør innskrenke seg til det oppdraget de har fått fra velgerne og deres representanter.

Når samfunnet har valgt at noen velferdsvirksomheter ikke bør overlates til markedet, så bør de heller ikke oppføre seg som markedsaktører.

De er ikke der for å tjene penger eller konkurrere. De bør derfor «innskrenke seg til å holde seg innenfor de budsjettrammene oppdragsgiveren har gitt dem, argumenterer de for.

Bent Høie ser ut til å ha glemt dette. Sykehusene skal ha økt egeninntjening, drive effektivisering, ha kortere innleggingstid for pasienter og mindre lønnsomme sykehus og avdelinger skal avvikles.

Denne sykehuspolitikken rammer også Ullevål Universitetssykehus. Utbygging av et nytt stort sentralsykehus på Gaustad blir mer lønnsomt.

Men samme sentraliseringspolitikken heier Høie fram i alle regioner. For mange sykehus rir dette jaget etter penger og konkurransefortrinn dem som en mare. Fagfolk reagerer.

Helseforetakene har jo egne styrer med avgjørende beslutningsmyndighet.

Helseministeren er ifølge loven generalforsamling og har ansvar for den overordnede styringen.

Høie har aldri grepet inn mot foretaksstyrene lokaliserings- og rasjonaliseringsvedtak.

Høie argumenterer sterkt for fritt behandlingsvalg i sykehussektoren.

Her er hva han skrev i 2015 om reformen som ble realisert. «Pasienter får rett til fritt behandlingsvalg.

Pasienter med rett til helsehjelp skal selv kunne velge hvor de vil behandles blant godkjente institusjoner – på det offentliges regning.

De regionale helseforetakene skal utarbeide en ny og offensiv strategi for økt bruk av private gjennom anbud. Det skal fortsatt legges vekt på kvalitet, og ikke bare på pris.

Konkurransen vil gi mer behandling for pengene, og gi de offentlige sykehusene insentiver til å bli mer effektive. I dag er det et tak på hvor mange pasienter de offentlige sykehusene får behandle.

Dette taket fjerner vi. Så lenge de kan finansiere det gjennom innsatsstyrt finansiering, står de fritt til å behandle flere enn de har budsjettert for.

Slik får de offentlige sykehusene muligheten til å møte konkurransen som følger av «fritt behandlingsvalg».

Det er grunn til å stille spørsmål med om pasienter har kunnskap nok til å foreta et fritt sykehusvalg, om dette er en måte å stimulere til mer bruk av private sykehus og om finansieringsmodellen sikrer en trygg pasientbehandling.

Det vil nok bli de norske urbane elitegruppene som vil være best i stand til å utnytte systemet

Fritt behandlingsvalg innebærer statlige innkjøp av tjenester fra private sykehus i langt større grad enn under den rødgrønne regjeringen.

Norge er underlagt EU-direktivet om offentlige anskaffelser. Det betyr at offentlige innkjøp av tjenester over kr 500 000/ 110 000 må ut på anbud.

Vi vil kunne få en konsentrasjon av sykehustjenestene som vil skape store problemer i distrikter med lange avstander. De lidende blir pasientene.