Høyrepopulisme i fåreklær

SYNSPUNKT: Som den klassiske keynesianismen er designet for nasjonal politikk er også ny-keynesianismen innrettet på nasjonale krisetiltak og mot frihandel. Den nyvalgte presidenten i USA, Donald Trump og hans rådgivere, er retorisk inspirert av ny-keynesianske prinsipp.

Det skal brukes store offentlige midler til utbygging av fysisk infrastruktur og økonomisk nasjonalisme med høye tollmurer – «America first». Keynesianisme gjøres til ideologi for høyrepopulisme.

De to amerikanske nobelprisvinnerne i økonomi, Joseph Stiglitz og Paul Krugman, er vår tids meste kjente eksponenter for den såkalte ny-keynesianske makroøkonomiske teorien med dens politiske avledninger. Disse to økonomene representerer faglig prestisje på et høyt nivå, de leses og refereres til, men kjemper motstrøms mot nyliberalismen, og har så langt blitt avvist av den med politiske og økonomiske eliten.

De to argumenterer for statlige strakstiltak mot stagnasjon og økende arbeidsledighet, ikke usikre langsiktige tiltak som skattekutt og lave renter.

I stedet har høyrepopulister som Trump plukket opp noen av disse strategiene, men de satser samtidig motsigelsesfylt på nyliberale skattekutt for de rike. For dette skal gi økte investeringer og innovasjonskraft i Trumpland.

Ser vi de to økonomene er de i dag i ferd med å innta den rollen som John Maynard Keynes spilte i mellomkrigsårene, og som skapte teorigrunnlaget for en politisk vei ut av den dype internasjonale økonomiske depresjonen.

Hans teorier ble fanget opp av europeiske sosialdemokratier, og realisert som vellykket politikk de første tiårene etter andre verdenskrig. Høyrepopulistene speiler seg i disse teoriene. De framhever en aktiv stat, statlige institusjonelle og økonomiske intervensjoner, og økte offentlige utgifter.

For Keynes var dette nødvendig i en kapitalistisk økonomi i krise – for å gjenopprette og bevare en aggregert effektiv etterspørsel og kjøpekraft med full sysselsetting som mål. Slik kunne både arbeidsledighet og inflasjon etableres på et lavt og stabilt nivå.

Utbyggingen av den keynesianske velferdsstaten i etterkrigsårene med universelle rettigheter, politisk ledet av sosialdemokratiet, ble et viktig element i politikken for å opprettholde stabil effektiv etterspørsel i samfunnsøkonomien.

Samtidig som sosialdemokratiet kunne realisere sine ideer om sosial og økonomisk utjevning og rettferdighet. I USA kom Franklin D. Roosevelts «New Deal».

Nå perverteres denne keynesianske politikken. Høyrepopulister som Donald Trump i USA og Marine Le Pen i Frankrike framfører en politisk retorikk som om de var nyfrelste sosialdemokrater.

I virkeligheten er de ulver i fåreklær som går løs på sosiale New Deal-ordninger i USA som Obamacare, Medi-Care, Medi-Aid og Elderly Care. Politikken bygger riktignok på en aktiv stat, på statlige institusjonelle og økonomiske intervensjoner, og økte offentlige utgifter.

Men hvor skal Trump hente pengene til slike formål fra? Ved å bygge ned velferdsordninger, ved privatisering og ved å nekte arbeiderklassen økonomisk framgang, skal man tro politikken hans.

I vår tid hersker innstrammings- og privatiseringspolitikken som svar på finanskrise og manglende vekst i verdensøkonomien. Mest tydelig ser vi utslag av denne innstramnings- og privatiseringspolitikken i EU.

Her pålegges kriserammede Hellas og andre middelhavsland innstramninger som raserer deres samfunnsliv. Ny-klassiske økonomer forteller dem at dette er veien å gå. Høyrepopulister som Trump bryter med denne strategien og framhever en ekspansiv stat.

De praktiske reformene som logisk følger har til dels drastiske konsekvenser i et nyliberalt perspektiv. Dette forklarer noe av det politisk-økonomiske kaoset som hersker i USA for tiden – utover presidentordren om innreiseforbud fra seks arabiske land.

Det betyr tilbakeføring av fysisk infrastruktur som jernbane, vann og telekommunikasjon, men ytterligere privatisering av sosial infrastruktur som omsorgstjenester av typen nevnt ovenfor. Trump står for omfattende regulering av finansnæringen, skattereformer og intervensjoner i infrastruktursektorer.

Til sist betyr dette en kraftig økning i offentlige utgifter som konsekvens. Samtidig har USA allerede nesten gigantiske 2.860.000 milliarder dollar i lån internasjonalt.

Med sikte på industribygging og inntekter innenlands vil Trump også opprette handelsboikott og tollmurer. Blant annet vil han innføre straffetoll på 40-45 prosent mot Kina og Mexico, så egne varer og tjenester igjen blir konkurransedyktige innenlands i USA, og nye arbeidsplasser og verdier blir skapt som følge av økt etterspørsel. Kinesiske motreaksjoner som vil ramme USA’s egen økonomi lurer han unna.

Ifølge tall taper USA 265 milliarder dollar i året på handelsunderskudd bare overfor Kina. Trump er proteksjonist og nasjonalist. Derfor vil han avvikle frihandelsavtaler og pågående forhandlinger om slike, slik som TTP (Stillehavsområdet) og TTIP (USA og EU).

Selv NAFTA (frihandel mellom USA, Canada og Mexico) vil han oppløse. Proteksjonisme skal råde. Han pålegger sågar en streng økonomisk straff på bedrifter som ønsker å flytte disse fra USA til utlandet, har han uttalt etter valget.

USAs Donald Trump seiler under falskt flagg. Det amerikanske nettstedet Counter Punch uttrykker det slik angående hans doktriner. «De innebærer at du kan fremme de mest ekstreme krav uten å angi måter å følge dem opp – det er opptil folk å bevise at de er bare usann bullshit».

Men likevel kan man påvise at han gjemmer sine løsaktige politiske utsagn bak perverterte kjente ideologier og teorier. For eksempel når Trump i sine uttalelser tilsynelatende er sosialdemokrat med tro på staten og med referanse til New Deal angående offentlig satsing på fysisk infrastruktur. Det skal gi tiltrengte nye arbeidsplasser og økonomisk vekst.

Men hvor er veien dit? For andre ganger er han derimot ren nyliberalist, imot stat, sosioøkonomisk utjevning og offentlige velferdsordninger.

Det henger ikke sammen.

Noralv Veggeland

Foto

(Foto: HiL)

SYNSPUNKT. Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Lillehammer.

---