Hva betyr korona­krisen for psyken?

Camilla AC Tepfers er partner og gründer i inFuture.

SYNSPUNKT. Sommerferien er over for de fleste av oss. Den ble annerledes i år. Samtidig markerte den overgangen til det vi håper er slutten på koronakrisens akutte fase. Hvordan har det gått med oss så langt, rent mentalt?

I en av undersøkelsene hvor man har sett på hvordan koronakrisen har påvirket unge, har man altså fått det ovennevnte svaret, om god hjelp av skjermbruk. Det er et overraskende resultat. Mer om hvordan skjermbruk har påvirket psyken i koronakrisen senere.

Unge mer engstelige enn eldre

Først, hvordan har det gått med unge i unntakstilstanden vi har hatt denne våren? Et særtrekk med covid-19 er at den rammer eldre hardere enn yngre. Med trusselen av et, for dem, dødelig virus hengende over hodet, ville en tro at eldre var mer bekymret enn yngre.

Ifølge Norsk koronabarometer er imidlertid de yngre mer engstelige enn de eldre.

Langt flere av respondentene under 30 år tror det går dårlig med både yngre og eldre, enn hva respondentene over 60 år tror. Nær dobbelt så mange unge tror det går dårlig med de eldre, og nær tre ganger så mange tror det går dårlig med de yngre.

Ser vi på internasjonale undersøkelser, kan det virke som om forventningen om at det går dårlig også er blitt oppfylt. Så mye som 83 % av unge, med historikk med mentale helsebehov, svarer at korona har gjort deres mentale helse noe eller mye verre.

Hva er sammenhengen mellom skjermbruk og mentale plager i krisetiden? En amerikansk studie viser at en av seks bruker YouTube som sin primærplattform for nyheter om covid-19. Studien viser også en klar sammenheng mellom tid brukt på sosiale media og svekket mental helse. Funnene understøttes av en studie hvor man har sett på utbruddet i Wuhan.

Når forskerne kontrollerer for andre faktorer, finner de en tydelig samvariasjon med bruk av sosiale medier og både angst og depresjon.

Feil- og desinformasjon

Koronakrisen forsterker en utvikling vi har sett en stund. For det første var feil- og desinformasjon i sosiale media et problem før krisen. Under krisen er det blitt verre. Redaksjonssjefen for Faktisk.no sier hun aldri har sett så mye av det som hun ser nå. Universitetet i Oxford har gjort studier som peker i samme retning. De har undersøkt «infodemien» knyttet til koronautbruddet i seks land. De finner at en av tre brukere i sosiale medier er blitt utsatt for falsk eller misledende informasjon.

For det andre har sosial distansering medført at vi omgås sosialt på nettet isteden. En «trangere normalitet» på sosiale medier kan gi flere plager. Unge, og særlig jenter, sliter i økende grad med psykiske helseproblemer. Fra 2010 til 2018 økte andelen fra 8 % til 17 % blant mannlige studenter, og fra 19 % til 34 % blant kvinnelige. Jenter og kvinner bruker sosiale media mer enn gutter/menn.

Studier viser blant annet at kvinner fremstilles enda mer kjønnsstereotypiske i selfier på Instagram, enn i reklame.

Disse stereotypiene gir lite rom for mangfold, og det blir vanskeligere å kjenne seg selv igjen i bildene som dominerer på nettet. Kan hende blir det da nærliggende å anta at det er en selv det er noe galt med.

Møter venner

Med dette som bakteppe, hvordan kan unge som sliter likevel rapportere at de får mer trøst av skjermbruk enn av samvær med familien? Det er ikke skjermbruken som avgjør. Det er hva man gjør på skjermene. Den ovennevnte studien blant unge som sliter, finner at 72 % fikk hjelp av ansikt-til-ansikt nettmøter med venner. Kun 3 % mente det ikke var hjelpsomt. Til sammenligning fikk bare 47 % hjelp av slike nettmøter med familien, mens 8 % mente disse ikke var hjelpsomme. Oppsiktsvekkende nok var det snarere mindre hjelp i fysiske møter med familien, enn nettmøter. Riktignok mente 48 % – ett prosentpoeng mer – at slike møter var hjelpsomme, men så mye som 23 % fikk ikke hjelp av de fysiske møtene med familien. En betydelig høyere andel enn for nettmøtene. Det som scoret verst av alt, bortsett fra å se/lese nyheter, var sosiale media.

Koronakrisen er kanskje ute av sin akutte fase, men risikoen er fremdeles stor for at vi kan få tilbakeslag. Jo lenger det varer, jo større blir påkjenningen også på vår psykiske helse. Uheldig digital adferd kan gjøre det verre. Digitale tjenester kan også være til stor hjelp. Foreldre og barn, skole og helsetjeneste må forstå disse nyansene og ikke ile til enkle løsninger på komplekse problemer.

Det handler mindre om å tidsbegrense skjermbruk og mer om hva vi gjør på skjermene.