Høyres tvil om valgfriheten

Partilandsmøter regisseres i økende grad som jubelmøter. Det aller viktigste for alle partier er å vise omverdenen at entusiasmen og gløden er stor.

Når delegatene på Høyres møte på Gardermoen denne helgen heier på Erna Solberg, er det imidlertid all grunn til å tro at det er på ekte.

De aller fleste mener hun gjør en strålende jobb som statsminister og de mener at hun kommer til å være Høyres aller beste kort i valgkampen.

Trygg og samlende

Det har de antageligvis rett i. På popularitetsmålingene har hun tatt innpå, og noen steder passert, Jonas Gahr Støre. Hun har på ganske kort tid skaffet seg et omdømme som trygg og samlende.

Regjeringspartiene gjør det dessuten relativt bra på meningsmålingene. Her er det viktig å understreke «relativt». Ser man på gjennomsnittet av alle målinger ligger Høyre snaue fire prosentpoeng under valgresultatet fra fire år siden, mens Frp er drøye to poeng under.

Når Venstre i tillegg stadig dupper under sperregrensen, er det ikke lenger borgerlig flertall. Likevel er marginene små. Det skal ikke så mye til for å kopiere valgresultatet fra 2013, og det er slett ikke umulig at Høyre i valgkampinnspurten kan få et såkalt styringstillegg – noen prosentpoengs oppslutning ekstra rett og slett fordi Erna Solberg er en solid statsminister.

Ekstra oppmuntrende for Høyre er det at Arbeiderpartiet ser ut til å slite hardt med oppslutningen. En eventuell regjering med et svakt Ap og et sterkt Senterparti virker avskrekkende på en god del av de velgerne som flyter mellom Høyre og Ap.

Når det allikevel kan stilles spørsmål ved grunnlaget for Høyre-folks optimisme, skyldes det grovt sett to ting. Det viktigste er at forholdet mellom partiene på såkalt borgerlig side er blitt slik at Høyre kan miste makten, selv om partiet vinner valget.

Den andre er at Høyre sliter med å få frem gode vinnersaker i valgkampen – eller motsatt; de drar med seg noen saker som kan skyve velgere bort.

Den viktigste av dem er skatten. VG har denne uken både hatt førstesideoppslag og kommentar om hvordan Høyres skattelettepolitikk har vært for de såkalt superrike, og ikke for oss vanlige folk.

Det er Arbeiderpartiet som har fått Finansdepartementet til å finne frem tallene, men det kan ikke bestrides at kutt i formuesskatten selvfølgelig betyr mest for dem som har svære formuer. Når VGs kommentator uten forbehold påstår at denne politikken er et resultat av at Høyre er et interesseparti for de aller rikeste, slår det hardt.

Aller verst er det at de mulige positive resultatene av skattelettelsene foreløpig ikke er synlige. Jobbveksten i privat sektor har vært ekstremt lav i denne fireårs-perioden.

Det skyldes hovedsakelig fallet i oljepriser, men det er samtidig ikke mulig å se at lettelsene i formuesskatten har ført til økt jobbskaping i de næringene som faktiske går veldig bra for tiden. Høyre må fortsatt holde seg med anekdotisk dokumentasjon for at skattelettene virker.

Fedrekvoten

Denne uken dukket det også opp en annen sak som er vanskelig for Høyre: Dagens Næringslivs oppslag om at menn har tatt ut mindre foreldrepenger etter at fedrekvoten ble redusert.

Dette er stikk i strid med det Høyres talspersoner fortalte da de i 2010 gikk inn for å øke valgfriheten for barnefamiliene. Dagens kulturminister Linda Hofstad Helleland var blant dem som hevdet at dagens fedre frivillig velger å være hjemme med barna sine så lenge de kan, og at det ikke er nødvendig å tvinge dem til det gjennom en fedrekvote.

Nå innser Hofstad Helleland at hun var for optimistisk, og at det er nødvendig med fedrekvote for å tvinge pappaene til å være hjemme sammen med sine null-åringer.

Denne saken i seg selv er ikke så stor, men den er en del av et større saksfelt der det er veldig uklart hvilket ben Høyre skal stå på.

Spørsmålet om hvor mye valgfrihet man skal gi familiene ligger under diskusjonene både om barnetrygd, kontantstøtte og barnehagesatsing.

De verdikonservative og familieorienterte står mot de lyseblå sosialdemokratene som ikke ser ut til å nære noen frykt for at staten overtar stadig mer av ansvaret for oppdragelsen av barn og unge.

Det er den samme delen av partiet som denne helgen kjemper for at Høyre skal tillate eggdonasjon.

Dette spørsmålet gjøres nå til en markørsak i en av de konfliktlinjene som alltid har ridd partiet – kampen mellom de verdikonservative og de verdiliberale. Striden er såpass opphetet at den kanskje ender i en utsettelse.

Om det i så fall vil berolige Kristelig Folkeparti er usikkert. I disse dager skrives og menes det mye om betydningen av Høyres valg for et fortsatt Krf-samarbeid. Sier de nei til eggdonasjon øker de sannsynligheten for at Krf vil falle ned på borgerlig side etter valget. Sier de ja, vil Krf oppfatte Høyre som nesten like verdiliberalt som Arbeiderpartiet.

Dette er en analyse som har noe for seg, men som overser at Kristelig Folkepartis landsstyre i høst fattet en avgjørelse som mest sannsynlig vil fjerne partiet fra Høyre. Når Krf både utelukker regjering og formalisert samarbeid med Frp, stenger partiet også døren for Høyre. Forutsetningen er da at Høyre bestemmer seg for å fortsette samarbeidet med Frp.

Nye kabaler

Den forutsetningen ble det skapt noe tvil om i NRKs politiske kvarter torsdag morgen. Da gjorde Erna Solberg det veldig tydelig at hun likestiller Frp og Venstre/Krf.

Det kan bety at hun etter en eventuell borgerlig valgseier ikke automatisk vil fornye Frp-samarbeidet, dersom sentrumspartiene gir henne beskjed om at hun da velger dem bort.

Man kan tenke seg at hun forsøker seg på helt nye kabaler – enten med ren Høyre-regjering eller med en blågrønn regjering med uutalt støtte fra Frp.

Slike konstellasjoner skal det spekuleres mye på i månedene som kommer. Og nettopp det er et problem for Høyre. Det kan lett bli skapt et inntrykk av at det er kaos på borgerlig side. Erfaringen tilsier at det er en oppskrift på valgnederlag.

Aslak Bonde

ANALYSE-forfatter Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker. Han er utdannet cand.philol., og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.