Høyere utdanning som livbøye: – Vi trenger ikke lydige og logrende universiteter

Samhandlingen mellom kunnskapsinstitusjoner og arbeidslivet har store mangler. Det forverrer både nordmenns helse og barnefattigdomstatistikken, ifølge NAVs kunnskapsdirektør, Yngvar Åsholt. Torsdag holdt han innlegget ”Hvordan kan utdanningsinstitusjonene redde velferdsstaten og sikre Norges fremtid?” under Kunnskapskonferansen 2016, som ble arrangert av Høyskolen i Oslo og Akershus.

– Men det skal jeg ikke svare på. I stedet skal jeg provosere litt. Dere har en jobb å gjøre, og vi har en jobb å gjøre, sa han til en fullstappet forelesningssal i Pilestredet 48.

Blant tilhørerne var forskningsledere, universitetsrektorer, direktører fra privat næringsliv og statlig etat, og representanter for de store fagorganisasjonene.

Etterlyst: rebellen i høyere utdanning

Gjennom flere ”observasjoner” ble de største utfordringene (i alle fall i Navs og Åsholts øyne) satt i søkelyset.

– Vi har så store og gjennomgående viktige oppgaver, at vi trenger all den hjelpa vi kan få. Vi trenger ikke lydige og logrende universiteter og høyskoler, men noen som skjønner den businessen vi driver med, skjønner de utfordringene Norge står ovenfor, og som er i stand til å hjelpe – og utfordre systemet på en god måte, sa han.

”Observasjon 1: Arbeid som velferdspolitisk virkemiddel står ikke særlig sterkt i akademia verken når det gjelder forskning eller utdanning,” lyste det fra Åsholts presentasjon, til ett og annet bekreftende nikk i salen.

Han påpekte likevel at holdningen til Nav har bedret seg veldig de siste årene, også blant utdanningsinstitusjonene. Blant annet kan Nav nå være med på forskningssøknader til Forskningsrådet, noe som hadde vært mer eller mindre utenkelig tidligere, ifølge Åsholt, før han vendte tilbake til det som kan kalles hans hovedtema: ”arbeidsinkludering.”

– Å lykkes med integrering i arbeidsmarkedet – der står kampen. Vi kan ikke bare lese Stortingsmeldingen og få fasiten, sier han, og spisser albuene.

– Én av seks mottar velferdsytelser i en eller annen form – og er ikke i arbeid selv om de er i arbeidsdyktig alder. (…) Helsen, utdanningsnivået og arbeidsmiljøet i Norge har aldri vært bedre enn i dag. Det er veldig vanskelig å si hva som er riktig nivå for at noen skal kunne kalle seg syke. Men at dette er riktig nivå, skal ingen fortelle meg. Systemet, slik det er i dag, fungerer ikke.

Av nye tiltak fremhevet han samarbeidet med HiOA, Kompetanse for arbeidsinkludering (KAI), og fremholdt at målet med dette var å ”drive forskning i verdenstoppen på dette området.”

Praktisk kunnskap

Men per nå er det ikke god nok praktisk kunnskap blant akademikere for å drive god og relevant undervisning, mener Åsholt:

”Observasjon 2: Det er et paradoks at universiteter og høyskoler med et tydelig samfunnsmandat, utdanner studenter innenfor profesjonsfagene uten (særlig) kunnskap om arbeid som velferdspolitikk.”

Kombinert med det Åsholt beskriver som ” for grundige prosesser” i forskningssektoren, blir man ”ofte lite relevant.”

– Det er grunn til å tro at dette hemmer studienes og forskningens nysgjerrighet og relevans, sa Åsholt, som mener det muligens foregår for mye ”årsaksforskning – det som forklarer ting får mye fokus”, sammenlignet med forskning på ”hva som egentlig funker.” Han skulle ønske "universitetene og høyskolene beveget seg ut på dypt vann" oftere.

– Inkluderingskompetanse, som er hovedinnholdet i KAI, utfordrer profesjonsfagene ettersom de bryter med tradisjonell faglige perspektiver og tilnærminger. Klarer dere å ta dette inn i basisfagene/studietilbudet? Det er alt for mye synsing om hva som fungerer. Vi trenger et systematisk samarbeid mellom universiteter og høyskoler, og de operative enhetene, slo kunnskapsdirektøren i Nav fast.

Motbør

Det er ikke tvil om at det kan komme mye godt ut av tettere samarbeid mellom arbeidslivet og utdannings- og forskningsinstitusjonene.

Men med dagens rammeverk kan det virke som at det knapt nok er en fjern drøm. For i innlegget som fulgte Åsholt tok førsteamanuensis ved fakultet for teknologi, kunst og design ved HiOA, Kyrre Begnum, ordet. Hans innlegg var titulert ”Gi meg rom til å utvikle kunnskap!”. Med utropstegn.

– Jeg er altså en forsker og en foreleser som burde vært i verdensklasse, og burde forstått ting bedre, var hans åpningslinje.

I en fiffig sammenligning med et F1-race mente han at akademikere og forskere fra utsiden ble sett på som relativt ensporet og dørgende kjedelig. Fra innsiden derimot, er det som å være racerbilsjåføren: det må manøvreres fra side til side, med mange irriterende konkurrenter og hindringer, og det går stadig raskere. Og så er det kun vinneren som huskes.

– Jeg blir invitert til å være med på et forskningsprosjekt her, og så må jeg sende en artikkel på ny, samtidig som jeg prøver å komme meg gjennom de forelesningene jeg skal ha. Det er en enorm utfordring midt inne i det her. Det ser helt annerledes ut.

– Vi blir målt på veldig mange faktorer. Det er veldig mye vi skal få til. Jeg skal få flere gjennom studiet, jeg skal helst gjøre det uten et auditorium. Jeg skal selvsagt digitalisere, for jeg skal undervise smartere. Jeg skal både hente studentene til min forskning, men også ta med egen forskning til studentene.

Og tiden som blir igjen etter effektiviseringen og digitaliseringen? Med dagens system skal den gjerne fordeles på alle de forskjellige feltene – noe som fort fordobler timene som i utgangspunktet var frigjort. At systemet i dag gjør det vanskelig å levere verdensklasseforskning i stor skala, for arbeidslivet - basert på praktisk erfaring, er helt sikkert, mener Begnum.