Høie som legemiddelrefser

Det lages lister over best og dårligst om alt mulig i disse dager. Hvis helseminister Bent Høie hadde blitt bedt om å lage ei liste over de grådigste og minst etiske bransjene i verden, spørs det om ikke legemiddelindustrien hadde kommer øverst på helseministerens «verstingliste». I Dagens Næringsliv i dag beskylder han legemiddelindustrien for å opptre uetisk fordi de tar så vanvittig høye priser på nye medisiner.

Høyrefolk har det ikke med å kritisere bedrifter fordi de er opptatt av å hente størst mulig profitt ut fra det markedet de betjener. Forklaringen kan være at Høie har sterkere utviklede etiske ryggmargreflekser enn liberalister flest og at han er modig nok til å si det han mener. Eller så opptrer han som representant for de mange lederne i helsevesenet som for tiden sliter med å få budsjettene i balanse blant annet som følge av sterk prisøkning på legemidler. De synes det er godt å se en helseminister som skyter fra hofta og ber bransjen skjerpe seg selv om de selv ikke har stor tro på at det nytter. Det kan også være Høie har et poeng. Flere legemiddelfirma forsøker å utnytte en situasjon for å skaffe seg superprofitt. Det vil Høie avsløre og gjøre noe med, hvis han kan.

Bekkemellem forklarer

Karita Bekkemellem har levd et par tiår i politikkens verden, både som stortingsrepresentant og statsråd for Arbeiderpartiet. Hun meldte i 2009 overgang til helsebransjen. Som administrerende direktør i Legemiddelindustrien er det hennes oppgave å forklare og forsvare bransjen. Det faller henne ikke vanskelig, selv om det fortsatt renner godt med sosialdemokratisk blod i årene hennes. Hun mener Høie ikke tar inn over seg de enorme kostandene som er knyttet til utviklingen av nye legemidler. Det er rundt 7000 nye legemidler på vei inn i markedet de nærmeste årene. Dette er medisiner folk trenger, derfor vil Bekkemellem at Høie skal se legemiddelindustrien som en del av løsningen for pasientene, ikke som et problem.

Det er det såkalte Beslutningsforumet, som ledes av Lars Vorland, som avgjør hvilke metoder eller legemidler som skal godkjennes. Bare i år er det godkjent midler som representerer en kostnadsvekst på nærmere 350 millioner kroner for sykehusene.

Det er ikke mye Høie kan foreta seg. Staten kan ikke begynne å lage billigere piller. Prisen på allerede etablerte produkter er dessuten til å leve med. Da finnes det gjerne flere alternativer, og det kan sies å være en viss konkurranse på pris. Det er de nye produktene som er problemet. Når disse blir godkjent skrus prisen opp med en «fortjeneste som vi ellers kun finner i kjeltringsvirksomhet», for å bruke Høies uttrykk. Han er frisk i kjeften, men han begrunner ikke påstanden sin. I et børsnotert selskap nytter det ikke å forlange å få se kalkylen for hvert enkelt produkt. En må se på selskapet og bransjens lønnsomhet samlet sett.

Det Høie kan gjøre, er å be sykehusene i større grad ta i bruk billigere alternativer. Det er mulig de store selskapene kan presses til lavere priser om Verdens helseorganisasjon bestemmer seg for å sette makt bak kravene. Det kan tenkes at også EU kan komme opp med krav til legemiddelfirmaene som de ikke bare kan avvise.

I beste fall kan prisene gå noe ned på nye produkter, men politikerne vil ikke klare å oppheve den børslogikken de store legemiddelfirmaene styres etter. Eierne forventer at selskapene henter ut så stor profitt som mulig fra markedet.

Garanti for pris

Det som for alvor kan få kontroll med prisene, er at politikerne makter å holde igjen på bruken av nye legemidler. Det er mulig å bestemme seg for å knytte godkjenning av et legemiddel sammen med forhandlinger om pris. Det går an å si at norske sykehus ikke skal ta i bruk et nytt legemiddel før staten har fått en garanti for en makspris de fem, ti neste årene.

Å legge seg på en slik linje for alle nye legemidler ville blitt et politisk mareritt. Folk forlanger raskt medisiner som gir gode resultater.

Karita Bekkemellem er på pasientenes side og sier «medisinene koster det de koster». Bent Høie vil også være på pasientene side. Hans problem er at pasientene ikke vil forholde seg til at det er grenser for hva en behandling kan koste.

Det er ingen løsning i sikte. Det blir bare verre. Flere pasienter lever lenger og blir storforbrukere av medisiner. Det pøses på med nye medisiner som forlenger levetiden. De børsnoterte legemiddelfirmaene gnir seg i hendene. Det blir solid profitt å hente ut av markedet – i alle fall fra land som Norge der regjeringen bare hiver innpå noen ekstra oljemilliarder for å betale «det medisinene koster».