Annonse
Aktuell profil
Hun med diamant i tanna
Kirsti Dahle arvet noen penger. Da tenkte hun: Nå gjør jeg det. Jeg setter inn en diamant i tanna. Og det gjorde hun. Håpet var at det skulle få folk til å si: ”Det er hun med diamant i tanna.” I stedet for som alltid: ”Det er hun som sitter i rullestol.”
Annonse
Hun satt i et vanlig flysete på vei til en konferanse i Bergen for å holde et foredrag. Nye Ray Ban-solbriller. Nye klær. Hun fikk assistenten sin til å legge det ene benet hennes i kryss over det andre. Så satt hun der som en hvilken som helst liten kvinne; bare som den hun er; ”anonym”. Og følte seg helt topp.
Se meg
Hele livet har Kirsti Dahle slåss for å få folk til å se bortenfor rullestolen, se den jenta som sitter der, at det er en vanlig kvinne, en normal person. Derfor kjøpte hun seg den diamanten i den ene hjørnetanna for noen år siden. Derfor ville hun vasse i høstløvet sammen med fotografen. Og derfor begynte hun å røyke allerede som 13-14-åring.
- Jeg begynte å røyke for at de andre i gata skulle skjønne at jeg var normal. For du blir stempla som evneveik når du sitter i rullestol, sier Kirsti og forteller om foreldre som skjønte at de ikke skulle sy puter under armene hennes, selv om hun var født med en sterk funksjonshemning.
- Jeg måtte bidra med det jeg kunne. Det er ikke lite blåbær jeg har rensa, for det ble stilt samme krav til meg som til mine søsken. Det har vært med på å gjøre meg robust.
Annonse
Trodde hele tiden hun skulle dø
Men selv om Kirsti Dahle vil at folk skal se at hun er en vanlig dame, så har ikke livet hennes vært helt vanlig.
- Ingen spurte meg hva jeg skulle bli som stor. Og i det ligger det veldig mye…
Da Kirsti ble sju år ble hun sendt på institusjon. Det var ingenting som het integrering i skolen den gang. Dessuten hva skulle hun egentlig med skolegang, hun som ikke kom til å bli særlig gammel likevel? Kirsti forteller at hun måtte slåss for å få lov til å ta ungdomsskoleeksamen.
I dag er Kirsti Dahle ansatt som fagkonsulent i ULOBA, et andelslag for brukerstyrte personlige assistenter, eller borgerstyrte, som de velger å kalle det. – ”Bruker” er noe passivt, en som mottar, en som er lavere på rangstigen. Med ordet ”borger” er man mer likeverdig.
Blir mer og mer sint
– Rent teknisk har verden gått fremover. Men med holdninger er det gått skuffende, skremmende og overraskende lite fremover. Mitt inntrykk er at trygdekontorene har et langt stykke vei å gå holdningsmessig: ”Funksjonshemning” er ikke det samme som ”redusert arbeidsevne”. Flere av mine kolleger jobber mer enn mennesker jeg kjenner som ikke har funksjonsnedsettelser. Likevel blir man ikke sett på som ”ordinær arbeidskraft”. Man blir sett på som ”sjuk”.
Med årene er Kirsti blitt mer bevisst på ordbruk, samtidig som erfaringer og voksende innsikt har gjort henne mindre medgjørlig.
- Jeg blir faktisk mer og mer sint. Før tenkte jeg at det er lurt å være saklig og nyansert. Men nå tenker jeg: ”How dare you!” Jeg kan ikke noe for at situasjonen min er som den er. Jeg har pokker ta meg samme rettigheter som andre. ”Så fin bil du har,” sier folk. ”Har man råd til bil og enebolig på trygd?” Alle tror du går på trygd når du sitter i rullestol. ”Nei, er du i jobb?” - Ja, og jeg tjener faktisk bra!
- Og fulle menn på byen: ”Nei, så trist at du sitter i rullestol, du som er så pen!” - Hvis du ikke er pen, da er det helt greit?
- ”Du er alltid så blid, du!” - Ja, men herregud, er jeg grinete får jeg vel holde meg hjemme!
- Og hva er det folk egentlig sier, når de etter en trafikkulykke påstår at ”det var nok best at han døde, så han slapp å sitte i rullestol”? Det er som om livet mitt er verre enn døden.
Annonse
Vokste opp i Aetat
Kirsti pleier å si at hun er vokst opp i Aetat. Og det er kanskje ikke så rart, for hun har jobbet der nesten hele sitt voksne liv, fra hun var 21 år og fremdeles bodde på institusjon. Stort sett opplevde hun å bli bra mottatt i Aetat – som ansatt. Da har livet på den andre siden av skranken vært atskillig mer strevsomt.
- En av livets virkelig store frustrasjoner er møtene med alskens etater og vesener. Ingen tenker helhetlig, og svært få er i stand til å tenke differensiering. Det hjelper lite for oss med funksjonsbegrensninger at vi har all verdens utdanning og jobbtilbud hvis vi ikke får assistanse til å stå opp tidlig nok til å møte på jobb om morgenen, eller hvis bilen må stå på spesialverkstedet på andre siden av landet halvparten av året - fordi reanskaffelsestiden nå er økte til elleve år. Hvor attraktivt er det da å ansette en arbeidstaker med slike "lyter", liksom!
