Høyres sjansespill

Regjeringen er blitt omgjort til en flertallsregjering med fire partier, og det er valg i høst.

Begge deler forklarer at regjeringen i denne ukens forslag til revidert nasjonalbudsjett bruker mer oljepenger, og gir gass, i en situasjon der den egentlig burde ha bremset veksten i økonomien.

Alle regjeringspartiene måtte få noen godbiter til sine velgere, og det var ingen som var villige til å ta ansvar for upopulære kutt eller avgiftsøkninger.

Flertallet i Stortinget gjør dessuten at Finansdepartementet kan være sikker på at det ikke blir noen nye påplussinger under stortingsbehandlingen.

Budsjettet er ikke tilpasset situasjonen

Resultatet av all denne politiske tenkningen er blitt et statsbudsjett som i utgangspunktet ikke er tilpasset landets situasjon.

I budsjettets beskrivelse av norsk økonomi kommer det tydelig frem at vi nå har såkalt full kapasitetsutnyttelse, og at det i en god del steder er vanskelig å få noe mer ut av den arbeidskraften og den kapitalen vi har tilgjengelig.

Tradisjonell samfunnsøkonomisk tenkning tilsier at budsjettpolitikken da bør kjøle ned økonomien. Enten bør man kutte noen offentlige utgifter, eller øke noen skatter/avgifter slik at den samlede etterspørselen blir redusert.

Dersom man ikke strammer inn, og tvert imot fortsetter å stimulere økonomien, vil den økte innsatsen ikke føre til økt aktivitet – den vil bare føre til at lønninger, priser og renta stiger, og at vi ganske raskt svekker vår internasjonale konkurranseevne.

Det har vi opplevd før. Det store nederlaget til tidligere statsminister Kåre Willoch var at han lot samarbeidspartiene i sin regjering presse opp utgiftsnivået, og at Ap i alle år etterpå kunne si at de måtte overta for å rydde opp etter Høyres vanstyre.

Veldig mye er forandret siden den gangen. Økonomien er åpnere – dessuten har vi langsomt, men sikkert økt kapasiteten ved å sette stadig mer av oljeformuen vår i arbeid.

Det er ikke sikkert vi trenger den samme finstyringen som i gamle dager, og det er dessuten fortsatt en god del budsjettdisiplin igjen i regjeringen.

Kommunene og fylkene får såpass liten økning i sine overføringer at det kan hende de blir tvunget til å kutte i sine tjenestetilbud.

Viktig å kunne justere

Dersom man tar med at det denne tirsdagen bare var en revidering av årets statsbudsjett som ble lagt frem, kan man forstå at finansministeren varmer opp økonomien ytterligere.

I en revisjon er det et mål å skape minst mulig uforutsigbarhet. Kutt i utgifter og substansielle endringer av skatter og avgifter bør ideelt sett bare drøftes en gang om året – i den ordinære budsjettbehandlingen på høsten.

På den annen side er hele formålet med revidert nasjonalbudsjett å passe på at den økonomiske politikken er tilpasset virkeligheten.

Det er viktig å ha en mulighet hver vår til å justere, dersom vi er på gal kurs. Hvis vi ikke justerer, kommer andre aktører og tunge økonomiske realiteter til å gjøre det.

Norges Bank har allerede gitt et varsel om rentehevinger, men man kan nå ikke utelukke at de vil komme tidligere, eller at det kanskje kan komme et kvartpoeng ekstra som en følge av at regjeringen fører en såkalt ekspansiv finanspolitikk.

Dersom økningen i styringsrenten fører til at også boliglånsrentene øker tilsvarende, kan boligprisene falle.

Økonomiprofessor Erling Røed Larsen kaller renteheving for boligmarkedets atomknapp, og viser til beregninger der én prosent renteøkning fører til 14 prosents nedgang i boligprisene.

Mange nordmenn har lån til over pipa, og om de blir presset til å selge i et fallende boligmarked, kan det bli store ubalanser i økonomien.

Sannsynligheten for en slik utvikling er det ikke lett å si noe om – annet enn at den har økt.

Frp-leder og finansminister Siv Jensen er direkte ansvarlig, men hun og hennes parti vil antagelig slippe lett unna, dersom økonomien skulle komme i alvorlig ubalanse.

Av dagens regjeringspartier er det bare Høyre som må svare på forventningene om at de er økonomisk ansvarlige. Det er Erna Solberg som tar en sjanse – ved at hun tillater en politikk som kan komme til å plage Høyre i mange tiår fremover.

Ett tall vil bli husket

Om vi et år eller to fra nå kan fastslå at budsjettet for 2019 var skadelig for norsk økonomi, er det antagelig et tall fra denne tirsdagen som kommer til å bli trukket frem: 0,5.

Regjeringen visste at det var mer enn normalt godt trøkk i økonomien, likevel økte den såkalte vekstimpulsen med 0,5.

Det er denne impulsen som hvert år brukes for å beskrive om et budsjett er innstrammende/kontraktivt eller stimulerende/ekspansivt.

Det er ikke bare tallet som vil bli husket, det er også finansministerens argumentasjon.

Én ting er at hun i intervjuer betegnet vekstimpulsen som en teknisk ting som egentlig ikke betyr noe. Det er ganske sterkt – tatt i betraktning av at Finansdepartementet i alle år har sett på akkurat dette målet som et av de viktigste for å vurdere om budsjettet er tilpasset den økonomiske situasjonen.

Enda mer alvorlig er det at Siv Jensen bortforklarte vekstimpulsen med å si at den måtte sees i sammenheng med fjorårets. Da var det nemlig en negativ impuls på 0,4.

Argumentasjonen er tilsynelatende grei: Regnskapet for i fjor viste at vi brukte langt mindre penger enn budsjettert. Trygdeutbetalingene var eksempelvis fem milliarder lavere enn beregnet.

Når vi brukte mindre penger i fjor, må vi kunne bruke mer i år. Det dreier seg bare om hvilken periodisering vi skal ha.

Da Siv Jensen på pressekonferansen ble spurt om departementet noen gang tidligere har brukt en slik argumentasjon, hadde hun svaret på rede hånd. Sigbjørn Johnsen brukte den samme metoden i den rødgrønne regjeringens tid.

At det har vært budsjett-triksing før, rettferdiggjør ikke ny triksing nå. Pressvirkninger i økonomien måles her og nå. Det har betydning hvordan den var for halvannet år siden, men på en helt annen måte enn Siv Jensen ville ha oss til å tro denne uken.

Det økonomisk mest interessante med at vi brukte mindre penger i fjor, var at økonomien likevel gikk så bra. På tross av at man strammet inn – altså at budsjettimpulsen var på minus 0,4 – så ble det mer trøkk i økonomien.

I fjor var det litt mer slakk i økonomien enn det er nå. Det logiske ville da være å stramme inn enda mer i år enn det man faktisk gjorde i fjor.

Dette er en logikk Siv Jensen nekter å forholde seg til. Hun anså det antagelig som politisk umulig.