Høyt, ­skittent spill

Tok Frankrikes president munnen for full da han gikk hardt ut mot ekstrem islamisme?

Det var lett å skjønne hvorfor Emmanuel Macron var sint og fortvilet etter det brutale drapet på den franske læreren Samuel Paty for en drøy uke siden. «Islamister vil ta vår fremtid», sa Macron, og lovte en tøffere linje overfor ekstremister. Og det virket som om budskapet ble godt mottatt på hjemmebane og i Vesten.

Men i Ankara benyttet Tyrkias sterke mann, president Recep Tayyip Erdogan anledningen til å ta (nok et) oppgjør mot Vesten generelt og Frankrike spesielt. I knallharde ordelag langet Erdogan ut mot Macron og stilte spørsmål ved den franske presidentens mentale helse.

Plutselig var rollene snudd om. Den franske tragedien ble i løpet av få dager et geopolitisk drama.

Erdogan, en europeisk Nato-alliert, utpeker Frankrike som verdens muslimers fremste fiende. Han snudde rett og slett på Macrons argumentasjon om fiendebilder og brukte den mot ham selv. Og etter at Erdogan kom på banen, har Frankrike-hatet fått bein å gå på. Sympatien med Frankrike er snudd til forakt og sinne i store deler av den muslimske verden, og den betente «karikaturstriden» er på blitt en diplomatisk nøtt for alle verdens utenriksdepartement. Boikott, demonstrasjoner og diplomatiske protester fra hele den muslimske verden, er resultatet av Erdogans unike evne til å fiske i opprørt hav.

Recep Tayyip Erdogan er en kynisk politisk spiller som vet hvor han skal flytte sine brikker for å oppnå det han vil. Og nå vil han tydeligvis ta rollen som den naturlige lederskikkelsen i den muslimske verden. Erdogan spiller svært høyt. Han sliter med populariteten hjemme, og benytter anledningen til å skaffe seg en ytre fiende.

Macron sa for en stund tilbake at «Islam er krise». Så hans standing i den muslimske verden var ikke overvettes god før drapet på Paty. At Frankrike kjørte lysbilde-show med karikaturtegninger på store offentlige bygninger for å vise sin avsky mot drapet på Paty, har nok ikke bidratt til å lette stemningen.

Og Recep Tayyip Erdogan kjenner sin besøkelsestid. Han er en politisk opportunist uten sin like. Både Putin og Trump blir smågutter i forhold.

De siste ukene har han vært i konflikt med Hellas om mulige oljefelt i Egeerhavet og han har blandet seg inn i striden i Nagorno-Karabakh. Fra før han han ligget i en årelang strid med Tyskland og Angela Merkel. Og han har gitt USA skylda for de økonomiske nedgangstidene i Tyrkia.

For Erdogans Tyrkia har lenge stått midt i en enorm økonomisk krise. Recep Tayyip Erdogan la i våres fram en gigantisk krisepakke, men så kom korona og gjorde vondt verre. Derfor prøver den tyrkiske presidenten å skaffe seg (enda flere) ytre fiender i stedet for å møte problemene han har på hjemmebane.

Den taktikken er han ikke den første politiske lederen som benytter seg av. Men konsekvense kan bil styggere enn selv Erdogan liker. Det er allerde blitt mer enn stygt nok. Torsdag ble tre mennesker knivdrept av en ung tunisier i Nice.

Recep Tayyip Erdogan bør ta sin del av ansvaret for det som har skjedd i Frankrike og det "clash of civilizations" som nå bygger seg opp mellom den muslimske og vestlige verden.